Kulturminner fra reindrifta i Reisadalen er ett av temaene som formidles langs historisk vandrerute Reisadalen. Reisadalen og fjellområdene rundt er vår- og høstbeiteland for store reinflokker som trekker gjennom områdene på sin ferd mellom sommerbeiter ved kysten i Nordreisa, Kvænangen og Kåfjorden og vinterbeiter ved Kautokein/Guovdageaidnu. Dette er et flyttmønster som går langt tilbake i tid. Mange av kulturminnene du kan se langs den historiske vandreruta, spesielt på strekningen Imo - Ráisjávri, er tilknyttet den reindriftssamiske historien.
Kulturminner  Én av mange registrerte árran i Reisadalen. Det er fort gjort å gå forbi teltboplasser og árran dersom de er gjengrodde. Foto: Rudi A. Mikalsen/Sametinget Den vanligste kulturminnetypen er árran, som er den samiske benevnelsen for et steinsatt ildsted i lávvu eller gamme. Árran er ovale eller rektangulære i formen, og gjerne åpne i kortenden.Mange av disse er godt synlige på overflaten, selv om de er flere hundre år gamle. En nøyaktig datering av boplassen er som oftest kun mulig gjennom dateringer av trekull fra ildstedet. Gjennom utgravninger av reindriftssamiskeboplasser vet vi at slike árran har vært i alminnelig bruk siden 1400-tallet, men det fins også dateringer tilbake til 600-tallet (eldre jernalder).
De forskjellige lokalitetene som er registrert med árran kan for det meste betegnes som boplasser over kortere eller lengre tid, mens noen få trolig kun har fungert som utendørs ildsteder brukt bare en dag. Lokaliseringen av árran forteller også noe om bruken av området og årstidene de har vært brukt. Høstboplasser karakteriseres ofte av god tilgang på vann, ved nærhet til elver, og til brensel, ved nærhet til skog. Ved utgangen av 2018 var det registrert over 100 árran i Reisa nasjonalpark.
I tilknytning til ildstedene, er det vanlig å finne en rekke andre kulturminner som gieddier (enger etter gjerdeplasser), borri (matgjemmer og kjøttgjemmer i ur eller inntil steiner) og groper (melkegroper til oppbevaring av reinmelk). Gjemmene ligger gjerne i nordvendte hellinger og søkk, der det er kjølig og snøen holder seg lenge, eller på toppen av rygger og høydedrag med god trekk. Gjemmene synes som groper med voll av stein kastet ut i ur, eller som steinsatte kammere i tørre bakker og grusrygger.
I tillegg til selve ildstedet/árran, kan man på teltboplassen også finne en sirkel med steiner. Disse har en jevn innbyrdes avstand til hverandre mellom to og fire meter utenfor selve árran. Steinene er restene etter at man har sikret teltduken, ved å tynge den ned slik at ikke vinden fikk tak i den.
Eksterne lenker
Kilder
- Reisa nasjonalpark: Reisa nasjonalpark 1986-2016.
- Sonja Westrheim: Registreringer av fastekulturminner i Reisavassdraget, Tromsø 1981
- Rudi A. Mikalsen og Stine Benedikte Sveen: Reisa nasjonalpark og Ráisduottarháldi landskapsvernområde, Nordreisa kommune, Troms fylke. Registrering av kulturminner og kulturmiljø, Manndalen 2011
- Sonja Westrheim: Registreringer av fastekulturminner i Reisavassdraget, Tromsø 1981
Koordinater: 69.1977346° N 22.3940912° Ø
Les mer …
Ved Storhøhalsen på fjellet ovanfor Lesjaskog finst eit tydeleg fangstanlegg for villrein.
Storhøhalsen er ei brei skrånande li ovanfor skoggrensa, nedanfor Storhøe (1868 m.o.h.). På ei litt flatare terasse ca. 300 m nedanfor høgste punktet går det ein tydeleg sti etter reinstrekket, og erfaringar frå eldre jaktperiodar er at reinen ofte trakk her, noko som må ha freista dei gamle fangstfolka til å bygge eit fangstanlegg her.
Anlegget er kartlagt av Øystein Mølmen (1979 og 1986). Han påviste fire fangstgroper her, to ved sidan av kvarandre of kopla saman med ledegjerde, og to enkeltgroper.
Les mer …
Slubbo ( lules.; nordsam. šlubbu, pitesam. slubbok; sørsam. klobpe) eller digital nekrobasillose, òg kalla smittsam klauvsjukdom og fotrote, er ein reinsjukdom forårsaka av bakterien Fusobacterium necophorum og karakterisert ved eit hudsår og diffus betennelse i blautvevet i foten. Ved lengre tids sjukdom går betennelsen i fotknoklane og foten får ei karakteristisk klubbeform. Sjukdommen smittar særlig lett i samband med høg reintettheit under fuktige forhold. I tidligare tider med intensiv reindrift, da reinflokkane var små og dyra gjerne samla til mjølking o.a. på gjørmute plassar, var slubbo relativt vanlig, medan den ekstensive reindrifta med mindre reintettheit over mykje større område gjer at slubbo ikkje smittar så lett. Les mer …
| 
