Forside:Rein og reindrift

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk

URFOLK OG NASJONALE MINORITETER • NYERE MINORITETER
Samer • finner/kvener • romanifolk • rom • jøder
sørsamer • umesamer • pitesamer • lulesamer • nordsamer • austsamer
språk • byggeskikk • rein • mat • religion/livssyn

Om Rein og reindrift
Ung rein i Arjeplogs kommun.
Foto: Olve Utne

Rein eller reinsdyr (Rangifer tarandus) er eit hjortedyr som først og fremst hører til i dei arktiske og subarktiske klimasonane. I Skandinavia og nærområda finst det tre underartar av rein — fjellrein (Rangifer tarandus tarandus), svalbardrein (Rangifer tarandus platyrhynchus) og skogsrein (Rangifer tarandus fennicus).   Les mer ...

 
Smakebitar fra artiklar
Kulturminner fra reindrifta i Reisadalen er ett av temaene som formidles langs historisk vandrerute Reisadalen. Reisadalen og fjellområdene rundt er vår- og høstbeiteland for store reinflokker som trekker gjennom områdene på sin ferd mellom sommerbeiter ved kysten i Nordreisa, Kvænangen og Kåfjorden og vinterbeiter ved Kautokein/Guovdageaidnu. Dette er et flyttmønster som går langt tilbake i tid. Mange av kulturminnene du kan se langs den historiske vandreruta, spesielt på strekningen Imo - Ráisjávri, er tilknyttet den reindriftssamiske historien. Kulturminner
Én av mange registrerte árran i Reisadalen. Det er fort gjort å gå forbi teltboplasser og árran dersom de er gjengrodde.
Foto: Rudi A. Mikalsen/Sametinget

Den vanligste kulturminnetypen er árran, som er den samiske benevnelsen for et steinsatt ildsted i lávvu eller gamme. Árran er ovale eller rektangulære i formen, og gjerne åpne i kortenden.Mange av disse er godt synlige på overflaten, selv om de er flere hundre år gamle. En nøyaktig datering av boplassen er som oftest kun mulig gjennom dateringer av trekull fra ildstedet. Gjennom utgravninger av reindriftssamiskeboplasser vet vi at slike árran har vært i alminnelig bruk siden 1400-tallet, men det fins også dateringer tilbake til 600-tallet (eldre jernalder). De forskjellige lokalitetene som er registrert med árran kan for det meste betegnes som boplasser over kortere eller lengre tid, mens noen få trolig kun har fungert som utendørs ildsteder brukt bare en dag. Lokaliseringen av árran forteller også noe om bruken av området og årstidene de har vært brukt. Høstboplasser karakteriseres ofte av god tilgang på vann, ved nærhet til elver, og til brensel, ved nærhet til skog. Ved utgangen av 2018 var det registrert over 100 árran i Reisa nasjonalpark.

I tilknytning til ildstedene, er det vanlig å finne en rekke andre kulturminner som gieddier (enger etter gjerdeplasser), borri (matgjemmer og kjøttgjemmer i ur eller inntil steiner) og groper (melkegroper til oppbevaring av reinmelk). Gjemmene ligger gjerne i nordvendte hellinger og søkk, der det er kjølig og snøen holder seg lenge, eller på toppen av rygger og høydedrag med god trekk. Gjemmene synes som groper med voll av stein kastet ut i ur, eller som steinsatte kammere i tørre bakker og grusrygger.

I tillegg til selve ildstedet/árran, kan man på teltboplassen også finne en sirkel med steiner. Disse har en jevn innbyrdes avstand til hverandre mellom to og fire meter utenfor selve árran. Steinene er restene etter at man har sikret teltduken, ved å tynge den ned slik at ikke vinden fikk tak i den.



Eksterne lenker


Kilder

  • Reisa nasjonalpark: Reisa nasjonalpark 1986-2016.
  • Sonja Westrheim: Registreringer av fastekulturminner i Reisavassdraget, Tromsø 1981
  • Rudi A. Mikalsen og Stine Benedikte Sveen: Reisa nasjonalpark og Ráisduottarháldi landskapsvernområde, Nordreisa kommune, Troms fylke. Registrering av kulturminner og kulturmiljø, Manndalen 2011
  • Sonja Westrheim: Registreringer av fastekulturminner i Reisavassdraget, Tromsø 1981


Historiske vandreruter logo.png Artikkelen Rein og reindrift inngår i prosjektet «Historiske vandreruter». Målet med dette prosjektet er å øke kjennskapen til og bruken av gamle ferdselsruter med både kulturhistoriske og friluftslivsmessige kvaliteter. Den Norske Turistforening (DNT) og Riksantikvaren samarbeider om prosjektet.[1] Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen.
Flere artikler finnes via prosjektforsida og denne alfabetiske oversikten.

Koordinater: 69.1977346° N 22.3940912° Ø

  Les mer …

Grop 2 i i fangstanlegget.
Foto: Arnfinn Kjelland (2018)

Ved Storhøhalsen på fjellet ovanfor Lesjaskog finst eit tydeleg fangstanlegg for villrein.

Storhøhalsen er ei brei skrånande li ovanfor skoggrensa, nedanfor Storhøe (1868 m.o.h.). På ei litt flatare terasse ca. 300 m nedanfor høgste punktet går det ein tydeleg sti etter reinstrekket, og erfaringar frå eldre jaktperiodar er at reinen ofte trakk her, noko som må ha freista dei gamle fangstfolka til å bygge eit fangstanlegg her.

Anlegget er kartlagt av Øystein Mølmen (1979 og 1986). Han påviste fire fangstgroper her, to ved sidan av kvarandre of kopla saman med ledegjerde, og to enkeltgroper.

  Les mer …

Rein ved Beinn Mac Duibh (eng. Ben Macdui) i Am Monadh Ruadh (eng. The Cairngorms).
Foto: Richard Webb
Reindrifta i Skottland vart igangsett i 1952 av reinsamen Mikel Utsi (òg skrive Mikkel Utsi; d. 1979) frå Jokkmokk og kona hans, den USA-fødde antropologen Ethel John Lindgren (d. 23. mars 1988). Dei to var på bryllaupsreise til Aviemore våren 1947, og Mikel la merke til at landskapet minte om reinbeita i Lappland. I 1949 etablerte Mikel og Ethel rådgjevings- og forskingsrådet the Reindeer Council of the United Kingdom, og ei stund etter etablerte dei the Reindeer Company Limited — begge med adresse i Cambridge. I 1952 fikk dei importert dei første reinane — alle kom frå flokken hans Mikel i Jokkmokk, og dei fikk i første omgang eit 300 acres (ca 1200 mål) inngjerda område til beite.   Les mer …

Ein rein spring forbi dormande pingvinarSør-Georgia.
Foto: Liam Quinn
Reinen på Sør-Georgia vart introdusert av norske kvalfangarar i 1911. Dei norske kvalfangarane som hadde base på Sør-Georgia ønska å ha tilgang til ferskt kjøtt, og i 1911 kjøpte brørne Carl Anton og Lauritz E. Larsen ti tamreinar (3 oksar og 7 simler) i Hemsedal i 1911 og sette dei ut ved Ocean Harbour på Barffhalvøya på nordsida av Sør-Georgia. Fem reinar til vart utsett av Christian Salvesen i 1912, men alle etterkommarane etter dei dyra omkom i snøras i 1918. I 1925 vart sju reinar utsett ved Husvik Harbour i Stromness Bay. Dei sistnemnte var basen for busenflokken.   Les mer …

Slubbo (lules.; nordsam. šlubbu, pitesam. slubbok; sørsam. klobpe) eller digital nekrobasillose, òg kalla smittsam klauvsjukdom og fotrote, er ein reinsjukdom forårsaka av bakterien Fusobacterium necophorum og karakterisert ved eit hudsår og diffus betennelse i blautvevet i foten. Ved lengre tids sjukdom går betennelsen i fotknoklane og foten får ei karakteristisk klubbeform. Sjukdommen smittar særlig lett i samband med høg reintettheit under fuktige forhold. I tidligare tider med intensiv reindrift, da reinflokkane var små og dyra gjerne samla til mjølking o.a. på gjørmute plassar, var slubbo relativt vanlig, medan den ekstensive reindrifta med mindre reintettheit over mykje større område gjer at slubbo ikkje smittar så lett.   Les mer …

Skjenneberg i kjent positur.
Sven Skjenneberg (19232009) var en veterinær og reinforsker. Sven Karlsøn Skjenneberg ble født den 14. desember 1923 i Ogndal kommune som fra 1964 ble innlemmet i Steinkjer kommuneInnherred. Han fullførte Veterinærhøgskolen i Oslo i 1953. Storparten av det yrkesaktive livet sitt var han basert i Harstad kommune og dreiv med forsking på rein og reindrift.   Les mer …
 
Eksterne ressursar
 
Kategoriar for Rein og reindrift
ingen underkategorier
 
Andre artiklar