Forside:Nyere minoriteter

URFOLK OG NASJONALE MINORITETER • NYERE MINORITETER
tyrkisk • sørasiatisk • tamilsk • austasiatisk

Om Nyere minoriteter
Ariana dagligvare i Norbygata i Oslo, en av mange butikker som har tilknytning til de nyere minoriteter.
Foto: Ida Tolgensbakk
(2009)

Nyere minoriteter er en samlebetegnelse på minoriteter som har oppstått Norge i nyere tid, i motsetning til urfolk og nasjonale minoriteter som har en lang historie i landet. Det tenkes særlig på etniske og nasjonale minoriteter, som har kommet gjennom til gjennom migrasjon. De nyere minoritetenes historie strekker seg tilbake til slutten av 1800-tallet, men det er særlig i etterkrigstida og etter at oljeeventyret begynte at Norge ble et attraktivt land å flytte til. De som kommer til landet kan deles opp i mange slags grupper, fra arbeidsinnvandrere som søker bedre materielle vilkår til flyktninger som trenger vern fra krig eller forfølgelse.

Det største gruppa er svenskene, og slik har det vært lenge. Deres historie som minoritet i Norge strekker seg forsåvidt svært langt tilbake i grenseområdene, men som en mer etablert minoritet trekker vi gjerne trådene tilbake til begynnelsen av 1900-tallet da det kom mange arbeidsinnvandrere. En stor andel av dem jobba på jernbaneanlegg eller som steinhoggere, men også andre yrker var representert. I senere år har vi fått begrepet partysvenske, unge arbeidsinnvandrere fra Sverige som ofte har søkt jobber i utelivsbransjen eller handelsnæringa.

Det er også andre grupper som har røtter langt tilbake. Allerede i 1860-åra kom en del polakker til Norge, etter at et opprør mot russerne ble slått ned. Flere av dem gjorde seg bemerka, for i ei gruppe som holdt sammen var det flere fotografer. Navn som Ludwik Szacinski De Ravicz og Adam Felix Polaczek var fremmede og rare, men de ble kjent som noen av tidas fremste fotografer i Norge. Disse første polske innvandrerne var gjerne katolikker, som deltok i et opprør mot de ortodokse russerne. Noen år senere kom en annen gruppe fra Polen og andre land i regionen, nemlig jødiske flyktninger. I senere år har det så kommet en ny gruppe, arbeidsinnvandrere som gjennom EU og EØS har fått anledning til å reise til Norge for å jobbe.   Les mer ...

 
Smakebiter
Chulaku.

Chulaku (tamilsk: சுளகு) er et slags brett laget av palmeblader, som brukes til å rense korn og ris. I Norge viser Eelam-tamiler fram redskapet, blant annet gjennom dans, på kulturarrangementer som thai pongal i regi av Annai Poopathi Tamilsk Kultursenter, noe som viser dets kulturelle betydning.

Redskapet blir laget av unge palmeblader som skjæres og tørkes i solen. Etter tørking blir bladene delt i like deler og flettet sammen til en chulaku, som har en lett buet, flat form med kanter som ofte er forsterket med bambuspinner for ekstra holdbarhet.   Les mer …

Jente med lehenga på sin fest.
Foto: Morisha Roxan
(2024)
Lehenga er et ankel-langt skjørt som opprinnelig stammer fra India, og som bæres sammen med en kort bluse og et sjal. Denne klesdrakten har fått økende popularitet blant tamiler i nyere tid.   Les mer …

Norsk-tamilsk helseorganisasjon
Foto: Kannan Nagendram
Norsk-tamilsk helseorganisasjon (NTHO) ble stiftet i januar 2003 i Bergen av helsepersonell med norsk-tamilsk bakgrunn. Organisasjonen er landsdekkende og har to formål. For det første å bidra til gjenoppbygging av helsetjenestene i det nord-østlige Sri Lanka etter borgerkrigen. For det andre å drive helsefremmende arbeid blant innvandrere i Norge, særlig gjennom holdningsskapende virksomhet og informasjonsarbeid. Organisasjonen har bidratt til en rekke primærhelsesentre, tannhelseklinikker og mobile klinikker i Sri Lanka. Det sykdomsforebyggende arbeidet i norsk sammenheng har særlig rettet seg mot livsstilssykdommer og forbedring av tannhelsa.   Les mer …

Annai Poopathi Tamilsk Kultursenter, avdeling Lørenskog, ble stiftet i 2002 og holder til ved Åsen skole i Lørenskog. Skolens elevtall var i starten 22, passerte 196 i 2008 og var 220 da skolen feiret sitt tiårsjubileum i 2012. Ved siden av Lørenskog kommune rekrutteres elevene i vesentlig grad fra Lillestrøm, Nannestad og Oslo. Senteret driver opplæring i tamilsk språk og kultur for å styrke identiteten til norsk-tamilske barn og unge i Lørenskog og omegn, bidrar til integrering i det norske samfunnet og støtter ungdom som trenger veiledning i møte med norske myndigheter. Videre fungerer senteret som bindeledd mellom tamilsk ungdom og foreldre der det er nødvendig. Senteret fungerer også som voksenkontakt for enslige barn og unge som ikke har noe familienettverk. Ved siden av morsmålsundervisning og seminarer har senteret blant annet teaterverksted. Det markerer også høytidsdager og legger til rette for idrett, samt at det arbeider for å forebygge vold og kriminalitet.   Les mer …

Pongalgrøt under koking.
Foto: Matthew T Rader, 2010.

Pongal er en slags "grøt", som spises under hindu-festivalen Thai pongal. Den feires første januar i den tamilske kalenderen, og på denne dagen er det vanlig å bare spise vegetarmat.

Pongal blir delt inn i to underkategorier basert på smak. "Venpongal" er en grøt uten mye smak, som spises sammen med sambar eller andre typer vegetar curry. "Sakkarapongal" er en søt grøt, der brunt sukker er blant de viktige ingrediensene.   Les mer …

Innvandring til Oslo på 1970-tallet er en kompleks historie. Oslo har alltid vært et sted som har tiltrukket seg mennesker fra alle kanter av landet. Her er mulighetene for arbeid og utdanning store, så det har vært naturlig å dra inn til hovedstaden for kortere eller lengre perioder. Mange innflyttere ble værende i byen, og begrepet «Oslo-folk» omfatter minst like mange mennesker med røtter andre steder i landet som det omfatter folk som er født og oppvokst i Oslo. Mot slutten av 1960-åra startet det vi kan kalle «den nye innvandringen» til Oslo. Den kan kalles ny først og fremst fordi denne innvandringen omfattet folk fra andre land enn tidligere. I Norge ble ord som fremmedarbeidere, arbeidsinnvandrere og gjestearbeidere ble brukt om de som kom til landet på 1970-tallet. Med «den nye innvandringen» kom utlendinger fra ikke-vestlige land som kom til Oslo først og fremst for å arbeide. I Oslo var behovet for arbeidskraft stort på slutten av 60-tallet og utover i 70-åra. Det var åpne grenser, og det bød seg mange muligheter for de som var villige til å jobbe. Det var ingen organisert rekruttering av utenlandsk arbeidskraft til Norge, men de fleste europeiske land opplevde en økt innvandring på denne tiden.   Les mer …
 
Kategorier for Nyere minoriteter
 
Andre artikler