 Gravberget kirke. Foto: Olaerle Gravberget kirke ble bygd i 1955 i Gravberget i Våler kommune i Solør. Det er et veldig særpreget bygg, som i likhet med mange av stavkirkene er kledd utvendig med profilert trespon. Byggherre var Borregaard skoger, som skjenket kirka til beboerne i Gravberget. Den er i tømmer og har 154 plasser, ved kirka ligger en kirkegård fra 1893.
Bygningen er tegnet av arkitekt Magnus Poulsson, som hadde tatt utgangspunkt i grantreets ranke form og dessuten siterte stavkirkene og nasjonalromantikken i sitt design. Les mer …
 Martinus Høgåsen (midten) på arbeidarstemne på Hundorp i 1928. Dei to andre på biletet er Hans Baukhol og O.Broløkken (fødd 2. august 1900 i Grue, død 1964 i Vågå) var lærar, politikar, folkeminnesamlar, lokalhistorikar, nynorskforkjempar, diktar og sakprosaforfattar. Han blir oftast omtala berre som Martinus Høgåsen.
Høgåsen gjorde seg sterkt gjeldande på ei lang rad samfunns- og kulturområde, mest regionalt i Gudbrandsdalen, men også på landsbasis. Han var norskdomsmann og sosialist. Han gjekk mykje i bunad, og omsette «Internasjonalen» til nynorsk. Det meste av yrkeslivet sitt verka han i Gudbrandsdalen ( Nord-Fron og Vågå). I båe desse kommunane var han politisk aktiv for Arbeidarpartiet. I Nord-Fron var han mellom anna varaordførar i seks år, og i Vågå var han ordførar 1946-1951. Han var ein markant og aktiv motstandar av tyskar- og NS-regimet 1940-1945. Frå 1945 til han gjekk bort var han redaktør for Årbok for Gudbrandsdalen. Les mer …
 Svarvestolen. Foto: Anne Gallefos Wollertsen/Eiker Arkiv Svarvestolen (433 meter over havet) er en nedlagt gard i Finnemarka i Modum kommune, som i dag brukes som turisthytte.
Den ble bygget opp av Peder Olsen (født i Värmland i 1625), eller Peder Svarver som han ble kalt, fra 1648. Han livnærte seg ved blant annet å svarve eller dreie husgeråd i tre som han solgte til naboer og bygdefolk. Peder var barnebarn av finner som utvandra fra Finland til Sverige i siste halvdel av 1500-tallet, og Peder vandra altså videre til de store skogene mellom Drammenselva og Lierdalen. Nordvest for Glitre fant han en plass som lå lunt til for nordadraget, hadde brukbart jordsmonn og med en liten bekk like ved. Peder dyrket rug, en spesiell sort som var hardfør og ga opp til 25-30 fold. I bekken hadde Peder en bekkekvern hvor han malte kornet. I 1667 hadde Svarvestolen utvidet jordveien, og hadde da en besetning på tre kuer og to ungfe. Les mer …
 Kjente bosettinger rundt Glitre i 1923. er opprinnelig navnet på et område rundt skogsvannet Glitre, men benyttes nå om hele skogsområdet øst og nord for Drammenselva, sør for Tyrifjorden og vest for Lierdalen. Navnet har sin bakgrunn fra 1600-tallet, da folk med finsk opprinnelse bosatte seg i området rundt Glitre, 358 meter over havet. Vannet er Drammens drikkevannkilde og selges også på flaske av øl- og mineralvannpodusenten Aass bryggeri. Les mer …
 Åsta Holth-museet vart opna i heimen hennar på Svullrya i 2004. Bysta utafor vart laga av Skule Waksvik i 1995. Foto: Siri Iversen (2018) (fødd 13. februar 1904 på Svullrya, død 16. mars 1999 på Kongsvinger) var forfattar og skogfinsk kulturformidlar.
Det var som dramatiker ho byrja, med sitt første skodespel for amatørteater i 1929. Det hadde tittelen I Luråsen, og vart publisert av Noregs ungdomslag. Det kom fleire slike, men i dag er dette ein mindre kjend del av forfattarskapet. Frå 1935 levde ho dels av skrivinga, mellom anna ved å skrive noveller for ukeblad. Særleg i Arbeidermagasinet fekk ho inn ein del. Somme av dei var underteikna med Åsta Paavolainen, slekta sitt finske namn; andre med Åsta Holth etter torpet Sør-Revholt. Den første boka ho gav ut var novellesamlinga Gamle bygdevegen frå 1944. Dette er framleis ein klassikar, med nokre av dei finaste finnskogsforteljingane ho skreiv. Som lyrikar debuterte ho i 1946 med diktsamlinga Porkkalafela. Dei finske tradisjonane går som ein raud tråd gjennom heile forfattarskapet, og Åsta Holth engasjerte seg òg på andre måtar i bevaring av tradisjonane. Ho var styremedlem på museet Finnetunet, og testamenterte huset sitt dit. Ho teikna Finnskogsbunaden for menn og kvinner, og ho tok initiative til Finnskogdagene på Svullrya. Under denne festivalen vert Finnskogen kvart år utropt som republikk, og Åsta Holth var livstidspresident for denne. Les mer …
 Vermunden på Åsnes Finnskog. Foto: Chris Nyborg (2014) Finnskogen eller Finnskogene er et område i den østlige delen av Solør i Hedmark. Samme navn brukes også på svensk side av grensa, framfor alt i Torsby kommun. Det kommer fra skogfinnene som kom til området fra slutten av 1500-tallet, med høydepunkt fra 1620- til 1640-åra, og rydda bruk i det til da nesten folketomme skogsområdet. Den norske sida av Finnskogen er delt i Trysil Finnskog, Elverum Finnskog, Våler Finnskog, Åsnes Finnskog, Hof Finnskog, Grue Finnskog, Brandval Finnskog og Vinger Finnskog. Disse områdene tilhører kommunene Trysil, Elverum, Våler, Åsnes, Grue og Kongsvinger. Den gjenværende skogfinske befolkninga i området har i dag status som nasjonal minoritet. På svensk side er det i hovedsak snakk om bygdene Norra Finnskoga, Södra Finnskoga, Nyskoga, Östmark, Lekvattnet og Bogen.
Historie
 Finnskogen var i hovedsak finskspråklig fram til 1800-tallet, men i løpet av dette hundreåret ble skogfinnene fornorsket og forsvensket. Dette kartet fra 1894 viser hvilke områder det finske språket holdt seg lengst i. Foto: K. B. Wiklund.
Finnene som kom til Hedmark hadde røtter i den indre delen av Finland, det vil si Savolaks og omegn. Mange fra dette området utvandra til skogrike områder i Midt-Sverige, slik som Värmland, og bosettinga og nyryddinga i Norge var en forlengelse av dette. Det oppsto nokså raskt en finsk koloni på Finnskogene. Les mer … | 
