 Fallabygningen en gang før 1922. er ei loftstue i Skrukkelia i Hurdal på Romerike. Den ble bygd på 1700-tallet på Vestre Falla, og skal etter tradisjonen være satt opp av skogfinner som innvandret til bygda på 1600-tallet. Stua ble flyttet til nytt tun i 1812, og ble i 1971 flyttet ned til Skabland, der Mathiesen Eidsvold Værk (MEV) har ei lita samling av eldre bygninger. Første etasje har akershusisk grunnplan, noe som var svært vanlig på Østlandet på 1700-tallet: Den har inngangsdør midt på langveggen, der man kommer rett inn i stua, som var oppholdsrom for familien, med gråsteinspeis i hjørnet rett framfor inngangen. Til venstre går det ei dør inn til kammerset. Ettersom Fallabygningen er ei loftstue, har den overetasje med svalgang langs hele langveggen, med inngang til hvert rom. Ifølge Erling K. Lundberg var det soveplasser i overetasjen, som lå godt inntil den varme gråsteinspipa, samt at det var ei luke som slapp opp varm luft fra stuerommet nedenfor. Stigen opp til overetasjen kunne dessuten trekkes opp når man skulle sove. Les mer …
 Gravberget kirke. Foto: Olaerle Gravberget kirke ble bygd i 1955 i Gravberget i Våler kommune i Solør. Det er et veldig særpreget bygg, som i likhet med mange av stavkirkene er kledd utvendig med profilert trespon. Byggherre var Borregaard skoger, som skjenket kirka til beboerne i Gravberget. Den er i tømmer og har 154 plasser, ved kirka ligger en kirkegård fra 1893.
Bygningen er tegnet av arkitekt Magnus Poulsson, som hadde tatt utgangspunkt i grantreets ranke form og dessuten siterte stavkirkene og nasjonalromantikken i sitt design. Les mer …
Ein røykomn nynorsk eller ein røykovn ( bokmål) er ein open, mura eldstad utan skorstein. Røykavtrekket frå ein røykomn er same holet som ein fyrer i, og røyken går rett ut i rommet og opp ljoren. Det at rommet blir svært røykfylt under sjølve fyringa er den største ulempa med røykomnane. Når omnen først har vorte varm, så held han godt på varmen utover dagen, i motsetnad til kåpomnar og lysomnar med skorstein, der ein lyt fyre jamt for å halde på temperaturen. I skogfattige bygder og i bygder der det meste av solid treverk gjekk til handel under hollendartida var brenselseffektiviteten svært viktig. Røykomnar var tidlegare vanlege på Vestlandet og vidare nordover til Nordmøre så vel som blant skogfinnar. Les mer …
 Martinus Høgåsen (midten) på arbeidarstemne på Hundorp i 1928. Dei to andre på biletet er Hans Baukhol og O.Broløkken (fødd 2. august 1900 i Grue, død 1964 i Vågå) var lærar, politikar, folkeminnesamlar, lokalhistorikar, nynorskforkjempar, diktar og sakprosaforfattar. Han blir oftast omtala berre som Martinus Høgåsen.
Høgåsen gjorde seg sterkt gjeldande på ei lang rad samfunns- og kulturområde, mest regionalt i Gudbrandsdalen, men også på landsbasis. Han var norskdomsmann og sosialist. Han gjekk mykje i bunad, og omsette «Internasjonalen» til nynorsk. Det meste av yrkeslivet sitt verka han i Gudbrandsdalen ( Nord-Fron og Vågå). I båe desse kommunane var han politisk aktiv for Arbeidarpartiet. I Nord-Fron var han mellom anna varaordførar i seks år, og i Vågå var han ordførar 1946-1951. Han var ein markant og aktiv motstandar av tyskar- og NS-regimet 1940-1945. Frå 1945 til han gjekk bort var han redaktør for Årbok for Gudbrandsdalen. Les mer …
 Kjente bosettinger rundt Glitre i 1923. er opprinnelig navnet på et område rundt skogsvannet Glitre, men benyttes nå om hele skogsområdet øst og nord for Drammenselva, sør for Tyrifjorden og vest for Lierdalen. Navnet har sin bakgrunn fra 1600-tallet, da folk med finsk opprinnelse bosatte seg i området rundt Glitre, 358 meter over havet. Vannet er Drammens drikkevannkilde og selges også på flaske av øl- og mineralvannpodusenten Aass bryggeri. Les mer …
 Åsta Holth-museet vart opna i heimen hennar på Svullrya i 2004. Bysta utafor vart laga av Skule Waksvik i 1995. Foto: Siri Iversen (2018) (fødd 13. februar 1904 på Svullrya, død 16. mars 1999 på Kongsvinger) var forfattar og skogfinsk kulturformidlar.
Det var som dramatiker ho byrja, med sitt første skodespel for amatørteater i 1929. Det hadde tittelen I Luråsen, og vart publisert av Noregs ungdomslag. Det kom fleire slike, men i dag er dette ein mindre kjend del av forfattarskapet. Frå 1935 levde ho dels av skrivinga, mellom anna ved å skrive noveller for ukeblad. Særleg i Arbeidermagasinet fekk ho inn ein del. Somme av dei var underteikna med Åsta Paavolainen, slekta sitt finske namn; andre med Åsta Holth etter torpet Sør-Revholt. Den første boka ho gav ut var novellesamlinga Gamle bygdevegen frå 1944. Dette er framleis ein klassikar, med nokre av dei finaste finnskogsforteljingane ho skreiv. Som lyrikar debuterte ho i 1946 med diktsamlinga Porkkalafela. Dei finske tradisjonane går som ein raud tråd gjennom heile forfattarskapet, og Åsta Holth engasjerte seg òg på andre måtar i bevaring av tradisjonane. Ho var styremedlem på museet Finnetunet, og testamenterte huset sitt dit. Ho teikna Finnskogsbunaden for menn og kvinner, og ho tok initiative til Finnskogdagene på Svullrya. Under denne festivalen vert Finnskogen kvart år utropt som republikk, og Åsta Holth var livstidspresident for denne. Les mer … | 
