 Lars Jacobsen Hætta i 1882 eller 1883. Foto: Sophus Tromholt , samisk Jáhkoš-Lasse (født 21. januar 1834 i Kautokeino, død 17. februar 1896 samme sted) var deltager i det samiske Kautokeino-opprøret i 1852, og ble for dette dømt til døden. Da han bare var atten år gammel, ble dommen omgjort til livsvarig straffarbeid. På slaveriet i Akershus fikk han utdanning, og han ble etter å ha blitt benåda i 1867 bibeloversetter og lærer. Han var sønn av Jakob Mathisen Hætta og Berit Aslaksdatter Sara. Lars Hætta ble gift med Berit Hansdatter Gaup, og han var bror av Aslak Jakobsen Hætta og Mathis Jakobsen Hætta. Han vokste opp i en familie som drev reindrift, og drev selv med dette før opprøret. Det er uklart hvilken rolle Lars Hætta egentlig spilte i opprøret, men det kan se ut til at han var direkte involvert i drapene på lensmann Lars Johan Bucht og handelsmann Carl Johan Ruth. Broren Aslak Hætta ledet opprøret, og den strenge dommen mot Lars kan også være et resultat av assosiasjonen med Aslak mer enn av at han spilte en helt sentral rolle i drapene. I den tidligere hendelsen, forstyrrelsen av gudstjenester i Skjervøy kirke og Kautokeino kirke i februar 1852, hadde han ikke vært spesielt sentral og fikk fem dager på vann og brød. Les mer …
 En ung Valkeapää fotografert mellom 1962 og 1965 Foto: Rovaniemi bybibliotek Nils-Aslak Valkeapää (født 23. mars 1943 i Palojoensuu i Enontekis, Lappland i Finland, død 26. november 2001 i Espo i Finland, begravet i Birtavarre i Gáivuotna-Kåfjord i Troms) var en nordsamisk multikunstner; forfatter, komponist, musiker, joiker og illustratør. Han var en av de mest fremtredende samiske kunstnerne i siste halvdel av 1900-tallet.
Han var den første samiske forfatter som mottok Nordisk råds litteraturpris, for lyrikksamlingen Beaivi áhčážan, utgitt i 1988, norsk oversettelse Solen, min far i 1991. Han mottok i 1993 musikkprisen Prix Italia for fuglesymfonien Goase dušše. Valkeapää skrev flere diktsamlinger, som var rikt illustrert med egne tegninger, malerier og fotografier, i tillegg til etnografisk billedmateriale. Han gav også ut album med tradisjonell joik og egne komposisjoner.
Han er også kjent for et bredere norsk publikum for å ha åpnet OL på Lillehammer 1994 med en samisk joik og for musikken til filmen Veiviseren fra 1987. Les mer …
 Tittelbladet til Grammatica Lapponica (1743) av Henrik Ganander (f. i Åbo (Turku) i Finland, d. 1752 i Sjundeå (Siuntuio) i Finland), òg skrive Henricus Ganander Abœnsis, var ein finlandsk prest som er mest kjent for sitt verk Grammatica Lapponica ( 1743) — ein samisk grammatikk med grunnlag i tornesamisk, den sørvestligaste hovuddialekten av nordsamisk. Frå 1731 til 1744 var Henrik Ganander kapellan i Karesuando ved det som i dag er grensa mellom Sverige og Finland. Frå 1743 til han dødde i 1752 var han kyrkoherde i Sjundeå (Siuntuio) i Sør-Finland, kring 4 mil vestom Helsingfors. Les mer …
 «Vieljaš» Foto: Nordnorsk Fartøyvernsenter og Båtmuseum Vieljaš er en rekonstruksjon av en liten tanabask. «Vieljaš» betyr lillebror. Basken er bygget som et rekonstruksjonsprosjekt etter tegning.
Oppmåling og tegning er utført av Bjørn Skauge i 2002. Den opprinnelige båten er funnet ved utløpet av Tanavassdraget, og er i svært dårlig forfatning. Det foreligger ikke informasjon om båtbygger, byggeår eller byggested. Originalen for denne Tanabasken tilhører Tana museum i Polmak.
Arbeidet med rekonstruksjon og dokumentasjon er utført av Nordnorsk fartøyvernsenter i samarbeid med Tana Museum og Varanger Samiske Museum i Deanu ja Várjjat Museasiida med støtte fra Sametinget. Les mer …
DSS-De Samiske Samlingers Museums- og historielag i Karasjok (norsk) eller SVD-Sámiid Vuorká-Dávviriid musea- ja historjásearvi Kárášjogas ( nordsamisk) ivrer for lokalhistorisk dokumentasjonsarbeid. Laget ønsker å bygge opp strukturer innenfor kulturminnevernet og samisk kulturarv som inkluderer ildsjeler i lokalmiljøet. Mye av det museale arbeidet er avhengig av museums- og historielags frivillige innsats.Museumsdrift i Karasjok ble etablert og drevet av en lokal museumsforening siden slutten av 1930-tallet. I 1939 ble en museumsforening etablert. Innsamling av gjenstander hadde pågått i noen år før 2. verdenskrig, og det ble holdt en utstilling av gjenstandene i en privat bolig. Flere samer var aktive, og samene har fulgt oppbygging av en museal institusjon i Karasjok med stor interesse. Mange kulturhistoriske gjenstander er levert til SVD av private, som gave eller mot en godtgjørelse. I 1972 ble museumsbygget som vi kjenner som SVD/DSS, åpnet. Før museumsbygget ble reist, ble samlingene utsatt for brann på Den samiske folkehøgskolen. Gjenstander ble berget, men hovedprotokoller gikk tapt. Les mer …
| 
.png)
