 Norway Street sør-øst i London. (2018) I mange land, spesielt i Europa, finnes det gater og plasser som er oppkalt etter norske steder. Det er også eksempler på gater med navn etter kjente nordmenn.
En stor del av navna har ganske svak tilknytning til stedene de viser til, men fungerer snarere som symboler på det norske mer generelt. Deres funksjon er å styrke vennskapsbånda mellom Norge og «vertsbyen». Eksempler på dette finnes i storbyene Stockholm, København, London og Berlin. I alle disse byene har hele strøk navn fra Norge; dette gjelder Husby i Stockholm, nabolag på Amager og Østerbro i København, en del av Southwark i London og området nord for Bornholmer Straße i Berlin. I Husbys nabostrøk, Akalla, er gatene for øvrig oppkalt etter finske byer og personer, mens området Kista har fått danske navn. Det norske preget i Husby er derfor del av en større nordisk sammenheng.
Når det gjelder Norden, finnes det også en annen type oppkallingsnavn, nemlig de som er etter vennskapsbyer og vennskapskommuner. Et eksempel på dette er Ålesundsgatan i Västerås i Sverige. Les mer …
 Rikard Kaarbøs gate, dengang Sjøgata med Hotell Nobel i forgrunnen til venstre og Kaffistova til høyre. Foto: Mittet er en sentrumsgate i Harstad. Den starter fra den ærverdige administrasjonsbygningen på kaia og løper gjennom Rikard Kaarbøs plass (byens sentrum) til Hvedings gate. Gata har fått navn etter byens grunnlegger – Rikard Kaarbø. På eldre reguleringskart er nedre del av gata kalt Sø-Gaden og den øvre del Olafs Gade, uten at historien sier noe om hvem denne Olaf var - kanskje et kongenavn? Plassen mellom disse to gatene ble kalt Olafs plads. (I enkelte av Bygningskommisjonens nedtegnelser før 1910 ble plassen betegnet som «St. Olavs plass», mens Olafs plass forekommer oftest og er det navnet vi finner på reguleringskart fra den tiden.)
Forretningsmannen Elias Hoel var imidlertid den som regulerte gata, og mye tyder på at navnet ble forandret til Rikard Kaarbøs gate ca. 1910. Hoel eide de fleste tomtene på nordsida av gata fra sjøen og opp til Rikard Kaarbøs plass og bygde flere hus her. Den samme gatestrekningen ble byens første bilfrie gate i sentrum og gikk da oftest under betegnelsen «Gågata». Les mer …
 Norsk familie på marsj gjennom skogene over grensa til det nøytrale Sverige. er en rundt ti mil lang rute som ble brukt av kurérer og flyktninger under andre verdenskrig for å komme seg til frihet i Sverige. Ruta starter ved Skullerudstua i Oslo og går gjennom Østmarka til Enebakk og Øyeren. Videre østover går den fra Enebakkneset, gjennom Aurskog og fram til Skjølåen i Eidskog, der Norske Grenselosers Museum ligger. En avstikker går også videre inn til Skillingmark i Värmland, der det var flyktningemottak under krigen. Flyktningeruta slik den er i dag, er en kombinasjon av flere ruter som ble brukt ut fra Oslo. Fram til Øyeren følger den i stor grad «Timianruta», som først og fremst var en kurèr-rute der det ble fraktet viktig post, penger og utstyr. Ruta var aktiv fra juni 1943 og til krigens slutt. Les mer …
Turistvegen over Folgefonna er en fottur som følger i sporene etter de europeiske turistene som flokket til fjord-Norge fra midten av 1800-tallet. Turen går fra Sundal i Mauranger til Sørfjorden i Hardanger over Folgefonna. Ruta er en av flere Historiske vandreruter lansert av Riksantikvaren og Turistforeningen i samarbeid.
Turen starter i Sundal ved Maurangerfjorden. Hit kom turistene med store dampbåter. Fra Sundal følger man det første stykket den gamle Isvegen opp Bondhusdalen. Vegen ble anlagt i forbindelse med is-uttakning fra Bondhusbreen (brearm til Folgefonna) på 1860-tallet og går helt fra brygga i Sundal og opp til Bondhusvatn på vestsiden av Bondhuselva . Noen hundremeter nedenfor Bondhusvann deler veien seg, og turistvegen tar av mot venstre, krysser Bondhuselva og følger «Keiserstien» (på kartet: Gardshammarvegen) oppover den bratte Hillerslia mot Gardsahammarstølen. Opp det bratteste snirkler stien seg i 18 fine hårnålssvinger: stien ble anlagt på denne måten for at turistene skulle komme seg opp til breen på hesteryggen. Fra Gardshammarstølen er det en fantastisk utsikt mot fjorden. Les mer …
 Bryggene i Tromsø var vakre og hvite på 1870-tallet. Vi ser Sjøgatas brygger i bakgrunnen. i Tromsø er ganske kort til sentrumsgate å være, men få gater har hatt større betydning, politisk og økonomisk, i byens korte historie. Ingen andre gater har heller opplevd så store ødeleggelser som Sjøgata, gjennom to voldsomme branner (1948 og 1969).
Sjøgata (tidl. «Søe-gaden») starter på Prostneset og går i dag nordover til Stortorget. Før 1969 munnet den ut i Storgata, men bybrannen i 1969 endret gateløpet. På oversiden ligger det bare 8 hus med front mot gaten, nr. 2-16, men bak disse var det tidligere store bakgårder og haver, enkelte eiendommer gikk helt opp til Storgata. På nedsiden av gaten, mot sjøen, lå det dobbelt så mange hus mot gaten, dette var forretningsgårdene, og bak dem igjen, ut i sjøen, minst like mange brygger/pakkhus. Husene på oversiden, bortsett fra ett, står der fortsatt i dag, på betydelig reduserte tomter, mens alle forretningsgårdene så nær som tre, samt alle bryggene er borte.Da Tromsø ble grunnlagt i 1794 besto bebyggelsen i hovedsak av kirke, prestegård, tollbod og et stort antall kirkestuer langs sjøen. Da byen skulle planlegges hadde man derfor ganske blanke ark og den første planen, fra 1788, streket byen opp i rektangulære kvartaler. Men planer er én ting, å følge dem opp er noe annet. De første årene vokste byen organisk fram langs sjøkanten og på Lorentz Skanckes grunntegning over byen fra 1813 er bebyggelsen som skulle bli Sjøgata og Strandgata mer eller mindre på plass. I motsetning til resten av sentrums strenge gatenett bukter disse to gatene seg fremdeles langs den gamle fjæra. Les mer …
«Bergenske Kongeveg» i Hole og Bærum følger den 15 km lange gamle kongeveien fra Sundvollen i Hole opp Krokkleiva og over Krokskogen til Jonsrud i Lommedalen. I 1791 besluttet Peder Anker at det skulle bygges vei fra Øvre Jonsrud i Lommedalen til Sundvollen i Hole. Veien ble bygget for å frakte trekull og skogsvirke til Bærums Verk, og var fra 1826 til ca. 1860 hovedveien mellom Christiania og Bergen. Der den går i rette linjer, ble den bygget etter det franske prinsipp, bakke opp og bakke ned, her og der bygget opp med fyllinger og tørrmurer. Over Krokskogen følger Pilegrimsleden og den Bergenske Kongevegen stort sett den samme traseen. Underveis har 23 informasjonstavler blitt satt opp, som knytter området rundt ruten til kullkjøring, skogsdrift, seterliv og andre verdenskrig da mannskaper fra Milorg holdt til her fra sent på sommeren 1944 frem til frigjøringen 8. mai 1945.
Denne veien har sine røtter i middelalderen. Det er kjent at Magnus Lagabøte reiste fra Oslo til Ringerike gjennom «Kroka skog» i 1276, noe som angir at det allerede da var en tjodveg eller allfarvei gjennom skogen selv om vi i 2009 ikke vet akkurat hvilken rute denne fulgte. Krokskogen ble fredet allerede i 1957, mens hele veien er tatt med i «Vegvalg - nasjonale verneplan for veger, bruer og vegrelaterte kulturminner», Statens vegvesens verneplan. Les mer …
| 
