Reperbane

Reperbane (trolig fra eldre tysk: Reiferbahn, senere: Reeperbahn), også kalt tauvinne var repslagerens verksted hvor en snodde plantefibre sammen slik at de ble til tau og trosser. Det var en «bane» i den forstand at repslageren gikk frem og tilbake under tilvirkningen av rep.[1]

Interiør fra Düwels reperbane på Katrinelyst, Lademoen
Foto: Fra boken Richter, J.: Det gamle og det nye Trondhjem, Oscar Andersens Bogtr. (Kristiania, [1906?]
Arbeid ved reperbanene kunne også være kvinnearbeidsplasser. Her fra spinneriet i Tønsberg Reperbane
Foto: Vestfoldarkivet (1920).

Nå brukes reperbane gjerne om bygning, fabrikk eller anlegg for tilvirkning av rep, tau og trosser.

De vanligste fibrene til tauverket var hamp og sisal. I dag lages det meste av kunstfibre.

Håndverkets historie

 
Hamp
Foto: Telemuseet

Håndverket å lage rep og tau er så gammel at opphavet ikke lar seg spore. De første «maskinene» vi har illustrasjoner av er fra middelalderen, men opphavet er trolig langt tidligere enn dette. Lin og hamp hadde sin opprinnelse i Asia, med spredte seg tidlig til Europa gjennom Midtøsten. Allerede egypterne i faraotiden hadde eget verktøy og tilvirkningen av tau ble fortalt gjennom veggmaleri i en gammel egyptisk grav. Bibelens første mosebok omtaler linavlingene i Egypt, og Herodot forteller, fem hundre år før Kristus, om hamp. Oldtidens store sjøfarende folk, som fønikere, grekere og kartagere brukte store mengder tauverk.[2]

Både sagafortellingene og oldtidsfunn viser at dette også tidlig ble utbredt i våre områder. Ved Osebergfunnet ble det funnet store mengder tauverk i ulike dimensjoner, både tynne, elegante liner av hamp og tyngre trosser av bast, samt ulike og til dels inviklede knuter og stikk som ble benyttet. Ombord i Gokstadskipet ble det funnet både tykt hampetau og bastetau av ulike tykkelser.[3]

Bygning og teknikk

Overbygget på en reperbane måtte være minst 400 meter langt for å kunne lage de største trossene i standard lengde. Teknikken gikk ut på å sno fibre sammen, slik at de beholdt en del av snoingen når de ble sluppet. En enkelt snodd line kaltes en kordel. Trosser kunne bestå av to slike (toslått, sjelden), tre (treslått, vanligst) eller flere som da ble kalt firslåtte osv. Snoingen av hver enkelt kordel ble da fortsatt og kordelene ble sluppet sammen slik at snoingen ble bevart. Taulengden ble da kortere og tykkelsen på trossa tilsvarende økt. Til å begynne med måtte mye av dette vries for hånd, men det ble utviklet maskiner med tannhjulsdrev, som etterhvert gjorde det mulig å få snoingen lik på alle kordelene. Det å få alt riktig, var en del av håndverket.

Spleising

Tauverk av denne typen kunne skjøtes sammen ved hjelp av spleising eller festes rundt master og beslag ved hjelp av øyespleis. De møtende endene kunne ofte være så kunstferdig sammenføyd at skjøten knapt ble synlig, og selve spleisen ikke tykkere enn at et spleiset tau likevel kunne brukes i en talje.

Utviklingen i Norge

Reperbaner har vært vanlige i tilknytning til skipsbyggeriene i seilskutetiden. Den norske seilskipsfarten hadde stor framgang i Norge fra 1850-årene, og antall reperbaner i Norge økte også fra 29 baner i 1850 med totalt 276 arbeidere, til 44 reperbaner med totalt 356 arbeidere i 1860. De ulike reperbanene kunne være av ulik størrelse, fra ganske små familiebedrifter til støre bedrifter med over 100 ansatte. Noen hadde også tilknytning til annen maritim virksomhet som verft og mekaniske verksteder. På grunn av de til dels store arealene banene la beslag på, ble reperbanene gjerne anlagt litt utenfor bybebyggelsen, men også nærme sjøen og havnene.

Sysselsettingen innen den enkelte virksomheten varierte også over tid, avhengig av konjukturene. Under hansaperioden hadde nok den norske tauproduksjonen en mindre utstrekning enn tidligere, men da dette handelsmonopolet ble brudt på midten av 1600-tallet begynte en oppgangsperiode og faget utviklet seg fra husflid til faglært håndverk. Samtidig krevde etablering av reberbaner betydelige investeringer, både i bygningsmasse og innkjøp av store forråd av råvarer. På slutten av 1500-tallet var det registert fire med borgerskap som repslager i Oslo og tre i Bergen.[4] På grunn av de krevende investeringene som måtte gjøres, var det ofte velstående embetsmenn eller eiere av storgårder som sto bak, med ansatte fagfolk og håndverkere som drev virksomheten. Risikoen som lå bak de store investeringene gjorde at de ofte fikk monopol på både produksjon og salg av tauverk i et større eller mindre område. Disse ble kalt manufakturer og dette krevde kongelig bevilling.[5]

Noen reperbaner

Kristiania/Oslo

 
Timms Reperbanes bygninger fra 1876, med Srømsveien i forkant med to personer, og Helsfyr gårds jorder bak de to personene, jorder som i 1895 ble Østre gravlund. Østre Aker kirke i bakgrunnen til venstre.

Utdypende artikkel: Timms Reperbane

Timms Reperbane ble etablert i 1772 av Nils Torgersen med navnet «Christiania Reeberbahne» og lå på Vaterland langs Akerselva, men gikk med i Bordtomtbrannen i Christiania 4. mai 1819. I 1856 ble den overtatt av den tyske repslager og seilmaker Wilhelm Timm. Fabrikken lå opprinnelig ved utløpet av Akerselva innenfor Slusa på en tomt som var en utfylling i sjøen. I 1876 kjøpte og makeskiftet kommunen tomten hvor fabrikken lå i forbindelse med utvidelse av jernbvanen. Fabrikken flyttet da til en tomt i Strømsveien 125 i Østre Aker. Det ble umiddelbart oppført en spinneribygning i en etasje, oppført i tegl ut mot Strømsveien. Omtrent samtidig ble det oppført et tilbygg på denne bygningen langsidemot nordøst i tre, hvor skinnegangen til selve reperbanen startet. Virksomheten og bygningsmassen ble senere sterkt utvidet, men produksjonen ble fra 2002 flyttet ut av landet. Morselskapet eksisterer fortsatt og ble i 2016 kjøpt av Wilhelmsen Ships Service.

Brødrene Blomquists reperbane i Brinkensgt. 42 på Kampen. Flettemaskin sto i et skur, og kunne tas ut i friluft, mens selve reperbanen var utendørs og arbeidet ble gjort manuelt, se film nedenfor. Brødrene Blomquists reperbane ble i sin helhet overtatt av Norsk Folkemuseum i 1936 etter opphør samme år.

Drammen

I 1663 anla Daniel Knoph d.e. en reperbane på Strømsø, dette var Drammens eldste fabrikkfortakende. I 1716 var den eid av Laurits Moss, Ulrich Fr. Wendelboe og Peder Moss, senere eiere var Peter Arbo (1689–1761) og Mads Madsen Wiel (1702–1757). I 1751 overtok Johannes Arbo (1729–1799) reperbanen for 5 345 riksdaler, og den forble senere i Arbo-familiens eie. Den brant ved brannen på Strømsø i 1870 og ble ikke gjenoppført.

I 1806 fikk grosserer og brukseier Caspar von Cappelen (1762–1823) tillatelse til å anlegge en reperbane på Holmen.

Repslager Waldemar Andersen var utdannet fra Tyskland og hadde en reperbane på toppen av Kleivene i Fjellsbyen. Den eksisterte rundt 1900.

Tønsberg

 
Tønsberg Reperbane sett mot vest. Kanalbrua i forkant, Teie hovedgård i treklyngen bak og Kaldnes Mekaniske Verksted ut mot høyre bildekant.

Utdypende artikkel: Tønsberg Reperbane

Tønsberg Reperbane, idag Bridon Scanrope, ble grunnlagt i 1796 av daværende eier av Teie hovedgård, Mathias Samuelsen Foyn (1756–1820). Bakgrunnen for reperbanen var skipsbyggingens behov for tauverk. Bygningen var en markert bygning i Tønsberg, på Nøtterøysiden langs sjøen ved Teie hovedgård, etter hvert beliggende mellom Tønsberg Bryggeri fra 1856 og som også Foyn var med på å stifte, og Kaldnes Mekaniske Verksted fra 1899. I 1886 startet Tønsberg Reperbane, som den første i Norge, opp med produksjon av ståltau. På et tidspunkt var banen verdens lengste overbygde reperbane med sine 455 meter. Da bygningen brant i 1910, ble den gjenoppbygget som en moderne ståltaufabrikk, men denne er nå revet. Selskapet er idag en betydelig leverandør innen offshore, og er Tønsbergs eldste eksisterende bedrift.

Larvik

 
Reipbanegata i Larvik sett sørover.
Foto: Roy Olsen (2013).

Reipbanegata i Larvik har navn etter Laurvigs Dampreberbane som lå her fra 1862. Bygningen var 360 m lang. Den ble overtatt av Tønsberg Reperbane i 1911 og nedlagt i 1912.

Reperbanens tomt ble senere gjort om til et gateløp.

Stavern

Fredriksvern verft hadde reperbane, for å sikre orlogsfartøyenes store behov for tauverk var det vanlig at de militære veftene hadde egne reperbaner.

Arendal

Tangen Reperbane, også kalt Kallevigs reperbane ble etablert i 1737Tangen gårdHisøy i Øyestad, senere en del av Arendal kommune og var i drift med ulike eiere fram til bygningen i 1940 ble rekvirert til stall av Wehrmacht under andre verdenskrig.

I oppstarten hadde virksomheten 15 ansatte, men høykonjukturer gjorde den etter hvert i perioder til en meget stor lokal bedrift med over 100 ansatte. Råstoffet var hamp importert fra Russland på eiernes skuter. Produktene gikk til flåten, gruvene og jernverkene, både i Norge, men ble også eksportert.

Lillesand

I andre halvdel av 1800-tallet lå det en reperbane utenfor Lillesand, ved Fagertun. Blant annet er den kjent fra et panoramafotografi og er nevnt i en auksjonsannonse i Lillesands-Posten 7. oktober 1880. Det er lite opplysninger å finne om reperbanen; hvem som startet den opp og når, oversikt over drivere og ansatte, eller når den ble lagt ned. I dag (2023) går det gang- og sykkelsti der reperbanen lå, mens huset hvor driveren bodde fortsatt er i bruk som bolighus.

Kristiansand

I 1693 fikk Christian Røyem tillatelse til å drive repslageri i byen, og i 1703 fikk Søren Andersen Næskil enerett på å drive repslageri i distriktet. Kristiansands Reperbane ble anlagt på slutten av 1600-tallet i området som heter Nybyen, og hvor det i dag er fotballbane, skateramper og nye leilighetsbygg. Også i Kristiiansand var storhetstiden utover på 1800-tallet, etter at oppstarten på århundret hadde vært vanskelig og banen var i perioder nesten ute av drift. Selv om konjunkturene ble bedre fra 1830-årene, og den beste tiden var under ledelse av familien Isachsen på 1850-tallet, ble det aldri noen stor inntjening på virksomheten. På denne tiden fikk også banen sin største utstrekning.

Tomten skiftet eiere flere ganger, eksempelvis viser et skjøte fra 1875 at «reberbane og dertil hørende Inventarium» ble kjøpt for 360 spesidaler. På slutten av 1800-tallet ble deler av banens tomt bebygget med annet bebyggelse og virksomheten ble mindre. Det ble produsert tauverk under første verdenskrig, og den siste produksjonen var nok i årene for andre verdenskrig.

Mandal

Mandals Reberbane (Christansen & Co.) har en historie tilbake til 1775, og eksisterer fortsatt i dag (2022) under navnet Mandals AS. I hvert fall i 1942 satt direksjonen i den nybygde forretningsgården i Stortingsgata 30 i Oslo, mens selve fabrikken synes å ha vært i Mandal. Bedriften etablert som en reperbane, og var en av Norges største tauverksprodusenter, men denne produksjonen er nå avviklet. Rundt 1920 ble bedriften overtatt av familien Christiansen under navnet Mandals Reberbane Christiansen & Co., med produksjon av brannslanger fra 1921, senere også andre typer slanger. Lokale investorer kjøpte bedriften tilbake i 2004.

Stavanger

I Stavanger var det ti reperbaner som sysselsatte rundt 200 mann på slutten av 1800-tallet. I 1770-årene etablerte repslager Gert Gertsen fra Bergen en reperbane i Stavanger. Denne ble i 1787 overtatt av repslager Cornelius Middelthun fra Bergen. I 1785 etablerte Erik Tollefsen Berge en av Stavangers største reperbaner, senere kalt Cederberghbanen eller Stavanger reperbane. Cederberghbanen var rundt 340 meter lang. To andre store reperbaner i Stavanger var Berentsens reperbane og Hillevågsbanen. Andre mindre baner i Stavanger var Stokkabanen, Andersens reperbane, Todnembanen, Birkelands reperbane, Verslandsbanen og Vålandsbanen.

Bergen

I Bergen har det antakelig fantes reperbaner siden 1200-tallet. Den eldste dokumenterte fra 1609 lå i Baneveien på Nøstet. Da produksjonen var på topp rundt 1850 hadde Bergen 28 reperbaner. Chr. Irgens Sønner RepslageriDreggsallmenningen 30, bygd 1817, ble ødelagt av Eksplosjonen på Vågen i 1944.

I dag er det bevart to reperbaner i Bergen:

  • Bruuns repslageri i Fjøsangerveien 71, også kalt «Rebslageri, forsynsfabrik, kokos-matte og løberfabrik» omfattet også Sørvigsbanen og ble bygget i 1831-1833 og Mathisenbanen fra 1856. Begge ble kjøpt av Christen Bruun og i 1899 flyttet fra Sukkerhusengen til Fjøsangerveien 71 av Gerdt Henrik Meyer Bruun og var lenge et av de største repslageriene i Skandinavia. Bygningen på én etasje er 320 meter lang. Anlegget ble fredet 18. oktober 1990.
  • Stoltz' reperbane i Sandviksveien 62 ble opprinnelig anlagt på slutten av 1600-tallet, overtatt av Christopher Stoltz 1795. Spinnet kunne om nødvendig strekkes til fram til Amalie Skrams vei ved foten av Sandviksfjellet slik at spinneveien kunne bli 300 meter. Det er rester (fester/kroker) etter dette i Amalie Skrams vei. Reperbanen ble lagt ned i 1966. Hovedbygningen er fra 1808 i Louis-seize-stil ble fredet av Riksantikvaren 23. april 1927, mens reperbanen og tjærehuset ble fredet i 1977.

Kristiansund

I 1749 slo Rasmus Falch seg ned kjøpstaden Kristiansund og etablerte en reperbane her.

Rundt 1802 anla kjøpmann Friedrich Ludvig Walther nok en reperbane i byen. Ved begynnelsen av 1880-tallet var antall reperbaner i Kristiansund steget til fem. Brunsvikens Reperbane, «Maskin-reperbanen» som Lars Lund Finchenhagen Brun fra Surnadal fikk oppført sammen med Hans Clausen i 1856 og var i kommersiell drift fram til 1979/1980. Selve reperbanen er på 200 meter , men kan slå rep på 120 favner, altså rundt 220 meter. Den står fortsatt i Brunsvika i Kristiansund som en av de få bevarte reperbaner i landet, og den eneste i Møre og Romsdal. Anlegget er nylig restaurert.[6]

Trondheim

Dahls reperbane i Gamle Kongevei 27-29.

Düwels reperbane på Katrinelyst, Lademoen, Reperbanen ble oppført i 1886 av Johan Carl Friedrich Düwel. Düwel tok i bruk nye metoder, og leverte ikke bare til de siste seilskutene, men også tauverk til fiskere og bønder, og han produserte «staal-kabler for skibe, transmissioner for drivkraft, taugbaner og lynafledere». Omkring århundreskiftet var det rundt tyve ansatte, og foruten fire hester ble det også brukt en dampmaskin på ti hestekrefter som drivkraft. Banen ble i 1908 solgt til grosserer Peder Otto Jenssen, som solgte fiskeutstyr, og det var hovedsakelig utstyr til fiskeflåten på reperbanen. Ståltauvirksomheten til Düwel ble overtatt av den nye bedriften «Norsk Staaltaugfabrik». I 1925 la Trondheim kommune ut området til kirkegård og krematorium.

Reperbanen på Kalvskinnet fra 1637. Repslagerveita fikk navn etter denne allerede i 1738 og reperbanen brukte det meste av veita til sin virksomhet.

Selmers Reperbane lå på Sanden i Trondheim. Den delvis gjenbygde veiten Banen er oppkalt etter denne.

Trondhjems Mekaniske Værksted hadde reperbane.

Harstad

 
Anton Hansen foran den nederste porten i den 113 m lange produksjonsbygningen på Seljestad. En ekstra dimensjonert taurull står opplastet på hestevogn, klar til leveranse. Bygningen brant ned i 1943.
Foto: Ukjent (1930-tallet).

Utdypende artikkel: Harstad Reberbane

Harstad Reberbane ble opprettet i 1911 av brødrene Karl og Anton Hansen, ble A/s i 1929 og var i drift til 1940. Far til brødrene, repslagermester Karl Hansen (sen.), hadde drevet med produksjon av tauverk i Bergen før 1900. Tauproduksjonen ble drevet med hestekraft til 1915. Deretter ble det elektrisk strøm, som Harstad og Seljestad hadde fått tilgang til etter 1910. Mens produksjonen var på det beste, var det 10 mann i arbeid på bedriften.

I 1940 ble bygningen rekvirert av tyskerne, som brukte den til hestestall. Mens tyskerne hadde bygningen, brant den ned i 1942. Anton Hansen skaffet seg da tomt lenger inn mot Harstadbotn og fortsatte produksjon med en kardemaskin som produserte tjærestry (dyttestry) for skips- og bygningsbransjen. Råmaterialet var brukt tauverk, hamp, manilla og cisal. Denne produksjonen varte til 1957.

Tromsø

 
Clodiusbakken slynget seg ned mot Tromsø by og passerte den lange reperbanen som lå der Gyllenborg skole senere ble bygd.
Foto: Ukjent (1895-99).

Midt på 1850-tallet ble Ebeltofts reperbane flyttet fra «byens søndre port», øverst i Strandskillet, til nord for «byens vestre port», der Gyllenborg skole senere ble bygd. Fra nordenden av banen kunne også veien mot St. Hanshaugen brukes til repslageri. I 1870 var banen ikke i drift lenger, etter reipslager Dahls død. Da var den heller ingen pryd for strøket; «falleferdig og forskrekkelig stygg» var dommen i 1892, iflg. Ytreberg.[7] Reperbanen ble ekspropriert av kommunen og solgt stykkevis fra 1895.

Fra 1873 ble det igangsatt en reperbane i St. Hanshaugen 7. På begynnelsen av 1880-tallet tvang imidlertid den lange nedgangstiden i byen ham til å legge ned. Banen var over 300 meter lang.

I 1897 ble den atter satt i «stabil og tidsmessig drift» og lovte «prompte levering til reelt konkurrerende priser». De nye bestyrerne var Frithjof og Fritz Düwell. De hadde kontor i seilmaker Pettersens gård i Skippergata 40. Fra 1900 drev Fritz Düwell banen alene. Det gikk imidlertid dårlig med driften i disse vanskelige årene. I 1901 overtok reipslager Oluf Olsen, men banen ble visstnok lagt ned våren 1904. Firma J.A. Killengreen tok over samme år og de hadde suksess i noen år; tallet på reipslagere økte fra en i 1905 til tre i 1910, men var så en igjen i 1914/15.

Reperbanens tomt ble kjøpt av kommunen i 1933.

Idag

Ved Hardanger Fartøyvernsenter, som er en del av Hardanger og Voss museum, produseres det idag handslått tauverk av naturfiber på en 80 meter lang reperbane. Det er landets eneste reperbane som produserer og selger håndslått tauverk på den tradisjonelle måten, basert på teknologi fra middelalderen, og tauet kan lett tilpasses den bruken det skal ha.

Råvarene er hamp, manila, kokos, lindebast, hestetagl, hud og hår. Det lages også tau av kunsthamp (polypropylen). Tauverket leveres til båter, til seilmakere, museer, hestehold, lasso, dekorasjon og rekkverk. Fartøyvernsenteret deltar også i rekonstruksjon av gamle båter og fartøy, og leverer da spesialtilpasset tauverk.[8]

Senteret har siden 1995 hatt fagutdannede repslagere, og er i dag to repslagere ved senteret og i tillegg har de i perioder også lærlinger.

Se også

Referanser

  1. Se fremvisning av denne prosessen i filmen blant de eksterne lenkene fra Brødrene Blomquists reperbane på Kampen i Oslo
  2. Av repslagerens saga : Tønsberg reperbane gjennem 150 år 1796-1946, side 9-11 (utgitt 1948) Digital versjonNettbiblioteket
  3. Av repslagerens saga : Tønsberg reperbane gjennem 150 år 1796-1946, side 11 (utgitt 1948) Digital versjonNettbiblioteket
  4. Av repslagerens saga : Tønsberg reperbane gjennem 150 år 1796-1946, side 13 (utgitt 1948) Digital versjonNettbiblioteket
  5. Av repslagerens saga : Tønsberg reperbane gjennem 150 år 1796-1946, side 16 (utgitt 1948) Digital versjonNettbiblioteket
  6. Nye tider for ein gammal slager, NRK, 2. januar 2024
  7. Nils A. Ytreberg: Tromsø bys historie. B. 1- 3, 1946-71
  8. Reipslaging, handslått tau av naturfiber, fartøyvernsenterets nettsider

Eksterne lenker