Brugata (Oslo)

Brugata i Oslo. Klikk på kartet om du vil videre til artikler om husene.

Brugata er ei gate i bydelene Oslo sentrum og Grünerløkka. I dag (2009) strekker den seg fra Storgata i vest til Vaterlands bru i øst. Før 1827 het gata Vaterlands storgade og gikk fra Vaterlandsporten til Lilletorget. Brugata har navn etter Vaterlands bru, og var inntil Nybrua ble bygd i 1827 byens eneste innfartsåre over land sydfra. Da Nybrua kom, ble Storgata forlenga ned mot brua, og både Storgata og Brugata fikk sine nåværende navn,. Daværende skrivemåte var Brogaden og Stor Gaden. Hjørnet mellom Brugata og Storgata hvor Gunerius kjøpesenter ligger gikk tidligere under navnet Brugatehjørnet.

Brugata ble regulert til gågate/sykkelfelt i reguleringsplan S-2586 den 18.2. 1982. Den nederste delen av Brugata (mot krysset Stenersgate / Christian Kroghs gate) ble regulert til fortau i reguleringsplan S-2980 15.6.1988.

I 2007 kommenterte Aftenposten Aften at Olav Thon eide så stor andel av husa i Brugata at

Hvis Brugata skulle få et nytt navn, kunne kanskje Thongata være et alternativ? Thon eier samtlige bygninger i den korte gågaten, blant annet kjøpesenteret Gunerius, Thon !Hotel Spectrum og en rekke bevaringsverdige eldre bygninger.

Innvandring

Brugata har vært bosted og markedsplass for mange ulike grupper innvandrere. En av Oslos travleste tyrkiske grønnsaksbutikker, Interfood, ligger i nummer 5 - og den populære og beryktede Brugata Halal ligger i nummer 3c.

Den største gruppa med innflyttere til Oslo i tiårene rundt år 1900 var svenske arbeidsinnvandrere. På grunn av byggeboomen på 1890-tallet hadde Kristiania behov for håndverkere, og i Brugata finner vi både murere og malere fra Sverige. Kvinner kom i følge med eller etter sine ektemenn, men kunne også ha selvstendige grunner til å innvandre. Mange kom som tjenestepiker, andre tok jobb som for eksempel kokker, vaskekoner eller ekspeditriser. Noen drev også egne bedrifter.

I 1923 bodde søstrene Anna Emelia og Gerda Mathilda Hansen i Brugata 13. Begge var født i tettstedet Skee ved Strömstad i Sverige, og sammen drev de en kafé. Hos dem bodde sekstenåringen Signe Amelia Karlsson. Hun var født samme sted som sine vertinner, og er oppført i folketellinga som «husassistent». Det var ikke uvanlig å ansette folk fra sitt eget hjemsted som tjenestepiker. I samme husstand som de tre kvinnene finner vi anleggsarbeider Olav Arvid Olsen som også var fra Skee, i tillegg til en bakerlærling og en bakersvenn fra henholdsvis Modum og Kristiania.

I Vaterlandsområdet var det på 1800-tallet en liten italiensk «koloni». Utvandringen fra Italia på 1800-tallet var massiv, og noen få kom helt til Norge. Enkelte av italienerne i Norge livnærte seg i yrker som dyretemmere og positivspillere, men mange arbeidet med gips, og lagde og solgte pyntegjenstander og stukkatur. I Vaterland finner vi fra 1830-tallet Brødrene Guidotti, som bodde i Store Vognmandsgate og drev gipsmakerverksted der. Gipsmakerkunsten ble gjenoppdaga i renessansen i den italienske byen Lucca, og mange av de norske gipsmakerne, blant annet Guidotti-brødrene, kom nettopp herfra. I Brugata 14 bodde det ennå på 1950-tallet en gipsmaker ved navn Dominico Cocozza.

I de første tiårene etter 1900 opparbeidet det seg et miljø av jøder i gata, først og fremst fra russiske områder. Flere forretninger var eid av eller drevet av jødiske innvandrere, og her holdt den vesle forsamlingen Adath Jeschurun til.

Idag (2010) er Brugata dessuten kjent som et av strøkene i Oslo med størst svensk befolkning, såkalte partysvensker. Dette har gitt gata tilnavnet «Lyckliga gatan». I Brugata finner vi kollektiv av arbeidskamerater fra samme svenske by - nesten på samme måten i dag som for hundre år siden.

Handel

Josefine Hagen og pølsebua som sto i portrommet i Brugata 14.

Foto: Cirka 1960 (Oslo byarkiv).

I både Storgata og Brugata var det på 17- og 1800-tallet mange bondehandlere på grunn av den sentrale beliggenheten ved hovedinnfartsåra fra sør. Gata var sikkert blant de travleste i byen. Folkloristen Thor Gotaas gir mylderet i Brugata en del av æra for suksessen til skifabrikantene Østbye, tre brødre som vokste opp i nr. 3c på slutten av 1800-tallet:

I det travle miljøet i Brogata - nær byens gamle inngangsport østfra, Vaterlands bro - ble det kjøpslått og jobbet iherdig året rundt. Et mylder av kunder, grosserere og oppfinnere lærte brødrene å tenke ingeniøraktig og se muligheter i det umulige.

Selv når den tradisjonelle bondehandelen forsvant og Brugata sluttet å være den aller viktigste innfartsåra, fortsatte både handel og produksjon å være livlig. Gata ble mot slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet ei gate for familiebedrifter og småbutikker, i tillegg til at det fantes både fabrikker og boliger her. Gata var en del av det etter hvert ganske slitne og utskjelte strøket Vaterland, men hadde nok høyere status enn mange av gatene rundt. Her bodde fattigfolk, men også funksjonærer. Bevertningssteder som Brogården og mindre kaféer serverte både mat og alkohol.

I dag har gata, som alltid, både matbutikker og skjenkesteder som markedsføres som folkelige, skreddere og klesbutikker, billige boliger og ikke minst både store og (mest) små bedrifter.

Garverier

Brugata ca 1860, fra A. Collett: Gamle Christiania-Billeder.

Midt på 1800-tallet var det særlig garvere som hadde tilholdssted i Brugata. Bildet til høyre viser gata i 1860, hvor de oksehodeformede skiltene viser til garvervirksomhet. På bildet kan vi telle syv slike oksehoder. Folketellinga fra 1865 viser at det var garvere som hadde tilholdsted i hus 1-8, 13, 16b og 18 I 1875 er det oppgitt garvere i husene 1, 2, 3c, 4, 5, 8, 10 og 13. I 1900 var det bare nr 5 og 6 som hadde garvere og garverier. Ifølge Harald Hals var det på grunn av nærheten til Akerselva, og dermed til muligheten til hurtig avfallshåndtering at garverne holdt til i Brugata og omkringliggende strøk. Nicolai Heiestad skrev i memoarboka En liten gutt ifra Vaterland om da han akkurat hadde flytta til området på 1870-tallet:

For enden av gården er en vegg med port: innenfor denne går arbeidere i trebånner og med fôrskinn; de river og slår løs med øks for a få løs horn og annet på huder som ligger på marken. Her er altså garvere og garveri. Mens jeg står her, kommer en gammel kone med to spann med noe i som hun leverer en av garverne som igjen tømmer spannene i en tønne og gir kona betaling.(...) Den lille gården hitafor med oksehodet over døra til butikken er Jønholts lærhandel, han driver garveriet. - Det som var i spanna til den kona var bikkjemøkk, om du vil vite det; det er noe som garvera bruker, og hu lever av det, hu samler det opp i gater og parker.

Henry Røsoch skrev i boka På vandring i Christiania at

Vaterlands Storgade og Lilletorget, det var så og si rikmannskroken hvor mange av byens rikfolk hadde slått seg ned. Har var det store gårder. Ved siden av bondehandel var det en del betydelige garverier. Disse strakte seg en del innenfor Lilletorget. Således var Karl Xii's vert Polykarpus Raiman som bodde på hjørnet ax Karl XII's gate og Rødfyldgata, en stor garver med en svær gård. Karakteristisk for dsse store garvergårder var at den største bygningen hadde en underetasje av mur hvor selve garveriet lå, så en overetasje av lafteverk.

Kinodrift

Brugata har i tillegg til de tallrike serveringsstedene også huset tre kinoer. I 1913, året da kinoloven kom, ble det gjort overslag over hvor mange kinoer som fantes i Kristiania. På det tidspunktet lå Folkekinematografen i andre etasje av Brugata 1, Kronen kino i Brugata 8 og Central i Brugata 12. I artikkelen "Lirekisenes hovedstad" har Arild Hoksnes beskrevet Kronen som en av byens mest kjente kinoer i denne perioden. Han legger til at

Konkurransen om publikum var beinhard. Det gjaldt for det første å ha mest mulig oppsiktsvekkende titler på de 15-20 minutters filmstubbene som ble sendt. For å tilkalle folk hadde kinoene egne utropere («rekommandører») som lokket med dramatikk på lerretet.

I denne perioden ble det også vanlig med trekkspillunderholdning i kinosalene. Trekkspillerne kunne både stå for underholdning i seg selv, og holde på folk når filmruller røk og måtte skjøtes eller var satt feil vei i apparatene. Trekkspillerne var ofte utkledd i kostymer som passa til filmen som ble kjørt, som for eksempel eksempel cowboydrakt dersom det var en westernfilm som ble kjørt. På Kronen biograf underholdt i en periode trekkspillerne Henry Erichsen og Hartvig Kristoffersen iført "lilla skjorter, sorte satinsbenklær, lilla strømper og lakksko"..

Central kino kunne på et tidspunkt varte opp med den italienske trekkspilleren Gregorius Donatelli, som kalte seg trekkspillkonge og opptrådte iført purpurfarva kongekostyme og med krone på hodet. Donatelli ble populær både for spillinga si og at han hadde en eksentrisk framtoning. Tidvis opptrådte han med fire instrumenter på en gang, trekkspill på maven, stortromme og bekken på ryggen og en tamburin på hodet..

Husene i Brugata

• Brugata 1 er en bevaringsverdig fem-etasjes hjørnegård bygd i 1893.
• Gunerius kjøpesenter ligger på tomtene Storgata 32, og Brugata 2 og 4 i Oslo. Forretningen ble i 1852 startet under navnet Gunerius Pettersen A/S av eieren ved samme navn
• Brugata 3a er en bondehandelsgård bygget på slutten av 1700-tallet. Bygningene i indre gård er opprinnelige.
• Brugata 3b huser i 2010 pøbben og serveringsstedet To kokker, med mat og levende musikk. Bakbygningene er bolighus. Selv om dagens forbygning er av nyere dato, har tomta tidligere huset både garvervirksomhet, Dagbladet, Verdens Gang og Ny illustreret tidende.
• Brugata 3c er en murgård i tre etasjer som ble bygd i 1891. Gården er ikke minst tett knytta til familien Østbye.
• Brugata 5 er en bevaringverdig murgård bygd mellom 1870 og 1900.
• Brugata 6 består idag av en branntomt og parkeringsplass. Her lå inntil den ble totalskadd i brann i 1988 en fredet bondehandelsgård som var bygd av Arne Hansen Killerud i 1760-årene.
• Brugata 7 er en verneverdige bygård tegnet av arkitekten Ivar Cock og bygd i 1899.
• 

  Gavlreklame på Brugata 8

  Foto: Anne-Sophie Ofrim
  Brugata 8 er tomta der Gunerius Pettersen åpnet den første utgaven av Gunerius kjøpesenter i 1852. I 2009 ligger M.K.Import og en avdeling av Forex her.
• Brugata 9 er en toetasjes bygård fra 1700-tallet. Det var opprinnelig to bygninger, med matrikkelnumre 40 og 41, som seinere ble slått sammen til en adresse.
• Brugata 10 hadde en periode et sukkerraffineri, eid av Even Bernhard Stenersen, som drev Tveten gård i Østre Aker.
• Brugata 11 har siden 2000 huset cafeen og utestedet Café con Bar.
• Brugata 12 er en treetasjes bygård fra 1883, også kjent som Stampen etter låneforretningen som Kristiania Folkebank drev på denne adressen.
• Brugata 13 finnes ikke lenger.
• Brugata 14s hovedbygning ble først bygd i 1791. I følge Alf Næsheims artikkel «Ærverdig bygning med farverik fortid» var byggherre garvermester Jens Pedersen Holm. Mange mennesker har vært innom eller vokst opp i denne Oslo-bygården. Blant annet har både Hans Gude og Christian Schou bodd her.En ny gård ble bygget på tomta i 1871, og denne hovedbygningen ble atter revet i 1986 til fordel for en forretningsgård som i 2010 inneholder blant annet en av Brugatas to avdelinger av kioskkjeden 7-eleven. Bakbygningen fra 1791 står fremdeles, men har et glasstak som har omgjort bakgården til et inneområde. Huset er bygd i bindingsverk, og har to etasjer og svalganger. Det skiller seg dermed tydelig fra de omkringliggende bygningene. I 2010 huser bygningen Queens pub og pianobar, hvor det er levende musikk flere dager i uka. Her samles byens Rosenborgsupportere når det er kamp.
• 

  Brugata 15 slik den så ut i 2010
  Brugata 15 er et funkisbygg bygd i 1933. Bygningen er tegnet av Ahasverus Vejre og ble oppført for Carl Bernhard Rosenberg. Tidligere lå det en et eldre bindingsverkshus på denne adressen. Dette var en lav bygård med to etasjer og loft.
• Brugata 16 finnes ikke lenger, og er heller ikke ført opp på Kristianiakartet fra 1900.
• Brugata 17 i Oslo har fasade mot både Brugata og Chr. Kroghs gate, og gården er i 2011 delt opp i seksjon a-d, noe som ikke er tilfelle i noen av de statlige folketellingene. I folketellingen for 1910 følger i stedet inndelinga bygningsmassen, med forhus, side- og bakbygning. I 1910 var det en rekke forskjellige typer næringsdrift i gården, og ikke mindre enn 102 hjemmehørende personer. Det er fremdeles i 2011 flere ulike bedrifter i bygningen, i tillegg til leiligheter.

1700- og 1800-tallet

Brugata 17 var på 1700- og deler av 1800-tallet adressert til Storgaden 48.

Beskrivelse av tomten rundt midten av 1700-tallet

I branntaksten fra 1763 står Georg Henrichsen Meyer oppført som eier av tomten, og den ble taksert til 1330 riksdaler. Det fantes en hovedbygning her, bygd av lafteverk og bestående av to etasjer. Ellers fantes det en bakbygning på to etasjer, en bygning på en etasje som var innrettet til stall og fjøs, enda en bygning på en etasje som var innrettet til stall, med spiltau, og en bygning i bakgården som var en og en halv etasje høy og innredet til bake- og bryggerhus. Alle disse bygningene var bygd av lafteverk, bortsett fra stallen som var en bindingsverksbygning. Det var også en sjøbod ved elven, som var en og en halv etasje høy. I 1766 hadde madame Meyer overtatt ansvaret som eier av tomten og verdien hadde sunket til 970 riksdaler.

Beskrivelse av tomten rundt 1800

I branntaksten fra 1797 presiseres det at eieren av tomten nå var kjøpmann Nicolay Bøgh, og den ble taksert til 1600 riksdaler. Hovedbygningen var bygd av bindingsverk og mur, og bestod av to etasjer. I bygningen fantes det blant annet to værelser, et i første etasje og et i andre etasje. Det øverste værelset var malt, og det nederste var både malt og gipset. Det fantes også et kammer i første etasje, og en bjelkekjeller under bygningen. Mot gården var det en svalgang.

I 1818 var det fortsatt Nicolay Bøgh som eide tomten, men verdien hadde nå gått opp til 12810 spesidaler. Branntaksten fra 1818 gir en ganske detaljert beskrivelse av bygningene på tomten:

• Hovedbygningen var av bindingsverk og mur, og bestod av to etasjer. Under bygningen var det tre bjelkekjellere. I første etasje var det ett portrom, en krambod, fire værelser, ett kjøkken med stekeovn og komfyrer, en gang og trapper. I andre etasje var det fem værelser og en gang. Ellers var det åtte treetasjes kakkelovner og en toetasjes kakkelovn i bygningen.
• Det fantes også en bygning på vestre side av gården, som vendte ut mot Fjerdingen (Christian Krohgs gate). Denne bygningen var av bindingsverk og mur, og bestod av to etasjer. Det var to bjelkekjellere under bygningen, og i første etasje var det ett værelse, ett bryggerhus med bakerovn, ett spiskammer og en trapp. I andre etasje var det ett værelse, to pakboder og en åpen svalgang. Ellers var det en treetasjes og en toetasjes kakkelovn i bygningen.
• Den tredje bygningen på tomten var også vendt ut mot Fjerdingen. Denne bygningen var en og en halv etasje høy, og bygd av lafteverk og planker. Det fantes to værelser her og ett portrom samt en bjelkekjeller under bygningen. Det var også en toetasjes og en enkel kakkelovn i bygningen.
• Midt i gården fantes det en tredje bygning. Den var bygd av bindingsverk og mur samt delvis dekket med planker, og var en og en halv etasje høy. Her var det stall og fjøs samt toalett, to pakboder, en matbod, ett vedskjul og en binge.
• På søndre side av gården fantes det en bindingsverksbygning på en og en halv etasje. Her var det et kornloft og spiltau.
• I tillegg til de overnevnte bygningene, var det også to sjøboder på tomten, som befant seg ved elven. Den ene sjøboden var to etasjer høy, og bygd av lafteverk. Her fantes det to værelser i underetasjen, en trapp, to rom i overetasjen og et kornloft. Den andre sjøboden befant seg sør for den første. Denne var også bygd av lafteverk og var to etasjer høy. Her fantes det fire værelser i underetasjen, en gang, en trapp, to værelser i overetasjen og et kornloft.

Beboere i 1801

I 1801 bodde det 12 personer på denne tomten. Eieren av tomten var på denne tiden den 40 år gamle kjøpmannen Nicolay Bøgh. Han bodde her sammen med sin 37 år gamle kone Sybilla Bøgh, sin 42 år gamle bror Niels Bøgh og sine barn, åtte år gamle Hans Bøgh og seks år gamle Anne Bøgh. I tillegg til dette hadde de et fosterbarn, åtte år gamle Christian Schouw, og flere tjenestefolk. Tjenestefolkene bestod av den 24 år gamle krambodkaren Lars Holt, den 21 år gamle drengen Michel Lundbye, den 23 år gamle gårdsdrengen John Hansen, den 33 år gamle tjenestepiken Elisabeth Hoffgaard, den 30 år gamle tjenestepiken Kristine Hansdatter og den 29 år gamle tjenestepiken Elisabeth Nordbye.

Trykkerivirksomhet og Det norske Arbeiderparti

Utenlandske korrespondenter på besøk i Social-Demokraten 1905 fotografert i gårdsrommet til Brugata 7. Klikk på bildet for oversikt over personene.

Foto: Ukjent

Frimerke trykt i Brugata 17. Det ble trykt posthornfrikermer ved Chr. Holtermann Knudsen trykkeri i Brugata, fra 1895 til 1908.

Ifølge Kristiania adressebok for 1901, huste Brugata 17 flere bedrifter knytta til Arbeiderpartiet, blant annet hele virksomheten til avisa Social-demokraten. I 1884 begynte Christian Holtermann Knudsen å gi ut Vort arbeide som «Organ for arbeidernes interesser», men for å få gitt ut avisa, måtte han skaffe eget trykkeri. Arbeidernes aktietrykkeri holdt de første åra til i en bakgård i Øvre Vollgate 13. I 1895 flytta både Holtermann Knudsen og trykkeriet inn i Brugata 17. Her holdt redaksjonen og ekspedisjonen til avisa, som nå bar navnet Social-demokraten, hus. Holtermann Knudsen hadde frimerketrykkeri ved siden av leiligheten sin, avistrykkeri i etasjen under og aksidenstrykkeri i etasjen over. Samtidig ble bygninga arbeiderpartiets hovedkvarter.

Socialdemokraten flytta flere ganger i denne perioden, først til Brugata 3b, deretter til Brugata 7. Årsaken til flyttinga fra Brugata 17 hadde rot i en annen av husets bedrifter, Arbeiderpartiets Fællesbakeri:

Det ble for uutholdelig i nr 17 med alle kakkerlakkene fra bakeriet som kom krypende langs vannledningen.

Hele virksomheten flytta videre det da nybygde Folkets hus i 1907.

Hans Jæger og Christian Holtermann Knudsen

Etter et opphold i Paris, hvor han hadde skrevet artikler for Social-Demokraten, ble Hans Jæger i 1898 ble ansatt som utenriksredaktør i avisa. Han ble værende i Oslo fram til han i 1902 vendte tilbake til Paris. Ifølge Norsk biografisk leksikon hadde han utover sin posisjon i avisa «liten kontakt med arbeiderbevegelsen og med sine gamle kampfeller, som han hånte fordi de hadde gitt opp sine ungdomsidealer». Pussig er det da at Jæger i både 1900 og 1901, bodde sammen med Christian Holtermann Knudsen og kona Marie i femte etasje i Brugata 17.. Dette var i perioden hvor Knudsen var leder i Det norske Arbeiderparti.

Jæger hadde ingen ordentlig forlegger før i 1906, og Holtermann Knudsen hadde trykt flere av bøkene hans. Blant disse kan nevnes heftet Hans Jægers sidste ord i Bohêmesagen eller, Den tale, som ikke blev holdt i Højesteret i 1888. og Kristiania-Billeder samme år. Da Jæger lette etter forlegger for boka Anarkiets bibel som kom i 1906, skrev han til J. J. Ipsen at han var sikker på at Holtermann Knudsen ville trykke boka på kreditt, og forsterka antakelsen ytterligere ved å forsikre at Knudsen var «en mand i hvem der ikke findes svig». Knudsen hadde i tillegg trykt et innlegg til støtte for prevensjon skrevet av Jægers bror, Oskar.

I 1887 hadde Jæger og Holtermann Knudsen sammen fått trykt opp Fra Kristiania-Bohemen på nytt. Boka var blitt beslaglagt året før, men denne gangen ble den titulert Julefortællinger av H. J. og de forsøkte å distribuere den i Sverige, noe som for Jægers del førte til bøteleggelse og 150 dagers arrest.

Koritzinzky

Blant andre bedrifter som har holdt til her opplyser Ellen Røsjø på Oslo byarkiv at firmaet A. J. Koritzinzky & Co. ble etablert i Brugata 17 i 1885. Det skal etter sigende være landets eldste urgrossistfirma, og eieren, Abraham Josef Koritzinsky. var både skredder og urmaker.

• Brugata 18 finnes ikke lenger, og er heller ikke ført opp på Kristianiakartet fra 1900.
• 

  Brugata 19 sett fra Vaterlands bro, 1961.

  Foto: Truls Teigen
  Brugata 19 i Oslo er det av husene i dagens Brugata som ligger nærmest Vaterlands bru. På denne adressen bodde skøyteløpsverdensmesteren Axel Paulsen, som blant annet er kjent for å ha oppfunnet axelhoppet.
• Brugata 20 finnes ikke lenger, og er heller ikke ført opp på Kristianiakartet fra 1900.
• Brugata 21 finnes ikke lenger, og er heller ikke ført opp på Kristianiakartet fra 1900.
• 

  Brugata 22 sett fra Lilletorget, Vaterland, omkring 1890-1900.

Brugata 22, populært kalt Brogården, var en bygård i Oslo. Tomta var på 1700- og deler av 1800-tallet adressert til Storgaden 45. Huset ble bygd ca år 1800, og selv om det var nummerert som del av Brugata, var det orientert mot Lilletorvet. Fra og med 1880 vekslet bygningen mellom å huse skjenkesteder, restauranter og avholdskafeer. Etter at huset ble revet i 1971 som del av det avsluttende leddet i saneringsplanen for Vaterland, er det ikke kommet noen ny bygning på tomta, som idag består av en grønn gresslette.

• Brugata 23 finnes ikke lenger.
• Idag er tomta til Brugata 24 i Oslo del av Vaterlandsparken, men tidligere har det stått flere hus på eiendommen. På 1700- og deler av 1800-tallet var denne tomta adressert til Vaterlands Storgade 46.Michelsen ved brua var kjøpmann Olaus Michelsen fra Sande i Vestfold som drev forretning i huset. I 1875 bodde han i Brugata 24 med kona Laura Augusta fra Fredrikstad, deres tre barn og begge Olaus Michelsens foreldre. I huset bodde blant annet også to handelsbetjenter, to tjenestepiker, en tjenestedreng, og i tillegg Martine Michelsen som er oppført som jomfru.

Galleri

• 

  Gateskilt Brugata 9-11, foto Ida Tolgensbakk, 2009

• 

  Brugata 8, foto Ida Tolgensbakk, 2009

• 

  Detalj av dør, Brugata 8, foto Ida Tolgensbakk, 2009

• 

  Brugata 11, foto Ida Tolgensbakk, 2009

• 

  Brugata sett fra Storgata, foto Ida Tolgensbakk, 2009

• 

  Brugata, foto Ida Tolgensbakk, 2009

Kilder og litteratur

• «Brugata» i Knut Are Tvedt (red.): Oslo byleksikon, Kunnskapsforlaget, Oslo 2000. Digital versjon på Nettbiblioteket
• «Kinodrift» i Oslo Byleksikon. Tredje utgave, Kunnskapsforlaget. Oslo 1987. s. 272.
• Andersen, Øysten. «Elvis Lever». Artikkel i Dagbladet 14.02.2006
• Heiestad, Nicolai 1950: En liten gutt ifra Vaterland. Tiden norsk forlag.
• Folketellinger 1865, 1975 og 1900.
• Plan- og bygningsetaten: Reguleringsplan.

Eksterne lenker

• Ellen Røsjø forteller om Vaterland i Østlandssendinga

Vi på lokalhistoriewiki.no er i ferd med å skrive artikler om hus, folk og bedrifter i Brugata, og trenger din hjelp for å nå i mål. Sitter du på minnemateriale eller historisk stoff som andre vil ha glede av å lese? Del det her på lokalhistoriewiki. Flere artikler finner du i denne alfabetiske oversikten.