 Bautaen som måtte gå i dekning. Allerede våren 1941 ble en minnestein over de falne reist på Raufoss, men tyskerne tillot ikke at den ble gjort klar for avduking. «Da væpnete tyske soldater til slutt inntok en meget truende holdning og truet med å skyte, måtte komiteformannen [presten Per Juvkam] og arbeiderne trekke seg tilbake og arbeidet ble stoppet. Steinen fikk lov å stå, men måtte forsynes med en kasse.» (Velgeren 15.september 1945). Slik ble bautaen stående i fire år med en kasse rundt seg, og lokalt sa man at den hadde gått i dekning. Ved frigjøringen kunne kassen tas av. Foto: Tor Olav Haugland (2019) var fem år der okkupasjonen preget det lokale produksjonslivet og politiske styret. Vestre Toten var i 1940 en kommune med ca 6500 innbyggere og et flatemål på omkring 160 km². Hovedforskjellen fra dagens kommunale inndeling er at Eina var egen kommune på denne tiden. Ved invasjonen var det ingen militære trefninger mellom norske og tyske styrker, men tyskerne drepte fire sivile. Raufoss Ammunisjonsfabrikker ble aldri bombet eller sprengt, og ble opprettholdt gjennom krigsårene som norsk statsbedrift. Nasjonal Samling med sine 150-200 medlemmer besatte de sentrale posisjoner i kommunen, men var hemmet av fraksjonsvirksomhet og indre uenighet – i tillegg til motstand og uvilje fra befolkningen. Ved kapitulasjonen ville ikke den tyske kommandanten på Raufoss trekke seg tilbake før på ettermiddagen 13. mai 1945. Les mer …
 Kart som viser byene som skulle angripes. Med angrepet på Norge i 1940 menes det tyske angrepet på landet den 9. april 1940. Angrepet var en del av Operation Weserübung, der Weserübung-Nord var rettet mot Norge og Weserübung-Süd var rettet mot Danmark.
Angrepet ble utført med en styrke som var langt mindre enn det som ut fra vanlige taktiske betraktninger var nødvendig for å ta et land på Norges størrelse. Årsaken til dette var at Norge hadde et svakt nøytralitetsvern, samt at de tyske styrkene hadde en detaljert plan og overlegent utstyr. Invasjonen foregikk allikevel ikke helt etter planen. Det viktigste tilbakeslaget for tyskerne i de første timene var senkningen av Blücher i Drøbaksundet, som førte til at hovedstyrken som skulle innta Oslo ble midlertidig stanset. Dette førte til at Kongen, Regjeringen og Stortinget kunne komme seg ut av hovedstaden. Den tyske invasjonsstyrken kunne dermed ikke presse norske myndigheter til en umiddelbar overgivelse. Les mer …
 Sigurd Hoel. (rundt 1935) Sigurd Hoel (født 14. desember 1890 i Nord-Odal, død 14. oktober 1960 i Oslo) var forfatter, litteraturkritiker og mangeårig innflytelsesrik litterær konsulent i Gyldendal forlag. Som forfatter ble han særlig kjent for sine psykologisk-realistiske romaner, blant annet Syndere i sommersol (1927) og Møte ved milepelen (1947). Sigurd Hoel var sønn av gårdbruker og lærer Lars Anton Hoel (1849–1920) og poståpner Elise Dorthea Nilsen (1853–1930).
Han ble gift i 1927 med lege Caroline («Nic») Schweigaard Nicolaysen (1905–1960) – bedre kjent som Nic Waal - ekteskapet oppløst 1936, deretter med sekretær Ada Mohn Ivan (1905–1981), ekteskapet oppløst. Les mer …
 Yngvar Kjelstrup fotografert ca. 1930. Foto: Ukjent/Oslo Museum. Yngvar Kjelstrup (født 16. mai 1887 i Norderhov i dagens Ringerike kommune, død 5. juni 1986) var sjøoffiser, senere mangeårig havnerådmann i Oslo. Som pensjonist var han en periode kaptein for skoleskipet «Christian Radich». Han deltok også i motstandarbeid under andre verdenskrig.
Kjelstrup var en av 11 søsken, men faren døde tidlig, og som 16-åring dro han til sjøs. Han utdannet seg som marineoffiser ved Sjøkrigsskolen i Horten, og tjenestegjorde et par år på panserskipet «Norge».
Kjelstrup var deretter ansatt i tollvesenet, før han etter utbruddet av første verdenskrig ble innkalt til nøytralitetstjeneste. Han var først nestkommanderende på mineleggeren «Brage», deretter sjef på bevoktningsfartøyene «Scott» og «Hobart». I 1917 ble han nestkommanderende på mineleggeren «Glommen» , senere på «Frøya», før han ble dimittert i 1918.
I 1919 ble Kjelstrup sekretær i Kristiania havnevesen. Da stillingen som havnerådmann i Kristiania ble opprettet i 1923, fikk han denne. Fra 1935 var han også havnefogd i Oslo. Les mer …
 Oversyn over Berkneset. I venstre bildekant ser vi Yksnøya Foto: Arnfinn Kjelland (2009) i Volda vart bygd opp av dei tyske okkupasjonsstyrkane på Berkneset i Volda i løpet av 1942. Batteriet var operativt i desember det året, som ein del av Festung Norwegen. Nemninga er etter den tyske terminologien; det var den tyske hæren, Hærkystregiment 976, som hadde ansvaret for fortet. Dette regimentet hadde i alt 11 slike fort eller batteri på Sunnmøre, og Berkneset hadde nemninga HKB 35/976.
Alt sommaren 1940 sendte tyskarane ein styrke på 10 soldatar til Yksnøya utanfor Berkneset der dei først planla utbygginga. Innbyggjarane fekk beskjed om at dei måtte vere budd på å flytte frå øya. Men da tyskarane fann ut at det var dårleg vassforsyning der, vart planane skrinlagde. Les mer … | 
