Lokalhistoriewiki:Hovedside: Forskjell mellom sideversjoner
Ingen redigeringsforklaring |
(Lagt om artikkelutvalget i forbindelse med 70-årsdagen for frigjøringsdagen den 8. mai 1945.) |
||
| Linje 8: | Linje 8: | ||
<div id="front-main-left-smakebiter" class="front-post"> | <div id="front-main-left-smakebiter" class="front-post"> | ||
====Smakebiter fra artiklene==== | ====Smakebiter fra artiklene==== | ||
{{Forside randomteaser ny|count=4|category=F2|category= | {{Forside randomteaser ny|count=4|category=F2|category=Andre_verdenskrig¦8._mai}} | ||
</div> | </div> | ||
</td> | </td> | ||
Sideversjonen fra 4. mai 2015 kl. 08:53
Ukas artikkelSigrid Wiborg Andersen f. Wiborg i Skoger (nå Drammen) 3. juli i 1914 og døde 27. oktober 1978 på Kongsberg) var husmor og ekspeditrise.
Under andre verdenskrig var hun motstandskvinne. I begynnelsen av okkupasjonen var hun kurér for ektemannen Finn Andersen, men etter at han ble skutt og drept i 1944, ble hun sambandssjef og kuréransvarlig. Ingen annen norsk kvinne nådde høyere i Hjemmestyrkenes hierarki. Les mer... Smakebiter fra artikleneGudmund Lars Hilfred Sørem (født 9. mars 1917 i Tromsø, død 1. mars 2001) var soldat under andre verdenskrig og språklektor.
Han var sønn av vaktmester Adolf Otto Sørem og Henriette Oliva f. Andreassen. Etter eksamen artium ved latinlinja på Tromsø høyere skole i 1937 emigrerte han til Sør-Afrika i 1938, og da han året etter meldte seg til krigstjeneste fikk han utdannelse ved War College i Pretoria. Deretter ble han infanteriinstruktør og etterretningsoffiser i Egypt, på Nord-Afrika-fronten. Deretter ble han med i Montgomerys 8. armé og kjempet i Italia og videre mot Tyskland, fram til Tyskland kapitulerte i mai 1945. Sørem dro så hjem igjen til Norge og tok cand.philol.-graden ved Universitetet i Oslo i 1950. I fem år var han informasjonssjef ved NATO-hovedkvarteret på Kolsås i Bærum. Han underviste også i engelsk ved Sjøkrigsskolen i Oslo og voksenopplæringen i Oslo og Bærum, men brukte hoveddelen av karrieren sin som lektor ved Valler høyere skole fra 1955 til 1984. Han var gift med britiske Edith Peggy Sørem (1918–1999) og ble overlevd av to døtre. De bodde i Heggebærstien 49 på Rykkinn. Sørem ble selv 83 år og er gravlagt med kona på Bryn kirkegård. Kilder
Krigsminnesmerkene på Flå kirkegård i Hallingdal er reist til minne om falne under krigene mot Sverige 1807–1814 og andre verdenskrig. Krigene mot SverigeBautaen mellom porten i gjerdet og bårehuset ble reist i 1914, og var en gave fra Hallinglaget. Innskriften omfatter navnene på soldater fra bygda som deltok i krigene, både krigen mot Sverige 1808–1809 og krigen mot Sverige 1814. At dateringa er satt til 1807–1814 skyldes at mange av soldatene som deltok i den første krigen ble mobilisert allerede i 1807. De som er skrevet inn på bautaen er, med skrivemåten som er brukt på minnesmerket:
Andre verdenskrigSteinen ble reist i 1947, og består av en skulptur utført av Ståle Kyllingstad. Under denne er en innskrift med navnene til tre flåværinger som falt under kampene i Gulsvik og Flå i april 1940. De tre som minnes er:
Litteratur og kilder
Liste nr. 1 over personer som er mistenkt for grovere arter av landssvik ble produsert av Politidirektoratet i mai 1945, og distribuert til alle politidistrikt. Denne inneholder 16 069 navn på mistenkte som skulle pågripes og etterforskes.
Lista er fortsatt underlagt taushetsplikt. De fleste eksemplarer som er kjent befinner seg i Riksarkivet, der den er klausulert. Nasjonalbiblioteket har også et eksemplar, også det klausulert. Begge steder kan forskere med begrunna behov få se lista. Normalt skulle klausuleringa på et slikt dokument ha gått ut etter 60 år, men Riksarkivet valgte å forlenge den. En av årsakene til det er at lista har med en rekke personer som var urettmessig mistenkt for landssvik, og den er således ikke sammenfallende med de som faktisk ble dømt. Den var satt sammen på kort tid i en kaotisk situasjon, noe som måtte føre til betydelige feil og mangler. I 2014 ga Vega forlag ut et opptrykk av Liste nr. 1 under den forkorta tittelen Liste nr. 1 over mistenkte for grovere arter av landssvik. Dette skjedde etter at de hadde funnet et bortkommet eksemplar på et antikvariat. Forlaget fikk mye kritikk for dette, De begrunna utgivelsen med at det var et viktig tidsbilde og bidrag til diskusjonen. Forlagssjef Finn Jørgen Solberg skrev et omfattende forord. Lista ble noe redigert før utgivelsen: De fleste under 18 år er strøket, med unntak av de som lot seg verve som frontkjempere. Noen som åpenbart sto på lista fordi de var i familie med ettersøkte personer ble også strøket; dette gjelder også noen kvinner som hadde kjærlighetsforhold til tyskere, og som var ettersøkt av etterretningsmessige grunner. Totalt ble omkring 70–80 navn strøket før utgivelsen. Han erkjente at det var mange feil i lista, og at navn kan stå der som følge av sjalusi eller personlige hevntokt. Etterkommere eller andre interesserte ble invitert til å komme med innspill om slikt, men i etterkant av utgivelsen. Eventuelle korrigeringer kunne dermed ikke bli aktuelle før i en eventuell andre utgave. Flere historikere uttalte seg negativt om utgivelsen. Blant annet mente Terje Emberland ved HL-senteret at forlaget var i et «etisk urent farvann». Han sammenlikna med Eirik Veums trilogi Nådeløse nordmenn, som også ble kritisert, men der det kun er domfelte personer som er tatt med,[1] utvalget er begrensa til i overkant av 3200 personer og der det kommer fram hva personene var tiltalt og dømt for.[2] I Liste nr. 1 er det svært knapt med kommentarer på de enkelte personer. Referanser
Litteratur og kilder
Direktoratet for fiendtlig eiendom ble opprettet ved en provisorisk anordning som et midlertidig direktorat i 9. mars 1945, bekreftet i lov av 22. mars 1946, og nedlagt i 1953. Overordnet, etatstyrende departement var det daværende Departementet for utenrikske saker, handel, sjøfart og industri.
Oppgaven var å forvalte all fiendtlig eiendom, herunder fast eiendom, løsøre, aksjer, fordringer, patentrettigheter, kontraktsrettigheter samt verdipapirer og betalingsmidler i Norge etter frigjøringen i 1945. Det hadde vidtgående myndighet til å styre det gods som etter loven var å anse som fiendtlig eiendom. Som et ledd i beredskapslovgivningen ble det 15. desember 1950 gitt en ny lov om fiendegods. Denne loven har bestemmelser om at fiendtlig eiendom skal styres av et direktorat, som i tilfelle blir å organisere på ny. Et eksternt sammensatt råd var øverste organ, og direktoratet ble organisert i inntil fire avdelinger:
En periode eksisterte også et Salgskontor, lokalisert til Mo i Rana, for å avhende eiendom. Det ble opprettet lokale fordelingskontorer i Kristiansand, Stavanger, Bergen, Trondheim, Bodø, Narvik og Tromsø. Østlandsområdet sorterte direkte under hovedkontoret. I tillegg hadde direktoratet faste representanter i flere større byer. Direktoratet ble vedtatt nedlagt fra 1. januar 1953, men avviklingen strakk seg noe inn i 1953. Den gjenstående saksbehandling ble overført til Industri-, håndverk- og skipsfartsdepartementet, der de gjenværende deler av direktoratet eksisterte som et midlertidig kontor i Den alminnelige avdeling fram til 1956. Rådet ble omgjort til et konsultativt råd i denne avviklingsfasen. Kilder |
Ukas bilde
Aktuelt
Om lokalhistoriewiki.noLokalhistoriewiki drives av Norsk lokalhistorisk institutt (NLI) ved Nasjonalbiblioteket. Wikien hadde 2,6 millioner besøk i 2023, og akkurat nå har vi 77 266 artikler og 217 692 bilder. Om du vil bidra med å skrive, redigere eller laste opp bilder, er det bare å registrere seg som bruker! Hvis du trenger starthjelp, kan du ta en titt på hjelpesidene våre. Og om du ikke finner ut av ting, ta gjerne direkte kontakt med oss på NLI. |
- Sider med duplikatargumenter i malkall
- Personer
- Fødsler i 1917
- Dødsfall i 2001
- Lektorer
- Tromsø kommune
- Sør-Afrika
- Andre verdenskrig
- Offiserer
- Bærum kommune
- Minnesmerker
- Krigsminnesmerker
- Krigen mot Sverige 1808-1809
- Krigen mot Sverige 1814
- Flå kommune
- Bokomtaler
- Offentlig sektor
- Etableringer i 1945
- Opphør i 1953
- Forsider