Statsminister

Frederik Stang var Norges siste førstestatsråd og første statsminister.

Foto: Ukjent/Oslo Museum.

Statsminister er i Norge som i mange andre land tittelen på regjeringens sjef. Andre navn som brukes ellers i verden er premierminister, konseilpresident eller ministerpresident.

I Norge ble embetet innført ved den grunnlovsrevisjon som i 1814 var foranlediget av unionen med Sverige. Frem til 1905 bar sjefen for den norske statsrådavdeling i Stockholm tittelen statsminister, mens regjeringens hoveddel satt i Kristiania. Denne delen av regjeringen ble fram til 1873 ledet av stattholderen eller en at statsrådene i regjeringen når stattholderembetet var ubesatt. I disse tilfellene hadde den aktuelle statsråden tittelen førstestatsråd eller regjeringens formann. I de korte periodene hvor det var en kongelig som hadde stattholderembetet brukte man tittelen visekonge.

Etter stattholderstriden ble dette embetet opphevet i 1873 og det opprettet et embete for en statsminister i Kristiania som sjef for den norske regjeringen, den første i dette var Frederik Stang. Stockholmsregjeringen med til tilhørende statsministeren ble da redusert til et ekspedisjonskontor mellom regjeringen i Kristiania og kongen.

Fram til parlamentarismen ble innført i 1884 ble statsministeren utpekt av kongen, deretter var statsministeren avhengig av å ha tillit fra Stortingets flertall. Selvom statsministerkandidaten etter norsk statsskikk får regjeringsoppdraget av Kongen, er det i praksis er det den sittende statsministeren som peker på sin etterfølger. Når en statsminister trekker seg tilbake, går hele regjeringen av, og dette er en praksis som styrker statsministerens posisjon i forhold til regjeringens øvrige medlemmer.

Helt fram til utbruddet av andre verdenskrig i 1939 bestyrte statsministeren et eller flere departement i tillegg til å være sjef for regjeringen. Da ble statsministeren fritatt for dette, for å kunne ofre seg for samordningen av regjeringens politikk, og dette har siden vært praksis. Etter krigen fikk statsministeren sitt eget kontor Statsministerens kontor som koordinerer regjeringens virksomhet.

Regjeringens formann 1814–1873

Der tittelen visekonge eller stattholder ble brukt er dette notert bak navnet.

• 1814–1814: Marcus Gjøe Rosenkrantz.
• 1814–1816: Grev Hans Henrik von Essen, stattholder.
• 1816–1816: Kronprins Karl Johan, visekonge.
• 1816–1818: Grev Carl Carlsson Mörner, stattholder.
• 1818–1824: Grev Johan August Sandels, stattholder.
• 1824–1824: Kronprins Oscar, visekonge.
• 1824–1827: Grev Johan August Sandels, stattholder.
• 1827–1829: Grev Baltzar Bogislaus von Platen, stattholder.
• 1829–1833: Jonas Collett.
• 1833–1833: Kronprins Oscar, visekonge.
• 1833–1836: Jonas Collett.
• 1836–1840: Herman Wedel Jarlsberg, stattholder.
• 1840–1841: Nicolay Joahn Lohmann Krog.
• 1841–1856: Severin Løvenskiold, stattholder.
• 1856–1856: Kronprins Karl, visekonge.
• 1856–1857: Jørgen Herman Vogt.
• 1857–1857: Kronprins Karl, visekonge.
• 1857–1858: Jørgen Herman Vogt.
• 1858–1861: Hans Christian Petersen.
• 1861–1873: Frederik Stang.

Statsminister i Stockholm 1814–1905

• 1814–1822: Peder Anker.
• 1822–1828: Mathias Sommerhielm.
• 1828–1841: Severin Løvenskiold.
• 1841–1859: Frederik Due.
• 1859–1871: Georg Sibbern.
• 1871–1884: Otto Richard Kierulf.
• 1884–1884: Wolfgang Wenzel Haffner.
• 1884–1884: Carl Otto Løvenskiold.
• 1884–1888: Ole Richter.
• 1888–1889: Jacob Stang.
• 1889–1891: Gregers Winther Wulfsberg Gram.
• 1891–1893: Otto Blehr.
• 1893–1898: Gregers Winther Wulfsberg Gram.
• 1898–1902: Otto Blehr.
• 1902–1903: Anton Qvam.
• 1903–1905: Sigurd Ibsen.
• 1905–1905: Jørgen Løvland.

Statsminister 1873–

Fram til 1884 var statsministeren utpekt. Med innføringa av parlamentarismen ble partitilhørighet viktig, og statsministerens parti er notert her. En rekke regjeringer var koalisjoner, noe som er beskrevet nærmere i artikkelen om regjeringa.

• 1873–1880: Frederik Stang.
• 1880–1884: Christian August Selmer.
• 1884–1884: Christian Homann Schweigaard.
• 1884–1889: Johan Sverdrup (V)
• 1889–1891: Emil Stang (H).
• 1891–1893: Johannes Steen (V)
• 1893–1895: Emil Stang (H).
• 1895–1898: Francis Hagerup (H).
• 1898–1902: Johannes Steen (V).
• 1902–1903: Otto Albert Blehr (V).
• 1903–1905: Francis Hagerup (H).
• 1905–1907: Christian Michelsen (Saml.).
• 1907–1908: Jørgen Løvland (V).
• 1908–1910: Gunnar Knudsen (V).
• 1910–1912: Wollert Konow (FV).
• 1912–1913: Jens Bratlie (H).
• 1913–1920: Gunnar Knudsen (V).
• 1920–1921: Otto B. Halvorsen (H).
• 1921–1923: Otto Albert Blehr (V).
• 1923–1923: Otto B. Halvorsen (H).
• 1923–1924: Abraham Berge (FV).
• 1924–1926: Johan Ludwig Mowinckel (V).
• 1926–1928: Ivar Lykke (H).
• 1928–1928: Christopher Hornsrud (A).
• 1928–1931: Johan Ludvig Mowinckel (V).
• 1931–1932: Peder Ludvik Kolstad (B).
• 1932–1933: Jens Hundseid (B).
• 1933–1935: Johan Ludwig Mowinckel (V).
• 1935–1945: Johan Nygaardsvold (A).
• 1945–1951: Einar Gerhardsen (A).
• 1951–1955: Oscar Torp (A).
• 1955–1963: Einar Gerhardsen (A).
• 1963–1963: John Lyng (H).
• 1963–1965: Einar Gerhardsen (A).
• 1965–1971: Per Borten (Sp).
• 1971–1972: Trygve Bratteli (A).
• 1972–1973: Lars Korvald (KrF).
• 1973–1976: Trygve Bratteli (A).
• 1976–1981: Odvar Nordli (A).
• 1981–1981: Gro Harlem Brundtland (A).
• 1981–1986: Kåre Willoch (H).
• 1986–1989: Gro Harlem Brundtland (A).
• 1889–1990: Jan P. Syse (H).
• 1990–1996: Gro Harlem Brundtland (A).
• 1996–1997: Thorbjørn Jagland (A).
• 1997–2000: Kjell Magne Bondevik (KrF).
• 2000–2001: Jens Stoltenberg (A).
• 2001–2005: Kjell Magne Bondevik (KrF).
• 2005–2013: Jens Stoltenberg (A).
• 2013–: Erna Solberg (H).

Kilder

• Statsminister i Store norske leksikon