Trikken i Oslo
Trikken i Oslo har en historie som går tilbake til før det egentlig var snakk om trikker. De første sporvognene i byen kom i 1875, og ble trukket av hester. I 1894 kom så de første elektriske sporvognene, og det var fra ordet «elektrisk» vi fikk slangordet «trikk». I denne artikkelen ser vi bort fra den språklige detaljen, og gir et bilde av hele sporveishistorien i Oslo uavhengig av hvordan vognene ble drevet. Trikken har helt fra starten av vært en viktig del av kollektivtilbudet i Oslo. Den holdt på å forsvinne i 1960-åra, men siden da har linjer blitt forlenga og nytt utstyr har blitt kjøpt inn. Trikken er populær som framkomstmiddel, og fungerer godt i samarbeid med buss og tunnelbane.
Før trikken ble «elek-trikk-sk»
Kristiania Sporveisselskab starta opp sine første linjer med hestesporvogner den 6. oktober 1875. Alle de tre linjene starta på Stortorvet, og gikk til Homansbyen, Vestbanen og Gamlebyen (Oslo), dengang kalt Oslo. Selskapet hadde staller og vognhall i Homansbyen. Det kom også en fjerde linje, fra Stortorvet til Grünerløkka, i 1878. For å få til det måtte Nybrua forhøyes med 1,9 meter og utvides til 12,5 meters bredde, så det var litt av et løft.
Det var 42 vogner i selskapets vognpark. 29 av dem var kjøpt inn fra New York, mens resten var levert fra Skabo Jernbanevognfabrikk på Skøyen. Det ble også kjøpt inn 17 sleder, men de ble bare brukt fram til 1880. Selskapet holdt drifta i gang til 1899, stort sett uten å endre på linjetilbudet. Men ved århundrets slutt levde hestesporvognene på lånt tid, for da hadde man allerede i fem år brukt de mer effektive elektriske vognene. Den siste turen med hestetrikk i rute gikk i 1900.
De første elektriske sporvognene
Den 2. mars 1894 fikk Kristiania Sporveisselskab konkurranse. Da åpnet Kristiania Elektriske Sporvei, og Kristiania ble den første byen i Norden som fikk elektrisk sporvei, med utstyr kjøpt inn fra Berlin. Den første linja gikk fra Jernbanetorget til Majorstua, via Tollbugata, Stortingsgata, Drammensveien, Briskeby og Bogstadveien. På Majorstua lå vognhaller og verksted.
Allerede i desember 1894 ble ei sidelinje utover Drammensveien mot Skillebekk forlenga til Nobels gate. I 1901 ble den så strekt til Thune, og i 1903 til Skøyen. Linje nummer to kom i 1902, gjennom Frognerveien til Frogner plass.
Kristiania Sporveisselskap hadde sakket akterut, men ga ikke opp. I 1899 pensjonerte de hestene, men elektrifiserte linjene og forlenga Grünerløkka-linja til Torshov. Det kom også nye grenlinjer til Kampen og Vålerenga i 1900, og ytterligere forlengelse fra Torshov til Grefsen stasjon i 1902.
Som om ikke to selskaper var nok ville også kommunen være med. Kristiania Kommunale Sporveie ble etablert i 1899, med linje til Sagene. Året etter kom det linje til Rodeløkka og Vippetangen.
Etter at alle de tre selskapene var i gang med var det 105 motorvogner og 75 tilhengere til sammen i byen, og linjenettet hadde tolv grenlinjer. De tre selskapene ble skilt fra hverandre av fargen på trikkene: Kristiania Sporveisselskap var «Grønntrikken», Kristiania Elektriske Sporvei var «Blåtrikken» og Kristiania Kommunale Sporveje var «Rødtrikken».
En tid til fortsatte de tre å utvikle egne linjer. Grønntrikken forlenga Homansby-linja til Adamstuen i 1909, mens linja over Vestbanen ble gradvis forlenga og nådde Skillebekk i 1911. Blåtrikken utvida også, med forbindelse gjennom Kirkeveien mellom Frogner plass og Majorstua i forbindelse med Jubileumsutstillinga på Frogner i 1914. På det tidspunkt hadde de to selskapene begynt å samarbeide mer og mer, og la felles forbindelsesspor gjennom blant annet Hegdehaugsveien og Vognmannsgata. Det var også en omfattende fornyelse av materiellet. Fra 1910 var det også nummerering av alle linjer, der man hadde fordelt numrene mellom selskapene.
Trikken ble også tatt i brukt til andre ting enn persontransport. Fra 1918 og helt til 1967 gikk det korntransport mellom Vippetangen og Sandaker.
Samling i kommunalt selskap
I 924 ble Grønntrikken og Blåtrikken slått sammen, og kommunens selskap, Rødtrikken, opphørte. Det nye selskapet ble hetende Kristiania Sporveier, og fra året etter Oslo Sporveier siden byen skifta navn. Dette selskapet drev kollektivtransporten innafor Oslo fram til 2008, da det ble fusjonert med andre enheter til dagens Ruter.
Maskinparken var i 1924 på 157 motorvogner og 191 tilhengere. Disse sporvognene ble brukt helt fram til 1968. Linjenettet ble også utvida. I 1924 kom den nye linja til Korsvoll, og året etter ble linja til Adamstuen forlenga til Ullevål Hageby. Linja til Kjelsås var klar i 1934, og til Sinsen i 1939. Flere forstadsbaner – Ekebergbanen, Lilleakerbanen og Østensjøbanen – ble også knytta til sentrum gjennom trikkenettet.
Under krigen ble trikken pressa til det ytterste. Drivstoff var mangelvare og privatkjøretøy ble rekvirert, men strøm kunne det leveres nok av. Trikken ble dermed det eneste motoriserte kjøretøyet flertallet av innbyggerne hadde tilgang på. I 1939 var det 64 millioner passasjerer, og i 1944 hadde dette økt til 151 millioner. Heldigvis hadde Oslo Sporveier kort tid før krigen kjøpt inn en del nytt materiell, 46 store trikker av typen «Gullfisk». Trikken ble forøvrig en arena i holdningskampen. Det kom opp plakater på alle trikker om at det ikke var tillatt å stå hvis det fantes sitteplass, for mange valge å stå framfor å sitte ved siden av tyskere eller medlemmer av Hirden.
I 1944 skjedde en stor tragede på trikken, da ei bombe ment for Gestapos hovedkvarter på Victoria terrasse i stedet traff en full trikk. 44 mennesker omkom.
Fare for nedlegging
Etter krigen var det mange oppgaver å ta fatt på. Sporveiens utstyr var slitt etter hard bruk, men først i 1952 var det mulig å kjøpe noe nytt. I åra fra 1952 til 1958 kjøpte Sporveien inn 50 motorvogner og 30 tilhengere av typen HØKA, fra Hønefoss Karosserifabrikk. Noen av disse vognene ble bygd ved Strømmens Værksted. Det ble også lagd en kortere vogn hvor gamle understell ble gjenbrukt med nytt karosseri; enkelte av understellene kom fra vogner som hadde blitt ødelagt under krigen. Det ble 8 motorvogner og 12 tilhengere av denne typen, som var i bruk helt fram til 1980-åra.
Det kom kort tid etter krigen forslag om å erstatte noen av linjene med enmannsbetjente busser. Dette var et viktig kostnadsspørsmål; trikkene hadde både fører og konduktør, og med økende lønnsutgifter ble det stadig dyrere. I 1949 resulterte dette i nedleggelse av linjene til Korsvoll og Rodeløkka. Det som reddet trikken i denne omgang var at det omtrent samtidig ble innført konduktører på bussene, så kostnadene der ble ikke lavere.
I 1954 kom et vedtak som så ut til å bety kroken på døra for trikken. Det ble da bestemt å bygge ut T-banen. Noen år senere, i 1960, kom et prinsippvedtak om at trikken skulle nedlegges. I 1960 ble Kampen-linja erstatta av buss. Det samme skjedde med linja over Vestbanen til Rodeløkka i 1961, til Vippetangen i 1964 og til Sagene i 1966. Den 22. juni 1968 ble en merkedag for Oslo-trikken; de siste trikkene til Vålerenga og Etterstad gikk samtidig som de siste av de gamle Kristiania-trikkene ble tatt ut av trafikk.
Det kommer alltid en trikk
Etter nedleggelsen i 1968 snudde ting. Det ble ikke lagt ned flere linjer før tredve år senere, da linja til Torshov-Sagene ble lagt ned – og den hadde blitt gjenoppretta siden 1966 da den ble nedlagt første gang. I 1977 ble nedleggingsvedtaket formelt oppheva, og i 1982 kom en ny generasjon sporvogner i trafikk. Leddtrikkene gjorde det enklere å bevege seg gjennom vognene når det var fullt i en ende, så trikkene ble mer behagelige å bruke. I 1999 kom enda en ny type, «Italienere», som har lavt gulv egna.
Fra 1990 til 2001 gikk det natt-trikk på tre linjer.
I 1995 kom den første nye linja siden 1958. Da åpna linja fra Drammensveien til Prinsens gate over Rådhusplassen, Vika-linja. Da det nye Rikshospitalet ved Gaustad ble åpna i 1999 ble ei linje forlenga dit fra John Colletts plass over Forskningsparken.
I 2008 opphørte Oslo Sporveier, da selskapets ruteadministasjon ble fusjonert inn i det nye Ruter sammen med Stor-Oslo Lokaltrafikk mens drift og infrastruktur ble lagt under det nye selskapet Kollektivtrafikkproduksjon.
Pr. 2013 er det seks trikkelinjer i Oslo, som står for omkring en femtedel av kollektivtransporten i byen. Disse er:
- Linje 11: Majorstua–Kjelsås over Stortorvet
- Linje 12: Majorstua–Kjelsås over Rådhusplassen
- Linje 13: Jar–Grefsen stasjon
- Linje 17: Rikshospitalet–Grefsen stasjon
- Linje 18: Rikshospitalet–Ljabru
- Linje 19: Majorstua–Ljabru
Sporveismuseet
Sporveismuseet ble åpna i 1985 i en av de gamle trikkehallene på Majorstua, Blåtrikkens hall nr. 5. Der er flere av de gamle trikketypene utstilt sammen med busser og T-banevogner.
Kilder
- Ruters hjemmeside
- Sporveier i Oslo fra 1875 til 2011 på Ruters hjemmeside
- Sporveismuseets hjemmeside
- Tvedt, Knut Are (red.): Oslo byleksikon, Kunnskapsforlaget, Oslo 2010