Forside:Båtbygging

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra «Båtbygging (forside)»)
Hopp til navigering Hopp til søk

KYSTKULTUR
Båtbygging • Klinkbygging • Fyr • Tradisjonsbåtregisteret

Om Båtbygging
Fra bygging av fiskeskøyta «Mot» i 1972. Håkon Høydalsvik og Håkon Berg er i gang med fjerde planke på babord side.
Foto: Magnar Høydal

Med båtbygging mener vi gjerne det å bygge trebåter av bord. Dette håndverket har tradisjoner som går tilbake et par tusen år i Norden. Vi kjenner noen få detaljer fra båtbygging i bronsealderen, men det er i jernalderen og vikingtida at vi takket være arkeologiske funn kjenner flere detaljer om teknikker. Klinkbygging, der en klinker sammen overlappende bord, er en teknikk som går helt tilbake til 300-tallet e.Kr. Den andre viktige teknikken innen faget er kravellbygging, der bordene ligger mot hverandre og bindes sammen av spant. Begge teknikker er fortsatt i bruk, til tross for stor konkurranse fra plast- og glassfiberbåter. I videre forstand kan en også ta med disse moderne teknikkene, og båtbyggerier som bruker plast eller glassfiber har spilt en viktig rolle for nyere tids kystkultur og næringsliv mange steder.

På sitt aller enkleste trengs det ikke mye mer enn at man får båten noenlunde tett, men båtbyggerkunsten handler om langt mer enn å få båten til å flyte. Den skal gli godt gjennom vannet, være styrbar, tåle vær og vind, ha egna framdriftsmidler og være tilpassa sitt formål. Båtbyggeren må ha forståelse for alt dette, og han må selvsagt også mestre redskapene som skal til og kjenne materialets egenskaper. Opprinnelig var det øks eller bile som var det aller viktigste redskapet, men fra 1400-tallet ble også saga av stor betydning fordi den gjorde det mulig å produsere bord raskere og billigere. Blant dagens båtbyggere finner man en del som sverger til de gamle redskapene, og legger vekt på at tradisjoner følges i alle ledd av byggeprosessen, mens andre bruker mer moderne hjelpemidler i produksjon av tradisjonelle båttyper.   Les mer ...

 
Smakebiter
Strandebarmer fembords færing.
Foto: Carl Henrik Lampe
Strandebarmer eller strandebarmsbåt er betegnelse på en robåttype fra Strandebarm i Hardanger, altså en av de sørvestlandske robåttypene. Den oppsto i begynnelsen av 1900-tallet. Den kan ha fra tre til fem bordganger. (4 bord på hver side og det nederste bordet med stor bredde brukes i flere distrikter på Sør-Vestlandet, og er så distinkt at man kan snakke om en egen type båt, 4-bords Sør-Vestlandsbåt, altså en lokaltype med langt større utbredelse enn de gamle lokaldistriktene.) Strandebarmerne har visstnok ”alltid” vært ekstra brede og dype og med lavt spring i forhold til båter fra Indre Hardanger, Oselvere og så videre, men også Strandebarmerne ble i gamle dager (for det meste?) bygd av kun 3 bord på hver side, som de fleste andre båter på Sør-Vestlandet. Vaterbord og skvettlist ble også ofte bygd på en Strandebarmsbåt, ofte av båtbyggeren selv.   Les mer …

Tegning av oppmålt saltdalspisse fra 1930-tallet. Utført av Kai Linde, Rognan
Saltdalsspissa er en spissgattet robåt fra Saltdal som tradisjonelt er bygget av furu. Spissa kjennetegnes ved relativt kort kjøl, med bruk av avrundet lot mellom kjøl og stevn. Den kortere kjølen gjør spissa letthåndterlig i farvann med strøm og i havn mellom andre fartøy. Stevner, lot og kjøl er bladskjøtt med vertikal lask. Saltdalsspissa er rund i formene. På spissene som ble bygget ved båtbyggerlinja på Rognan, ble i senere år kjøl, lot og stevn laminert i et stykke. Eldre båter kan være bygget med 5 omfar, senere ble det vanlig med 6 bord. Bordene er felt mot kjøl og stevn uten spunning. Ripekonstruksjonen er enkel og solid. Det ligger en kraftig innvendig tollegang mot ripbordet, over eller felt mot banda og mot halskluter ved stevnene. Halskluten er felt mot stevn og ripebord. På utsiden ligger ei fenderlist/langise. Over det hele ligger et vaterbord med tolleklosser. Utviklingen av denne solide ripekonstruksjonen kan ha sammenheng med bruken av saltdalspisser som lettbåt på større fartøy.   Les mer …

Saltværing av eldre type: Krumstemning frå Misvær i Bodø kommune, no i samlingane til Norsk Maritimt Museum.
Foto: Olve Utne
Saltværing er den varianten av nordlandsbåtar som tradisjonelt blir bygd frå Salten og nordover. Samanlikna med ranværingane og bindalsbåtane har dei relativt mindre spring, og framskotten er gjerne meir utlagt. Generelt har båtane nordom Saltfjellet alltid vore bygd i furu, medan ranværingane og bindalsbåtane av nyare, rettstemna type normalt har vore bygd i gran. Det er usikkert kva ulikheiter det har vore mellom båtane bygd i Salten og Ofoten på den eine sida og båtane bygd nord i Troms og Finnmark på den andre, men ein tendens er at båtar som har vore brukt opp mot Finnmark gjerne har vorte borda opp med eit ekstra omfar.   Les mer …

Hans Fredrik Gudes maleri av ei jekt fra Sogn. Jektene var viktige lastefartøy i trafikken langs kysten fra Nord-Norge til Bergen.
Ei jekt er en seglbåt med én mast med råsegl, ofte storsegl og toppsegl. Den er uten dekk, har avskåret akterende (plattgatter) og høy forstavn. Akterut er det en skanse i form av en kahytt eller et veng med dekk over. Båttypen ligner på en jakt, som er sneiseglrigga. Den kalles også råsegljekt på grunn av riggens betydning for definisjonen av båttypen. Jekter er klinkbygd, men på 1800-tallet ble en del av dem klavert opp. Furu er vanligste treslag. Båttypen ser ut til å ha vært fullt utvikla på 1500- eller 1600-tallet, og var i bruk fram til omkring 1900. De fleste jektene ble bygd i de indre fjordbygdene i Nordland, men det ble også bygd en del på Møre og i Trøndelag. Jektene var de største nordnorske båtene, og ble ofte brukt som føringsbåter til fiskeværene på Lofoten og til varetransport mellom Nord-Norge og Bergen. Ei jekt kunne være på fra tjue til seksti lester, og tok opptil 9000 våger last. Sunnmørsjekter var gjerne på ti til tredve lester. Når man frakta tørrfisk kunne man stue fisken, som er lett, høyt over rekka ettersom jekter ikke har dekk. Man reiste da skott på sidene for å forhindre sjøskvett, først løse sidebrett og siden fast tømra skott.   Les mer …

Bilde av en pram i Langesunds-fjorden.
Foto: Tore Friis-Olsen

Pram, eller pråm, som det heter i mange dialekter, kan bety så mye. En stor kasseformet lekter kan hete en pram, og i ferskvann kalles gjerne det meste for pråm.

Stort sett er en pråm eller eke, kjært barn har mange navn, en rundbunnet båt, klinkbygd, med speil akter, og et lite speil, «nesa», forut. På norskekysten har vi to hovedtyper, de blir gjerne kalt Holmsbupram og Arendalspram etter de mest kjente byggestedene. Holmsbuprammen har mange nære slektninger i hele Oslofjordområdet, Arendalsprammen langs hele Sørlandskysten. Grensen mellom de to typene går mellom Kragerø og Risør.

Vest og nord i landet er prambyggingen av ny dato, her har kjølbåtene hatt markedet alene til omkring 1900. Blant folk som seiler eller ror lange strekninger har det vært vanlig å se litt ned på prammen som farkost, og det må vel innrømmes at en seilsnekke, oselver eller nordlandsbåt har mer sus over seg. På den andre siden er ikke prammen bygget for seilas eller lange roturer, og den er overlegent funksjonell i sine riktige omgivelser.   Les mer …

Melfæringen «Glomstadgeita» under segl.
Foto: Olve Utne
(18. juni 2011)
Omgrepet geitbåt viser vanlegvis til den tradisjonelle opne og oftast spissgatta ro- og seglbåttypen frå Nordmøre og Romsdalen — og i eldre tid Fosen og området kring Trondheimsfjorden òg. Geitbåten hører typologisk sett med til dei rundstemnde vestlandsbåtane heller enn til dei i nyare tid mykje meir rettstemnde åfjordsbåtane og nordlandsbåtane. Geitbåten skil seg ut frå dei andre tradisjonelle opne båttypane frå Vestlandet og nordover ved den korte og relativt djupe kjølen, den halvplanande skrogforma og den svært langstrakte overgangen frå kjøl til stamn — eigenskapar som gjer denne båten til ein djerv havseglar og god bidevindsseglar.   Les mer …
 
Se også


Kategorier for Båtbygging
 
Andre artikler