 Milorg oppfordret Ragnvald Teien til å jobbe på det tyskkontrollerte skipsverftet i Horten. Slik så den unge sabotøren ut på legitimasjonskortet han fikk i 1941. Foto: Borre historielag/Svend Aage Madsen (født 25. oktober 1924 i Borre, Horten, død samme sted 7. mars 2020) var motstandsmann under andre verdenskrig. I 1944 lyktes han med å ødelegge et marinefartøy som var i ferd med å bli ferdigstilt etter bygging på marineverftet i Horten, men som på grunn av skipssabotasjen aldri kom i tysk tjeneste.
Teien utdannet seg til ingeniør etter krigen og var ved Horten verft hele yrkeslivet. Les mer …
 Harald Gjesdal. Foto: Asker og Bærums Budstikke 1942. (født 26. mai 1892 i Leikanger, død 26. mai 1974) var inkassosjef og politiker for Frisinnede Venstre. Hans arbeidsplasser som inkassosjef var O. Mustad & Søn og Margarincentralen; han var folkevalgt for tre perioder i Bærum kommunestyre og satt mellom 1943 og 1945 på Grini og Sachsenhausen. Han stilte til kommunevalg i 1928, og ble valgt inn som vara i kommunestyret den kommende perioden. Han satt så som fast medlem i tre valgperioder. Partiet var Frisinnede Venstre (seinere Frisinnede Folkeparti, FF), men ved kommunevalget i 1934 stilte de fellesliste med Nasjonal Samling, «Den nasjonale fellesliste», i Østre Bærum valgsokn. Gjesdal var listetopp, og ble innvalgt sammen med Hugo Borgen (NS) og Aashild Domaas (FF). Les mer …
Likvideringer under andre verdenskrig refererer til sanksjonerte drap på sivile utført av motstandsbevegelsen. Hovedårsaken til at slike likvideringer ble utført, var behovet for å sikre motstandsnettverk mot opprulling. Angivere og folk knytta til politiet var derfor ofte mål for likvideringer. Sanksjoneringen kunne enten komme gjennom en direkte ordre fra høyere hold, eller avgjørelsen kunne tas lokalt i henhold til fastsatte regler dersom likvideringen måtte foretas raskt for å sikre nettverket eller hindre at en planlagt aksjon ble forpurret. Les mer …
 Foto: Ukjent / Riksarkivet Rettsoppgjøret etter andre verdenskrig var sakene som ble ført mot nordmenn som hadde samarbeidet med tyske okkupasjonsmyndigheter og mot tyske krigsforbrytere. Oppgjøret begynte med arrestasjoner dagen etter den tyske kapitulasjonen, 9. mai 1945. Det kalles også landssvikoppgjøret, ettersom langt de fleste sakene gjaldt nordmenn som var tiltalt for forskjellige former for landssvik. De siste sakene ble avsluttet i 1951.
I løpet av oppgjøret ble 28 750 personer arrestert. Det høyeste antallet fanger hadde man 1. juli 1945, da omkring 14 400 personer var i varetekt. Disse var fordelt på omkring 200 fangeleire, blant annet Grini som a hadde endret navanet til Ilebu fengsel. Arrestasjonene ble foretatt blant annet på grunnlag av lister som hjemmefronten og norske eksilmyndigheter hadde satt opp. Et betydelig antall av de det ble reist tiltale mot ble ikke pågrepet, men i stedet innkalt til rettsforhandlinger underveis i oppgjøret.
Det var store utfordringer knyttet til etterforskningen, både det store antallet saker i seg selv på kort tid, men også ved at dette kom samtidig med en total omorganisering av politiet, hvor mange politifolk, særlig i ledende posisjoner var avsatt eller selv under etterforskning. Videre skulle både handlinger før frigjøringen etterforskes, men også mulige hevnaksjoner, attentater og andre aksjoner i samtiden og videre framover for å stille rettsoppgjøret i vanry måtte etterforskes. Dels ble dette søkt løst ved midlertidige ansettelser etter korte introduksjonskurser i etterforskning, men gjorde nok likevel noe med kvaliteten i en del av arbeidet som ble lagt ned. Den store bruken av den tidligere frontkjemperen og Sipo-mannen Bernt Gustav Somdalen i 1945/1946 ble i ettertid skarpt kritisert.
Det ble behandlet 92 805 saker mot nordmenn og norske bedrifter, og 347 saker mot tyskere. Les mer … | 
.jpg)
