| Om Andre verdenskrig
|
|
Andre verdenskrig, fra et norsk ståsted også kjent som okkupasjonen 1940–1945 var historiens mest omfattende konflikt. Den startet i likhet med første verdenskrig som en europeisk konflikt, men spredde seg raskt til andre deler av verden. De to hovedgrupperingene i krigen var aksemaktene Tyskland, Italia og Japan og de allierte, som omfattet Storbritannia, Frankrike, Canada, USA, Sovjetunionen, Kina og en rekke andre land.
Da det brøt ut krig på kontinentet i september 1939 forholdt Norge seg nøytralt, men som i første verdenskrig var det klart at landet hadde klare sympatier til de allierte. Nøytraliteten ble brutt ved angrepet på Norge 1940, da Tyskland uten forutgående krigserklæring gikk til angrep på en rekke norske byer den 9. april 1940. I løpet av to måneder måtte de norske styrkene kapitulere, men konge og regjering hadde innen det kommet seg i sikkerhet i England.
En fem år lang okkupasjon fulgte. I denne perioden hadde Nasjonal Samling ledet av Vidkun Quisling formelt makten i landet, mens den tyske okkupasjonsmakten representerte den reelle makthaver, Tysklands diktator Adolf Hitler. Les mer ...
|
|
|
| Smakebiter
|
 Eva Jørgensen, senere gift Kløvstad, i uniform og med pistol i beltet på oppstilling med Milorg-jegere på Hamar i mai 1945. Foto: Ukjent Eva Kløvstad f. Eva Antonie Jørgensen (født 10. juli 1921 i Vang på Hedmarken, død 8. juni 2014 på Hamar) var sentral i motstandsarbeidet på Hamar under andre verdenskrig.
Slekt og familie
Hun var datter av stasjonsmester Frithjof Georg Jørgensen (1890–1938) og Thorbjørg Jenny Godager (1897–1998).
Den 13. desember 1947 ble hun gift på Hamar med kinosjef Tor Kløvstad (f. 1918), som var sønn av banksjef Sverre Magnus Kløvstad og Ella Marie Gaarder.
Liv
 Kløvstad har gitt navn til en plass i Strandgateparken på Hamar. (2020) Hun vokste opp på Hjellum på Vang. Da krigen brøt ut i april 1940, var Eva Jørgensen gymnaselev på Hamar. Hun var med i Røde Kors, og begynte etter krigsutbruddet også å sy uniformer. Hun var forlova med Tor Kløvstad, og skjønte etter en tid at han var involvert i illegalt arbeid. I den første tida fortsatte hun sin skolegang, først med examen artium i 1941, så husmorskole samme år og handelsskole i 1942. I 1943 fikk hun jobb som stenograf og bokholder ved Samferdselskontoret på Hamar. Der begynte hun med motstandsarbeid, først ved å underslå bensinmerker som ble overlatt til motstandsfolk som var involvert i flyktningtrafikken til Sverige.
Høsten 1944 ble hun kontakta av advokat Christian Juell Sandberg, som var distriktssjef i Milorgdistrikt 25. Han hadde sett at hun var til å stole på, og ba henne om å være sekretær for den illegale virksomheten. De to møttes hver dag på posthuset, der de skulle hente post til hvert sitt kontor og dermed ikke vakte mistanke.
Den 5. desember 1944 ble Sandberg skutt av Gestapo på åpen gate da han flykta fra en razzia. Eva Jørgensen hadde nettopp truffet ham, og måtte gå i dekning. Hun dro til ei venninne, og holdt seg der i to-tre uker. Nå fungerte sikkerhetssystemet i Milorg mot henne, for hennes eneste kontakt var Sandberg. Først etter et par-tre uker fikk hun tak i nestkommanderens i Milorg D-25. Det viste seg at heller ikke han hadde kontakt med Sentralledelsen. Dermed ble det vanskelig å få i gang arbeidet igjen. Eva Jørgensen ble helt sentral i arbeidet med å bygge opp distriktsorganisasjonen igjen, for Sandberg hadde betrodd henne en rekke hemmeligheter. Hun klarte ved hjelp av de spredte opplysninger hun hadde å få i gang flyktningrutene, og etter en tid fikk hun også kontakt med ledelsen i Oslo. Sandberg hadde fortalt om en kurer som gikk under dekknavnet «Blom», og han både etablerte kontakt og sørga for at hun fikk tak i rasjoneringskort, penger, radio og en pistol.
Eva Jørgensen fungerte i realiteten som distriktssjef på Hedmarken, under dekknavnet «Jakob». Hennes kontakt i Oslo, Kolbjørn Henriksen, ba henne om å formelt bli distriktssjef, noe hun sa nei til. Årsaken var at hun mente at en mann ville bli mer respektert. Henriksen tok derfor på seg oppgaven sjøl, men gjennom resten av krigen var Jørgensen den faktiske lederen, og styrte motstanden sammen med Henriksen og en av hennes venner som kom inn i arbeidet. Hun hadde nok et poeng med at en mann ville være mer respektert. En av de som ble opprørt over å finne ut at «Jakob» var ei kvinne var hennes forlovede, men han kom over det og aksepterte hennes rolle.
Den 2. mai 1945 måtte Eva Jørgensen gå i dekning. Mindre enn ei uke seinere endte krigen, og den 9. mai var hun med blant Milorg-jegerne som marsjerte inn i Hamar. Hun marsjerte våren 1945 flere ganger i spissen for jegerne gjennom Hamar, i uniform og med pistol i beltet. Den 9. juni marsjerte Milorg-jegere foran kongen i Oslo, og da fikk hun ikke være med - det passa seg ikke. Hun reiste til Oslo for å bivåne det hele, og opplevde der at andre kvinner fikk være med på å defilere foran kongen. Mange år senere kunne hun i et intervju i Dagsavisen fortelle at hun opplevde dette som bittert.
Etter frigjøringa starta hun unglotteavdelinga i Hamar lotteforening, og i 1947 gifta hun seg med Tor Kløvstad. Hun hadde fortsatt å jobbe på Samferdselskontoret gjennom hele krigen, og ble der til 1953. Hun begynte så på Hamar sykehus, der hun jobba til 1978.
Først i 1980-åra fortalte Eva Kløvstad offentlig om sine erfaringer fra krigen, og hennes historie ble et viktig bidrag til kvinneperspektivet i motstandshistoria.
Priser og utmerkelser
Hun fikk Deltakermedaljen i 1988.
I 1990 fikk hun Kongens fortjenstmedalje for sine 30 år i kontorjobben på Hamar sykehus.
I 2015 ble det foreslått å oppkalle ei gate etter henne på Filipstad i Oslo, i forbindelse med omregulering av havneområdet. Tanken er at man skal bruke pikenavnet Eva Jørgensen, siden det var det hun hadde da hun drev motstandsarbeidet.[1]
Kommunestyret i Hamar vedtok 27.11.2019 at plassen i Strandgateparken der Veteranmonumentet står skal få navnet Eva Kløvstadsplass. Det var etter interpellasjon framsatt av Ida Olastuen Kornberg (Ap). Plassnavnet blei offisielt åpna og markert på veterandagen 8. mai 2020.[2]
Referanser
Litteratur
- Eva Antonie Kløvstad i Døde 1951 - 2014 fra Digitalarkivet
- Eva Kløvstad i Historisk befolkningsregister.
- Jonassen, Mari: Også kvinnene kjempet under krigen, kronikk i Aftenposten 2015-04-25.
- Jonassen, Mari: Alt hva mødrene har kjempet: kvinner i motstand 1940–1945. Eva Kløvstad - Milorg-lederen, s. 48–75. Aschehoug, 2010. ISBN 978-82-03-29190-6, ISBN 978-82-525-7599-6. Digital versjon på Nettbiblioteket
- Jonassen, Mari: Norske kvinner i krig 1939–1945. Aschehoug, 2020, s. 32, 288–291, 506, 511–512, 522–523, 526, 527 og 562. ISBN 9788203267512.Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Moland, Arnfinn: Eva Kløvstad
- Nordland, Ester: Fikk ikke være med på motstandsparaden i Dagsavisen 2014-05-08.
- Torgersen, Terese: Åtte beintøffe motstandskvinner du sannsynligvis ikke har hørt om. Klikk.no, 27.12.2016. Besøkt 08.02.2021. Les mer …
 Klevenberg på talerstolen under et NS-arrangement. Foto: Ukjent Wilhelm «Willy» Tyrholm Klevenberg (født 5. oktober 1911 på Gjøvik, død 6. april 1987 samme sted) var reklamemann og lokalpolitiker. Klevenberg, som representerte Nasjonal Samling i Gjøvik bystyre, var propagandaleder for NS-myndighetene under andre verdenskrig.Høsten 1940 ble han leder av propagandaavdelingen til NS og rikspropagandasjef Gulbrand Lundes nærmeste medarbeider. Fra 1941 var han også ekspedisjonssjef i Kultur- og folkeopplysningsdepartementets propagandaavdeling og hadde derfor ukentlige møter med Quisling.
 Fra propagandasjef Klevenbergs Sett og sagt : ord for tiden (1943). Boka tilhørte biblioteket på NS Førerskole på Jessheim. Etter krigen havna Klevenbergs eksemplar på Gjøvik bibliotek.
Etter Lundes død i 1942 var Klevenberg ubestridt leder for den delen av NS-propagandaen som ikke gikk gjennom avisene. Gjennom filmavis, plakater, bulletiner og høyttalerkringkasting på offentlige plasser spredte Klevenberg partiets budskap ved å formulere enkle, til dels nøytrale slagord. Les mer …
 Søstuggu Grindal på 1950-talet. Arne hoppa ut fra våningshuset og sprang ned bakkene mot elva. Radioen – en historie fra siste verdenskrig: Da radioene ble inndratt av tyskerne hadde vi tre radioer hjemme i Rennebu. En stor Blåpunkt super, en liten tysk folkemottaker og en gammel ubrukelig Telefunken, som tyskerne fikk. Det var farlig for ikke-nazister å ha radio under krigen, og det varte ikke lenge før «Blåpunkten» ble stuet under uthusgulvet med masse halm over. Den lille folkemottakeren overtok imidlertid jeg og brukte den helt til krigens slutt. Den ble oppbevart i høyet på lemmen på låven, i et spilltau i stallen, i melbingen, i potetbingen og mange flere steder. Men denne lille historien handler om da den havnet under snøen.
Det var midtvinters 1943, rykteflom om «husrazzia» kom og gikk og folk levde i spenning og redsel. Les mer …
 Foto: Olav Momrak-Haugan (2011). Fire russarar var fangar på gamle Gimle skule i Fyresdal på slutten av krigen 1940-1945, døydde her og vart gravlagde på Moland nye kyrkjegard.
Til Fyresdal kom tyskarane med over hundre russiske fangar våren 1944. Gimle skule og området rundt blei okkupert. I skulehuset blei fangane innlosjerte medan dei tyske vaktene heldt til i den nærliggande distriktslækjarbustaden Gardar. Eit nærliggande losje-hus vart teke til lagerbygning. Rundt skulehuset vart det satt opp høge dobbelte piggtrådgjerde.
Den fyrste tida fekk ein lov til å gå ned til gjerdet rundt Gimle og framom leiren. Dei russiske fangane var uvanleg flinke songarar og om sundagen då dei ikkje arbeidde i skogen samla dei seg ute og laga eit meisterleg songkor. Bygdefolket samla seg her og lydde til den fine songen. Men etter ei tid synest visst tyskarane at folk vart for nærgåande og det vart satt opp ein bom eit stykke unna, men ein kunne likevel høyre songen deira.
Fangane arbeidde i skogen med tømmerhogst og dersom ikkje vegen var for lang til arbeidsområdet marsjera dei til og frå. Då la ofte bygdefolk ut matpakker til dei i vegkanten, noko fangane såg etter med ørneaugo. Enkelte av dei tyske vaktene greip inn, men andre oversåg dette. Ein del av tyskarane gjekk rundt i heimane og tala med folk og dei tok då med seg matpakker til fangane i byte med ymse saker russarane hadde laga. Det kunne vere stråarbeid, trearbeid, graverte dåser, messingringar og anna. Bygdefolket synest det var gildt at det fantes medmenneske blant fienden. Les mer …
 Oversyn over Berkneset. I venstre bildekant ser vi Yksnøya Foto: Arnfinn Kjelland (2009) i Volda vart bygd opp av dei tyske okkupasjonsstyrkane på Berkneset i Volda i løpet av 1942. Batteriet var operativt i desember det året, som ein del av Festung Norwegen. Nemninga er etter den tyske terminologien; det var den tyske hæren, Hærkystregiment 976, som hadde ansvaret for fortet. Dette regimentet hadde i alt 11 slike fort eller batteri på Sunnmøre, og Berkneset hadde nemninga HKB 35/976.
Alt sommaren 1940 sendte tyskarane ein styrke på 10 soldatar til Yksnøya utanfor Berkneset der dei først planla utbygginga. Innbyggjarane fekk beskjed om at dei måtte vere budd på å flytte frå øya. Men da tyskarane fann ut at det var dårleg vassforsyning der, vart planane skrinlagde. Les mer … |
|
|
| Se også
|
|
|
| Kategorier for Andre verdenskrig
|
|
|
|
|
| Andre artikler
|
|
|
|
|
|
|
|
.jpg)
