 Danskfødte Christen Grønnerup ble en av Holmestrands ledende skikkelser. Han er gravlagt på den nedlagte kirkegården ved Holmestrand kirke. Gravminnet er bevart. (født på Hjørring på Jylland i Danmark 2. april 1780, død 28. august 1846) var kjøpmann, stortingsmann og ordfører. Han var en frittalende og ledende skikkelse i Holmestrands politiske og forretningsmessige liv i en årrekke, etter å ha innvandret fra Danmark i 1809. Grønnerup representerte Holmestrand på Stortinget i tre perioder, og var også byens tredje ordfører (1838). Grønnerup var med på å etablerte Holmestrand sparebank i 1838, og han var legatbestyrer og kasserer for det Tordenskioldske legat i Holmestrand 1821-46. Han opprettet også sitt eget legat (det Grønnerupske legat). Les mer …
 Hermann Wedel Jarlsberg ca. 1805. Johan Caspar Herman grev Wedel Jarlsberg (født 21. september 1779 i Montpellier, Frankrike, død 27. august 1840 i Wiesbaden, Nassau) var politiker, lensgreve og jurist, og en av de ledende personene ved Riksforsamlingen i 1814.
Han ble født i Montpellier i Frankrike, der faren, grev Fredrik Anton Wedel Jarlsberg virket som diplomat. Moren var Catharina von Storm. Store deler av barndommen ble tilbrakt i utlandet. Han studerte jus, filologi og statsvitenskap i København fra 1799, og tok juridisk embetseksamen ved Københavns universitet i 1801. Han fikk så flere embeter knyttet til finans i statsadministrasjonen. Wedel Jarlsberg var negativ til den stilling Norge hadde i dobbeltmonarkiet. Under krigen 1808-1809 ledet Wedel Jarlsberg et eget frikorps. Han begynte i 1809, etter at den svenske adelen avsatte Gustav IV Adolf, å ha hemmelig kontakt med Sverige med tanke på å få til en svensk-norsk union. Samme år grunnla han sammen med Jacob Rosted og Hans Arentz Selskabet for Norges Vel.
Etter at Danmark ved Kielfreden i 1814 måtte avgi Norge til Sverige, var Wedel Jarlsberg innstilt på at norsk selvstendighet var å foretrekke, men at man måtte planlegge for den unionen med Sverige han lenge hadde ønsket. På Riksforsamlingen, der han var første representant for Jarlsberg grevskap, ble han en av lederne for Unionspartiet. Les mer …
<onlyinclude> Matthias Conrad Peterson (født 21. september 1761 i Slesvig, død 14. februar 1833 i Trondheim) er kjent som den første som feiret 17. mai offentlig, noe han gjorde i Trondheim i 1815. Han var også journalist i og fra 1795 redaktør for Throndhjemske Tidende, senere Adresseavisen, og regnes som en foregangsmann innen norsk journalistikk. I tillegg til dette var han blant annet handelsmann og og direksjonsmedlem i Norges Bank.
Slekt og familie
Han var sønn av skomaker Jørgen Peterson. Moras navn er ikke kjent.
Den 3. november 1790 ble han gift med Sara Johanna Dons (1765–1851). Hun var datter av major Lorentz Dons og Cornelia Susanne Klingenberg. Både Dons og Klingenberg var framtredende Trondheimsslekter.
Liv og karriere
Som skomakersønn vokste han opp i små kår. Det var ikke uvanlig for unge menn fra hertugdømmene å flytte til Norge. Trondheim trakk spesielt mange, ettersom ryktet hadde spredd seg om at flere hadde slått seg opp der. Peterson begynte som betjent hos kjøpmann Falck, som var innflytter fra Jämtland. Han fikk seg så jobb hos Alexander H. Friedlib i handelshuset Alexander H. Friedlieb & Comp.. Peterson fortsatte der under Friedliebs stesønner Johan Møllmann Lysholm og Nicolay Lysholm. Han begynte å stige i gradene, og ble bokholder og sekretær.
Peterson fant seg godt til rette i Norge, og ble en av de som fremma norsk selvhevdelse på slutten av 1700-tallet og i tida fram mot 1814. Fra 1790 begynte han å skrive i Throndhjemske Tidende, og markerte seg som en tydelig stemme der. Blant annet argumenterte han allerede i 1791 for at kjøpmennene i byen burde opprette en forening, noe han rett nok ikke fikk gjennomslag for. I 1795 ble han redaktør for avisa, og han satt i den jobben fram til 1799. Han redigerte også flere mindre aviser og tidsskrifter, og skrev også mye i dem. En av de mer kjente er Qvartbladet, som han grunnla i 1798. Da det i 1799 kom strengere sensurregler, gjennom forordningen med det noe misvisende navnet Trykkefrihedsforordningen, måtte han gi opp dette bladet. Han gikk også av som redaktør i Throndhjemske Tidende. Peterson sørga for at alle fikk vite hvorfor; før han gikk av trykte han hele forordningen og forklarte at dette var grunnen til at han gikk av. I 1815 ble han medarbeider i Den lille Trondhjemske Tilskuer, som ble et slags personlig talerør for ham.
I 1801 ble Peterson kaptein for et artillerikompani i borgergarden, som han selv hadde foreslått oppretta.
I 1812 kjøpte han Eli Plass gård på Lademoen.
Etter 1814 ble Peterson enda tydeligere i sitt politiske engasjement. En av de store sakene kom i 1815, da han gikk inn for å oppheve Eidsvollsgarantien. Denne ordninga regulerte verdien av pengesedlene som var utstedt for å dekke Norges del av den dansk-norske statsgjelda. Her var han enig med opposisjonen på Stortinget, og Den lille Trondhjemske Tilskuer ble et viktig organ i kampen mot garantien. I 1816 ble garantien oppheva av Stortinget. Samme år ble Peterson innvalgt i direksjonen for Norges Bank, og han ble sittende der til sin død.
I 1818 ble han handelsborger i Trondheim, og gikk i kompaniskap med Hans Geelmuyden. Gjennom handelsvirksomheten satte han i gang den første kimen til børsvirksomhet i Trondheim.
Peterson var en stor tilhenger av Grunnlovens § 100 om trykkefrihet. I 1818 kom det en kongelig proposisjon som skulle forby fornærmelser mellom Norge og Sverige. Peterson gikk til angrep på denne innskrenkninga av trykkefriheten. Han fortsatte å skrive åpent og frimodig, og i 1821 ble det tatt ut tiltale mot ham fordi han i myndighetenes øyne hadde gått for langt i sin omtale av Karl III Johan. Etter at Peterson var frikjent i alle lavere instanser endte saken i Høyesterett i 1823 – og han ble frikjent der også. Begrunnelsen var at han hadde talt med frimodighet og varme, uten noe forsett om å fornærme noen.
Allerede tidlig i 1820-åra skal han ha begynt med feiring av grunnlovsdagen i byens herreklubber. I 1823 nevnte man tanken om å gjøre 17. mai til en nasjonal høytidsdag i Trondheimsavisene, og året etter agiterte Peterson for dette i Throndhjemske Tidende. I 1826 tok han så initiativet til det første borgertoget, og sørget for kanonsalutt og samling på Ilevolden. I 1997 ble det reist en bauta i Ilaparken til minne om feiringen, og han har utallige ganger blitt nevnt i 17. mai-taler i Trondheim.
I 1832 ble Peterson foreslått som stortingsrepresentant, men han takka nei til dette. Grunnen han oppga var dels han prinsipielle mening om at bare de som var født med norsk språk burde kunne sitte på Stortinget, og dels det mer personlige at han mente han var for gammel.
Litteratur
 Frantz Nielsen Ribers håndskrift i et brev til biskop Erik Bredal av Nidaros. Skrevet mellom 1625 og 1646, ettersom Riber omtaler seg som sokneprest i Øyer (pastoris ecclesia Öens in Norvegia). (født omkr. 1585 i Ribe i Danmark, død 1646 i Øyer) var en danskfødt prest som kom til Norge omkring 1608 og hadde flere embeter her i landet.
Han ble i april 1608 kapellan i Romedal, og hadde dette embetet til 1612. Den geistlige eden ble avlagt til biskop Niels Clausen Senning den 16. april 1608, og Frantz signerte Franciscus Nicolaj Ripensis.[1] Han ble så sokneprest i Asker, hvor han var til 1617. Det året oppsto en skandale omkring Frantz Riber. Det kom anklager om at han skulle ha krenka ei jomfru, og den 17. april 1616 ble han pålagt av Oslo domkapitel å forsvare seg. Det endte med at han trakk seg fra sokneprestembetet i Asker.[2]
Fra 1617 til 1625 var han rektor ved Tønsberg lærde skole, et embete han fikk tildelt av biskop Niels Glostrup av Oslo etter å ha levd en stund «privatus» som Glostrup uttrykker det.[3] Nøyaktig hvor han var i perioden fra han gikk av i Asker til han ble tilsatt i Tønsberg er ukjent. Ved biskopens første visitas fikk han kritikk for måten han gjorde jobben på, men det ser ut til at det så gikk bedre. En ser av bevarte brev at han skrev god latin, og han var også interessert i kultur. I tida han var i Tønsberg skal han blant annet ha satt opp flere skuespill for elevene.
Frantz Riber fikk den 3. mai 1624 kongelig oppreisning, og året etter ble han sokneprest i Øyer. Der ble han til sin død i 1646. I 1643 kom han igjen i trøbbel. Biskop Erik Bredal av Nidaros skulle reise gjennom bygda, og Riber nekta å ta ham imot på prestegården. Biskopen skrev en klage, som ble forfatta «under åpen himmel». Ribers svar er bevart (se utsnitt øverst). Utvekslinga inneholdt nokså kraftige uttrykk, men var ikke uten humor. Riber siterte apostelen Paulus, som flere steder sier at en tilsynsmann skal være gjestfri og gavmild. Men han hevder at «hvis Paulus selv var tilstede i egen person, og bodde ved en offentlig vei, tvang han meg naturligvis aldri til dette at jeg skulle stå for alle, sitte for alle og skaffe alle det nødvendige til livets opphold og det fordi jeg bor ved en kongevei» [4]. Det er ikke noe som tyder på at dette var en protest mot Bredal som biskop eller person; det var nok heller retta mot det at sokneprester og andre ble pålagt å underholde folk av høyere rang som kom forbi, noe som kunne bli temmelig kostbart. Avskrifter av to de brevene sirkulerte i både Trondheim og København, og man anser at det er originalen av Ribers brev som befinner seg i Det kongelige bibliotek i København. Les mer … | 
