 Theodor Blackstad Foto: Ukjent, hentet fra Norges leger 1986. Theodor Wilhelm Blackstad (født 29. juli 1925 i Iveland, død 13. april 2003 i Bærum) var lege og hjerneforsker, i en årrekke blant verdens ledende nevroanatomer. Han var professor i anatomi i Århus i Danmark fra 1967, og i Oslo fra 1977.
Liv og virke
Theodor Blackstads far var jernbaneingeniør, og familien flyttet mye omkring i landet. Fra 1945 studerte han medisin ved Universitetet i Oslo, og fikk tidlig er særlig interesse for nervesystemets anatomi. Han var studentassistent ved Anatomisk institutt hos professorene Jan B. Jansen og Alf Brodal, som hadde bygd opp et kjent forskningsmiljø for nevroanatomiske studier. 1949–1950 studerte Blackstad nevrohistologi ved Laboratoire Charcot i Paris, og besøkte også den nederlandske nevrohistologen Walle Nauta i Zürich. Av Nauta fikk Blackstad en uferdig oppskrift på en ny sølvfargingsmetode for nervetråder, som han videreutviklet.
Blackstad tok medisinsk embetseksamen i 1952, og ble deretter ansatt som prosektor ved Anatomisk institutt ved Universitetet i Oslo. 1956–1957 var han i USA, hvor han studerte histokjemi og elektronmikroskopi ved University of Chicago. Ved Anatomisk institutt bygde Blackstad opp et nytt laboratorium for elektronmikroskopiske undersøkelser av hjernen, i praksis var det første laboratoriet for bruk av elektronmikroskopi i biologisk forskning i Norge.
I 1967 ble Theodor Blackstad professor i anatomi i Århus i Danmark, hvor han ble i 10 år. I Aarhus bygde han opp fra grunnen et nevroanatomisk forskningsmiljø. I 1977 kom han tilbake til Oslo, og ble professor i anatomi, en stilling han hadde til han gikk av med pensjon. De neste årene utviklet han blant annet metoder og dataprogrammer for tredimensjonal rekonstruksjon av nerveceller og deres utløpere. Les mer …
Margrete Valdemarsdatter (født 1353, død 28. oktober 1412) var først dronninggemalinne ( 1363– 1380) og siden regjerende dronning av Norge ( 1388–1412), og regjerende dronning av Danmark ( 1375–1412) og Sverige ( 1389–1412).Margrete var datter av Valdemar IV av Danmark, også kjent som Valdemar Atterdag. Bare ti år gammel, i 1363, ble hun gift med den 23 år gamle Håkon VI Magnusson av Norge. Dette var et politisk motivert ekteskap, som skulle forsegle en skjør fredsavtale mellom Danmark og Norge. Under bryllupet lå hennes bror Christoffer, Valdemars eneste sønn, dødelig såret i et siderom til kirken etter å ha deltatt i slaget ved Øresund. Han døde under bryllupet. Margrete hadde en eldre søster, Ingeborg, som døde i 1370. En annen søster, som også het Margrete, døde i 1350. Les mer …
<onlyinclude> Matthias Conrad Peterson (født 21. september 1761 i Slesvig, død 14. februar 1833 i Trondheim) er kjent som den første som feiret 17. mai offentlig, noe han gjorde i Trondheim i 1815. Han var også journalist i og fra 1795 redaktør for Throndhjemske Tidende, senere Adresseavisen, og regnes som en foregangsmann innen norsk journalistikk. I tillegg til dette var han blant annet handelsmann og direksjonsmedlem i Norges Bank.
Slekt og familie
Han var sønn av skomaker Jørgen Peterson. Moras navn er ikke kjent.
Den 3. november 1790 ble han gift med Sara Johanna Dons (1765–1851). Hun var datter av major Lorentz Dons og Cornelia Susanne Klingenberg. Både Dons og Klingenberg var framtredende Trondheimsslekter.
Liv og karriere
Som skomakersønn vokste han opp i små kår. Det var ikke uvanlig for unge menn fra hertugdømmene å flytte til Norge. Trondheim trakk spesielt mange, ettersom ryktet hadde spredd seg om at flere hadde slått seg opp der. Peterson begynte som betjent hos kjøpmann Falck, som var innflytter fra Jämtland. Han fikk seg så jobb hos Alexander H. Friedlib i handelshuset Alexander H. Friedlieb & Comp.. Peterson fortsatte der under Friedliebs stesønner Johan Møllmann Lysholm og Nicolay Lysholm. Han begynte å stige i gradene, og ble bokholder og sekretær.
Peterson fant seg godt til rette i Norge, og ble en av de som fremma norsk selvhevdelse på slutten av 1700-tallet og i tida fram mot 1814. Fra 1790 begynte han å skrive i Throndhjemske Tidende, og markerte seg som en tydelig stemme der. Blant annet argumenterte han allerede i 1791 for at kjøpmennene i byen burde opprette en forening, noe han rett nok ikke fikk gjennomslag for. I 1795 ble han redaktør for avisa, og han satt i den jobben fram til 1799. Han redigerte også flere mindre aviser og tidsskrifter, og skrev også mye i dem. En av de mer kjente er Qvartbladet, som han grunnla i 1798. Da det i 1799 kom strengere sensurregler, gjennom forordningen med det noe misvisende navnet Trykkefrihedsforordningen, måtte han gi opp dette bladet. Han gikk også av som redaktør i Throndhjemske Tidende. Peterson sørga for at alle fikk vite hvorfor; før han gikk av trykte han hele forordningen og forklarte at dette var grunnen til at han gikk av. I 1815 ble han medarbeider i Den lille Trondhjemske Tilskuer, som ble et slags personlig talerør for ham.
I 1801 ble Peterson kaptein for et artillerikompani i borgergarden, som han selv hadde foreslått oppretta.
I 1812 kjøpte han Eli Plass gård på Lademoen.
Etter 1814 ble Peterson enda tydeligere i sitt politiske engasjement. En av de store sakene kom i 1815, da han gikk inn for å oppheve Eidsvollsgarantien. Denne ordninga regulerte verdien av pengesedlene som var utstedt for å dekke Norges del av den dansk-norske statsgjelda. Her var han enig med opposisjonen på Stortinget, og Den lille Trondhjemske Tilskuer ble et viktig organ i kampen mot garantien. I 1816 ble garantien oppheva av Stortinget. Samme år ble Peterson innvalgt i direksjonen for Norges Bank, og han ble sittende der til sin død.
I 1818 ble han handelsborger i Trondheim, og gikk i kompaniskap med Hans Geelmuyden. Gjennom handelsvirksomheten satte han i gang den første kimen til børsvirksomhet i Trondheim.
Peterson var en stor tilhenger av Grunnlovens § 100 om trykkefrihet. I 1818 kom det en kongelig proposisjon som skulle forby fornærmelser mellom Norge og Sverige. Peterson gikk til angrep på denne innskrenkninga av trykkefriheten. Han fortsatte å skrive åpent og frimodig, og i 1821 ble det tatt ut tiltale mot ham fordi han i myndighetenes øyne hadde gått for langt i sin omtale av Karl III Johan. Etter at Peterson var frikjent i alle lavere instanser endte saken i Høyesterett i 1823 – og han ble frikjent der også. Begrunnelsen var at han hadde talt med frimodighet og varme, uten noe forsett om å fornærme noen.
Allerede tidlig i 1820-åra skal han ha begynt med feiring av grunnlovsdagen i byens herreklubber. I 1823 nevnte man tanken om å gjøre 17. mai til en nasjonal høytidsdag i Trondheimsavisene, og året etter agiterte Peterson for dette i Throndhjemske Tidende. I 1826 tok han så initiativet til det første borgertoget, og sørget for kanonsalutt og samling på Ilevolden. I 1997 ble det reist en bauta i Ilaparken til minne om feiringen, og han har utallige ganger blitt nevnt i 17. mai-taler i Trondheim.
I 1832 ble Peterson foreslått som stortingsrepresentant, men han takka nei til dette. Grunnen han oppga var dels han prinsipielle mening om at bare de som var født med norsk språk burde kunne sitte på Stortinget, og dels det mer personlige at han mente han var for gammel.
Litteratur
 Veterinær Anton Johnson Brandt. Foto: Ukjent, hentet fra Minsaas 1988: Veterinæren i yrke og organisasjon : Den norske veterinærforening 1888-1988. Anton Johnson Brandt (født 21. mars 1893 i Unjárga-Nesseby, død 14. november 1951 i Oslo) var en av sin tids fremste veterinær. Han var professor i patologi og patologisk anatomi ved Norges veterinærhøgskole fra 1941 til sin død, og rektor samme sted fra 1948 til 1951. Han var dessuten formann i Den Norske Veterinærforening mellom 1945 og 1948.
Anton Johnson Brandt var født i Nesseby, der faren var sogneprest fram til 1899. Deretter var faren sogneprest i Surnadal fram til 1908, siden i Meldal.
Brandt tok middelskoleeksamen ved Trondheim katedralskole i 1909 og examen artium ved Kristiania katedralskole i 1912. Samme høst startet han sine veterinærstudier ved Den kgl. Veterinær- og Landbohøjskole i København. Brandt tok veterinæreksamen i 1919, og fikk deretter ansettelse som assistentveterinær ved Cheval dyreklinikk i Kristiania. Der ble han til han i 1922 ble ansatt som distriktsveterinær i Søre Valdres. Her var han til 1927, da han ble avdelingssjef ved Veterinærinstituttet i Oslo. Les mer … | 
