 Frantz Nielsen Ribers håndskrift i et brev til biskop Erik Bredal av Nidaros. Skrevet mellom 1625 og 1646, ettersom Riber omtaler seg som sokneprest i Øyer (pastoris ecclesia Öens in Norvegia). (født omkr. 1585 i Ribe i Danmark, død 1646 i Øyer) var en danskfødt prest som kom til Norge omkring 1608 og hadde flere embeter her i landet.
Han ble i april 1608 kapellan i Romedal, og hadde dette embetet til 1612. Den geistlige eden ble avlagt til biskop Niels Clausen Senning den 16. april 1608, og Frantz signerte Franciscus Nicolaj Ripensis.[1] Han ble så sokneprest i Asker, hvor han var til 1617. Det året oppsto en skandale omkring Frantz Riber. Det kom anklager om at han skulle ha krenka ei jomfru, og den 17. april 1616 ble han pålagt av Oslo domkapitel å forsvare seg. Det endte med at han trakk seg fra sokneprestembetet i Asker.[2]
Fra 1617 til 1625 var han rektor ved Tønsberg lærde skole, et embete han fikk tildelt av biskop Niels Glostrup av Oslo etter å ha levd en stund «privatus» som Glostrup uttrykker det.[3] Nøyaktig hvor han var i perioden fra han gikk av i Asker til han ble tilsatt i Tønsberg er ukjent. Ved biskopens første visitas fikk han kritikk for måten han gjorde jobben på, men det ser ut til at det så gikk bedre. En ser av bevarte brev at han skrev god latin, og han var også interessert i kultur. I tida han var i Tønsberg skal han blant annet ha satt opp flere skuespill for elevene.
Frantz Riber fikk den 3. mai 1624 kongelig oppreisning, og året etter ble han sokneprest i Øyer. Der ble han til sin død i 1646. I 1643 kom han igjen i trøbbel. Biskop Erik Bredal av Nidaros skulle reise gjennom bygda, og Riber nekta å ta ham imot på prestegården. Biskopen skrev en klage, som ble forfatta «under åpen himmel». Ribers svar er bevart (se utsnitt øverst). Utvekslinga inneholdt nokså kraftige uttrykk, men var ikke uten humor. Riber siterte apostelen Paulus, som flere steder sier at en tilsynsmann skal være gjestfri og gavmild. Men han hevder at «hvis Paulus selv var tilstede i egen person, og bodde ved en offentlig vei, tvang han meg naturligvis aldri til dette at jeg skulle stå for alle, sitte for alle og skaffe alle det nødvendige til livets opphold og det fordi jeg bor ved en kongevei» [4]. Det er ikke noe som tyder på at dette var en protest mot Bredal som biskop eller person; det var nok heller retta mot det at sokneprester og andre ble pålagt å underholde folk av høyere rang som kom forbi, noe som kunne bli temmelig kostbart. Avskrifter av to de brevene sirkulerte i både Trondheim og København, og man anser at det er originalen av Ribers brev som befinner seg i Det kongelige bibliotek i København. Les mer …
Margrete Valdemarsdatter (født 1353, død 28. oktober 1412) var først dronninggemalinne ( 1363– 1380) og siden regjerende dronning av Norge ( 1388–1412), og regjerende dronning av Danmark ( 1375–1412) og Sverige ( 1389–1412).Margrete var datter av Valdemar IV av Danmark, også kjent som Valdemar Atterdag. Bare ti år gammel, i 1363, ble hun gift med den 23 år gamle Håkon VI Magnusson av Norge. Dette var et politisk motivert ekteskap, som skulle forsegle en skjør fredsavtale mellom Danmark og Norge. Under bryllupet lå hennes bror Christoffer, Valdemars eneste sønn, dødelig såret i et siderom til kirken etter å ha deltatt i slaget ved Øresund. Han døde under bryllupet. Margrete hadde en eldre søster, Ingeborg, som døde i 1370. En annen søster, som også het Margrete, døde i 1350. Les mer …
Erik av Pommern (født 1382 i Rügenwalde (nå Darłowo), død 1459 i Pommern) var Norges konge som Erik/Eirik III fra 1389 til 1442. Han var også konge av Danmark som Erik VII fra 1396 til 1439 og hertug av Slesvig fra 1412 til 1442. I Sverige var han konge som Erik XIII i tre omganger: 1396 til august 1434, oktober 1435 til 1436, og september 1436 til september 1439. Etter å ha abdisert i 1442 tilbrakte han en tid som piratfyrste på Gotland, før han av Christian I ble tvunget til å reise til sitt hertugdømme Pommern.
Erik, som fra dåpen hadde navnet Bogislaw, var sønn av hertug Vratislav VII av Pommern og Maria av Mecklenburg. Maria var søsterdatteren til dronning Margrete, og da hennes sønn, Olav, døde i 1387 tok hun Bogislaw til seg som fostersønn og gjorde ham til arving. Han ble i 1389 hyllet som konge i Norge, syv år gammel, med Margrete som formynder. I 1392 ble han salvet og kronet i Oslo, antagelig i Hallvardskirken. Les mer …
| 
