Forside:Isdrift

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Om Isdrift

Isdrift var fra første halvdel av 1800-tallet og helt inn i etterkrigstida en viktig næring og en betydelig eksportvare fra Norge. Iseksporten skapte tusenvis av arbeidsplasser i Kyst-Norge, spesielt i bygdene langs Oslofjorden.

Storhetstiden var mellom 1850 og 1914, men de siste skipslastene med norsk naturis ble eksportert så sent som på 1960-tallet. Eksport av naturis er dokumentert på store deler av kysten fra Halden til Farsund, og enkelte steder i Bergen tolldistrikt, da særlig med dampskip fra Luster i årene 1885-1913.

Det ble mange steder anlagt isdammer, der man skar ut isblokker til kjøling av matvarer. Dette førte til at det ble lettere å oppbevare lettbedervelige varer som melk og fisk, både hos produsenter og i folks hjem.   Les mer ...

 
Smakebiter fra artikler
Rolf Høvik på Øvre isdam med motordreven isskjærer fra slutten av 1930 årene.
(1930-årene)
Isdrift i Oslo var en omfattende virksomhet som varte fra midten av 1800-tallet og fram til til siste leveranse fra Øvre isdam på Årvoll vinteren 1967/1968 som blant annet ble levert til Ullevål sykehus, Hotel Bristol, Grand Hotel, restaurantene Rennebarth og Cecil, Nesoddbåtene og fiskebutikker.

Utdypende artikkel: Isdrift

Eksporten av is hadde et stort omfang, og av tollstedene var det Christiania tollsted som stod for det største volumet. Dette dekket imidlertid et større område en kun byen.

Blant de første av etter hvert mange isprodusenter i Kristiania var pioneren Martin Edvard Nord som i 1859 etablerte Nords Ismagazin, senere Christiania Ismagazin. Han hentet først isen fra Akerselva, men anla i 1860-årene to dammer og et stort ishus i Iladalen i tilknytning til sin store eiendom ved Maridalsveien, samt bygde opp et nett av utsalgssteder. Han leverte også isskap og iskasser som gjorde at han også kunne levere is til private husholdninger, i tllegg til store kunder som bryggerier, serveringssteder og andre storhusholdninger. Isanlegget i Iladalen var i drift fram til 1930-årene.   Les mer …

Hovedbygningen på Haslum
Foto: Ronny Hansen
Haslum i Frogn, Akershus gnr. 51 nevnes for første gang i en skriftlig kilde i 1405, men er eldre. I følge Frogn bygdebok fant den første bosetningen her trolig sted i eldre jernalder. I veien ned fra husene er en steinøks funnet.

Ved utgravinger i 2010 er det funnet spor etter Traktbeger-kulturen.

Gården har fått sitt navn etter elven Hasla (i 2009 Haslumbekken) og i Nesodden ligger en gård med et beslektet navn, Hasle. Haslum hadde sag i elven fra senest ca. 1600, og før 1758 ble et et lite kvernbruk satt opp. Dette var i drift til en gang etter 1829. Gårdens hovedbygning ble oppført i begynnelsen av 1720-årene av Tøger Eriksen Grønn.   Les mer …

Lillomarka med Steinbruvannet i midten av bildet, sett mot vest fra Røverkollen. Det grå området er Huken pukkverk, Alnsjøen til venstre og Breisjøen til høyre bak pukkverket.
(2014)
Lillomarka er kjent under mange navn. Før andre verdenskrig kaltes området gjerne Grefsenmarka. Nittedølinger sier gjerne Nittedalsmarka, andre foretrekker Ammerudskogen eller Grorudmarka. Eivind Heide siterer i boka Lillomarka. Nittedalsmarka. en Fritz Semb Thorstvedt i Skiforeningen som i 1931 skriver at På det terrenget som i vest og nord er begrenset av Nordbanen, i øst og nord av Nittedalen, i syd av Grefsenkollen og Grorud, finnes meg bekjent intet fellesnavn. Blant folk som ferdes der, vil imidlertid et navn som Lillomarka virke kjent, og sannsynligvis være et navn som hurtig vil kunne vinne hevd blant Oslos friluftsmennesker. Dette er det navnet som har blitt hengende fast.
En av gruvesjaktene til de Gothalfske kobbergruver
Foto: Det norske næringsliv
(1952)
Lillomarka har en variert og interessant historie, kanskje særlig på grunn av gruvedriften: Her lå de Gothalfske kobbergruver, med flere gruveganger inn i fjellet sør for Alnsjøen. Frederik von Gabel fikk rettighetene i 1704, men allerede i 1750-åra var det over. Seinere ble det blant annet drevet gruvevirksomhet i det som nå heter Huken pukk- og asfaltverk (eid av Oslo kommune, nedlagt 2019). Det fransk-belgiske selskapet Compagnie Miniére de Grorud hentet ut kopperkis der mellom 1880 og 1899.   Les mer …

Isrenne var konstruksjoner i terrenget som oftest av treverk brukt under isdriften for å lette transporten av isblokkene gjennom bratt og ulendt terreng. De var rundt 70-80 cm brede, standard for isblokkene var at disse var 60 X 60 x 60 cm.

Rennene kunne gå fra isdammen eller tjernet hvor isen ble skåret, og ned til ishus eller isbinge for lagring før videre transport, og det kunne gå renner videre fra ishus til lastestedet, eller rett på lasteramper ombord i fraktefartøyene. Disse kunne ha egne bryggeanlegg.

Noen få steder skal det være slike anlegg som ble brukt både til is om vinteren og som tømmerrenner om sommeren, men tømmerrennene var som regel mye kraftigere konstruksjoner som skulle tåle mer vekt og hadde tett kar slik at stokkene kunne glid bedre og gjerne med rennende vann.   Les mer …

Rester av demning for isdam på Hestemyrene ved Valle i Bamble kommune
(2016)
Isdam er en kunstig anlagt og oppdemmet dam eller liten innsjø, for å kunne skjære is av denne om vinteren. Slik isdrift var særlig stor i siste halvdel av 1800-tallet, men var fortsatt vanlig fram til 1920/1930-åra. Omfanget var stort, bare i Asker kommune var det 22 anlagte isdammer, og i de tre herredene Solum, Eidanger og Bamble i Telemark skal nærmere 1300 mann ha vært i arbeid i 20–25 uker vinteren 1895–1896, og skar ut hele 125 000 tonn is denne vinteren.

Dammene gjorde at en kunne kontrollere vannivået og dermed både kunne øke og sikre en stabil produksjon. Etableringen av isdammene og den økende etablingen av annen infrastruktur markerte en overgang for denne næringen fra en høstingsøkonomi til en produksjonsøkonomi.

Dammene måtte rengjøres om sommeren og høsten, og vannet ble da tappet ut og gress og siv ble fjernet. Om vinteren måtte snøen pløyes bort, og målsettingen var å få klar is uten bobler. Selve skjæringen begynte normalt i februar, da isen var rundt 60 cm tykk. Det ble skåret ut store isblokker på rundt 200 kilo, som så ble solgt til bønder, butikker, restauranter, sykehus eller privatpersoner. Isen ble skåret ut ved hjelp av store og grovtannede sager, kalt «svanser». Egne issakser ble brukt for å få halt de store isblokkene opp av vannet.   Les mer …

Isdrift var fra første halvdel av 1800-tallet og helt inn i etterkrigstida en viktig næring og en betydelig eksportvare fra Norge. Iseksporten skapte tusenvis av arbeidsplasser i Kyst-Norge, spesielt i bygdene langs Oslofjorden.

Storhetstiden var mellom 1850 og 1914, men de siste skipslastene med norsk naturis ble eksportert så sent som på 1960-tallet. Eksport av naturis er dokumentert på store deler av kysten fra Halden til Farsund, og enkelte steder i Bergen tolldistrikt, da særlig med dampskip fra Luster i årene 1885-1913.

Det ble mange steder anlagt isdammer, der man skar ut isblokker til kjøling av matvarer. Dette førte til at det ble lettere å oppbevare lettbedervelige varer som melk og fisk, både hos produsenter og i folks hjem.   Les mer …
 
Se også
 
Eksterne ressurser
 
Kategorier for Isdrift
 
Andre artikler