Forside:Isdrift

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Om Isdrift

Isdrift var fra første halvdel av 1800-tallet og helt inn i etterkrigstida en viktig næring og en betydelig eksportvare fra Norge. Iseksporten skapte tusenvis av arbeidsplasser i Kyst-Norge, spesielt i bygdene langs Oslofjorden.

Storhetstiden var mellom 1850 og 1914, men de siste skipslastene med norsk naturis ble eksportert så sent som på 1960-tallet. Eksport av naturis er dokumentert på store deler av kysten fra Halden til Farsund, og enkelte steder i Bergen tolldistrikt, da særlig med dampskip fra Luster i årene 1885-1913.

Det ble mange steder anlagt isdammer, der man skar ut isblokker til kjøling av matvarer. Dette førte til at det ble lettere å oppbevare lettbedervelige varer som melk og fisk, både hos produsenter og i folks hjem.   Les mer ...

 
Smakebiter fra artikler
Oversiktskart Isløypa på Nærsnes. For hvert av de seks inntegnede kartutsnittene er det et eget avsnitt nedenfor som beskriver de synlige restene av gamle anlegg/steder med isdrift i områdene som kartutsnittene dekker. Om du går turen, finner du informasjonstavler med QR-lenke til artikler i Lokalhistoriewiki ved ni av anleggene (dammer og isstabler).

Isløypa på Nærsnes gir en oversikt over hvor du finner mer enn 30 av de gamle, fremdeles synlige, anleggene og stedene fra isdriften på Nærsnes i nåværende Asker kommune. Nærsnes er i en unik situasjon ved at mange av de gamle anleggene fra 100 års isdrift fremdeles er godt synlige og tilgjengelige. Historien er også godt dokumentert i offentlige dokumenter, gamle aviser, gjennom mange gamle fotografier og i AS søndre Nærsnes’ arkiver.

Innen korte avstander kan du på Nærsnes fremdeles se de fleste av dammene og tjernene der isen ble skåret. Det er fremdeles veier, og rester av veiene, der isen ble transportert. Grunnmurer etter flere isstabler er synlige, og de tilrettelagte flatene der det sto ishus og isstabler, ligger fremdeles i terrenget. Det er rester der noen av bryggene og lasteplassene lå, og det er rester av de viktige landfestene for skipene. Mye av dette befinner seg på eller i nærhet av kyststien som går gjennom Nærsnes.   Les mer …

Lillomarka med Steinbruvannet i midten av bildet, sett mot vest fra Røverkollen. Det grå området er Huken pukkverk, Alnsjøen til venstre og Breisjøen til høyre bak pukkverket.
(2014)
Lillomarka er kjent under mange navn. Før andre verdenskrig kaltes området gjerne Grefsenmarka. Nittedølinger sier gjerne Nittedalsmarka, andre foretrekker Ammerudskogen eller Grorudmarka. Eivind Heide siterer i boka Lillomarka. Nittedalsmarka. en Fritz Semb Thorstvedt i Skiforeningen som i 1931 skriver at På det terrenget som i vest og nord er begrenset av Nordbanen, i øst og nord av Nittedalen, i syd av Grefsenkollen og Grorud, finnes meg bekjent intet fellesnavn. Blant folk som ferdes der, vil imidlertid et navn som Lillomarka virke kjent, og sannsynligvis være et navn som hurtig vil kunne vinne hevd blant Oslos friluftsmennesker. Dette er det navnet som har blitt hengende fast. Lillomarka har en variert og interessant historie, kanskje særlig på grunn av gruvedriften: Her lå de Gothalfske kobbergruver, med flere gruveganger inn i fjellet sør for Alnsjøen. Frederik von Gabel fikk rettighetene i 1704, men allerede i 1750-åra var det over. Seinere ble det blant annet drevet gruvevirksomhet i det som nå heter Huken pukk- og asfaltverk (eid av Oslo kommune, nedlagt 2019). Det fransk-belgiske selskapet Compagnie Miniére de Grorud hentet ut kopperkis der mellom 1880 og 1899.   Les mer …

Leirsund stasjon. Meieriet bak til høyre.
Foto: Skedsmo historielags samlinger.
Leirsund meieri ble bygget i 1913. Med jernbanen så bøndene i området muligheten til å få sin melk relativt raskt inn i det store markedet Christiania. Således ble Leirsund Meieri bygget rett ved Leirsund stasjon, og det ble anlagt lasterampe der. Meieriet ble opprettet som et andelslag blant bøndene i distriktet. Til planleggingen av meieriet ble det nedsatt en byggekomité som besto av byggmester Martin Jacobsen og bøndene Johan Kjus Enger, Martin Myhrer, Jens Bøhler og Jens Børke. De kjøpte Ganle Leirsund Landhandleri som hadde stor tomt i stasjonsområdet. Meieriet ble bygget rett syd for Gamle Leirsund landhandleri som ble solgt i 1917 til H. Faller.   Les mer …

Isrenne var konstruksjoner i terrenget som oftest av treverk brukt under isdriften for å lette transporten av isblokkene gjennom bratt og ulendt terreng. De var rundt 70-80 cm brede, standard for isblokkene var at disse var 60 X 60 x 60 cm.

Rennene kunne gå fra isdammen eller tjernet hvor isen ble skåret, og ned til ishus eller isbinge for lagring før videre transport, og det kunne gå renner videre fra ishus til lastestedet, eller rett på lasteramper ombord i fraktefartøyene. Disse kunne ha egne bryggeanlegg.

Noen få steder skal det være slike anlegg som ble brukt både til is om vinteren og som tømmerrenner om sommeren, men tømmerrennene var som regel mye kraftigere konstruksjoner som skulle tåle mer vekt og hadde tett kar slik at stokkene kunne glid bedre og gjerne med rennende vann.   Les mer …

Foto: Rolf Steinar Bergli
(2016)
Ishus eller isbu er lager som ble bygget for naturisen som ble utvirket under isdriften på siste halvdel av 1800-tallet og første halvdel av 1900-tallet. Sentral i utviklingen av ishusene var Johan Martin Dahll (1830–1877) i Kragerø som eksperimenterte med ulike former for lagring av is om sommeren, blant annet i sprengte grotter i fjellet.

Bakgrunn

Det var både produsentene av isen, men også større mottakere som for eksempel butikker og meierier som hadde behov for slike lagre, og større gårder kunne ha isproduksjon til eget bruk med tilhørende eget ishus. De kunne også være plassert ved utskipningshavnene, og kunne i mange år være tydelige innslag i fjordlandskapet da de var ofte store, og lå gjerne fem-seks sammen med gavlene ut mot sjøen. For eksportører gjorde ishusene at det kunne spre utskipningen utover sommeren.

Konstruksjoner

Ishus på Tveten gård i Oslo
(2009)
Ishusene var egne, isolerte bygninger for oppbevaring av isblokkene som vanligvis var på terninger på 60 x 60 x 60 cm gjennom hele sommeren og den følgende høsten. Husene var gjerne isolert med doble vegger, gulv og tak, og med sagflis, halm eller sand som isolasjonsmateriale i mellomrommene. Også inne i ishuset kunne blokkene ligge pakket med treflis.   Les mer …

Isproduksjon var i Son i Akershus en viktig næringsvei i andre halvdel av 1800-tallet og de første årene av 1900-tallet. Dette var ikke spesielt for Son; også andre steder langs fjorden produserte og eksporterte is. I Son er sporene etter isproduksjonen tydelig i landskapet, idet de fire tjernene Stavnestjernet, Kolåstjernet, Breviktjernet og Tørrtjernet opprinnelig var kunstige dammer som ble anlagt for isproduksjonen.   Les mer …
 
Se også
 
Eksterne ressurser
 
Kategorier for Isdrift
 
Andre artikler