 Åsta Holth-museet vart opna i heimen hennar på Svullrya i 2004. Bysta utafor vart laga av Skule Waksvik i 1995. Foto: Siri Iversen (2018) (fødd 13. februar 1904 på Svullrya, død 16. mars 1999 på Kongsvinger) var forfattar og skogfinsk kulturformidlar.
Det var som dramatiker ho byrja, med sitt første skodespel for amatørteater i 1929. Det hadde tittelen I Luråsen, og vart publisert av Noregs ungdomslag. Det kom fleire slike, men i dag er dette ein mindre kjend del av forfattarskapet. Frå 1935 levde ho dels av skrivinga, mellom anna ved å skrive noveller for ukeblad. Særleg i Arbeidermagasinet fekk ho inn ein del. Somme av dei var underteikna med Åsta Paavolainen, slekta sitt finske namn; andre med Åsta Holth etter torpet Sør-Revholt. Den første boka ho gav ut var novellesamlinga Gamle bygdevegen frå 1944. Dette er framleis ein klassikar, med nokre av dei finaste finnskogsforteljingane ho skreiv. Som lyrikar debuterte ho i 1946 med diktsamlinga Porkkalafela. Dei finske tradisjonane går som ein raud tråd gjennom heile forfattarskapet, og Åsta Holth engasjerte seg òg på andre måtar i bevaring av tradisjonane. Ho var styremedlem på museet Finnetunet, og testamenterte huset sitt dit. Ho teikna Finnskogsbunaden for menn og kvinner, og ho tok initiative til Finnskogdagene på Svullrya. Under denne festivalen vert Finnskogen kvart år utropt som republikk, og Åsta Holth var livstidspresident for denne. Les mer …
 Aage Rønning i drosjeuniform på besøk i Harstad Tidende etter 50 år og beskuer en nymotens hullbåndstyrt settemaskin. En revolusjonerende nyhet som fikk en kort levetid før datateknologien overtok. Foto: John Berthung/Harstad Tidende. Aage Marinius Rønning (1897-1987) var typograf, gårdbruker, vognmann, drosjeeier og politiker i Harstad. Han var sønn av gårdbruker og vognmann John Rønning og hustru Ingeborg Andersen, han fra Tynset og hun fra Dovre.
Allerede som smågutt var Rønning blitt kjent med trykkeriet til Harstad Tidende som avisselger. Som gutter flest lot han seg lett imponere av det tekniske utstyret, lukten av trykksverte og miljøet i avishuset. Og som 14-åring fikk han arbeide et halvt års tid i trykkeriet til Harstad Papirforretning, før han var så heldig å komme i lære hos boktrykker Moe i Harstad Tidende 15. januar 1912. Her fikk han god skriftlig attest, hvor han ble anbefalt overfor den nye eieren av avisen, Nicolai Bardal, som snart skulle overta. Han avla svenneprøve og fikk sitt svennebrev 3. oktober 1915, og jobbet som typograf i avisen til 1. juli 1918.
Han har fortalt at han som læregutt måtte delta i det meste av arbeidet som skulle gjøres i trykkeriet, og fungerte både som journalist, trykker og visergutt ved siden av det han gikk i lære for – typografien. Les mer …
 Lege Hanna Mustaparta. Foto: 1940 (født 2. juni 1906 i Vadsø, død 6. mai 1993 i Bodø) var en av Norges kvinnelige pionerer innen medisinfaget og praktiserte som lege i Harstad og Bodø. Gift 1940 med veterinær Andreas Hernes (1906-1982).
Hun kom til Harstad 12 år gammel da hennes foreldre, Frans Emil Mustaparta (1875-1948) og Hanna Mustaparta, født Harila (1876-1950), kjøpte Langnes gård på Berg i daværende Trondenes kommune i 1918. De kom fra Vadsø, og Frans drev fiske med eget fartøy – først med «Varangerfjord» og senere landnot med «Musta-Gavelen» ved siden av gårdsbruket. Han bygde også kai og brygge, fjøs, uthus og bolighus og brøt opp nye jordstykker. Les mer …
 Faksimile fra Dagsavisen 11. august 2005; utsnitt av omtale av Boris Hansen og hans kone Edith i anledning deres diamantbryllup. Boris Hansen (født i Kristiania 12. august 1922, død i Oslo 23. desember 2007) var politimann, sosialistisk politiker og i seinere år ansatt i administrative stillinger i Oslo kommune. Under krigen var han aktiv motstandsmann, og han sjøl og flere av hans nærmeste ble hardt utsatt i tyske konsentrasjonsleire.
Med et sterkt engasjement for byens og befolkningens ve og vel, ved sitt humør og sin joviale væremåte vant Hansen stor popularitet og respekt i Oslo, på tvers av sosiale og politiske skillelinjer. I krysningspunktet mellom offentlige tiltak og frivillig virksomhet gjorde han en betydelig innsats blant annet innen ungdomsarbeid, kinodrift og mye annet. Best kjent er han kanskje for sin rolle som « Rusken-general» i Oslo, og som «Onkel politi» som instruerte skolebarn i trafikksikkerhet og organiserte skolepatruljene på 1950- og 1960-tallet. Les mer … | 
.JPG)
