 Flyfoto 1963. Heilt til venstre Kremmarholmen bnr 2 og bnr 1. Prestestova står enno. I midten bnr 6 (Holmen), så bnr 60 og bnr 62. Bak frå venstre vegfyllinga til Moldøyna, så Børhaugen og Brotet. Foto: Widerøes Flyveselskap på Fedje er første gongen skriven med dette namnet i 1665. Det var i matrikkelen frå dette året, og her heiter det «Kremmerholmb nu først taxerit», med landskyld 18 merker fisk og kan fø eit naut, utsåd ikkje nemnt. Dette må tyda at Kremmarholmen alt hadde vore eit eige bruk ei tid, men at det først no vart utskilt frå Holmen. Ein av brukarane under Holmen nr 4 kan ha budd her, utan at ein kan seia kven av dei. Namnet kjem naturleg nok av kremmar, landhandlar. Det har igjen sin bakgrunn i at det var her handelsmannen på Fedje etter kvart vart buande. Tidlegare hadde han halde til på nabobruket Ertsholmen (1).
Bakgrunnen for opprettinga av handels- og gjestgivarstader, er den rolla som skipsleia har spelt i å binda menneska frå ulike delar av distrikt og land saman. Etter kvart som det vart aukande trafikk og samhandel mellom dei ulike distrikta, oppstod det ein trong for høvelege stoppestader langs kysten, der ein kunne få overnatting og elles proviantera. Det var stader med gode hamner som låg lagleg til som peikte seg ut og etterkvart danna sentrale knutepunkt i båttrafikken. Med sine gode hamnetilhøve og gunstige plassering i skipsleia langs kysten og ved innløpet til Bergen, vart Kremmarholmen på Fedje den naturlege handels- og gjestgivarstaden i dette området. Saman med dei andre tilsvarande stadene i skipsleia, var såleis Fedje del av eit større kommunikasjonssystem. I Bergen byprivilegium av 1702 fekk kjøpmennene i byen løyve til å oppretta kremmarleier på landet. Eigaren måtte ha borgarskap i Bergen, og handelsstaden skulle styrast av ein «gesell». Som nemnt under nr 1 på Holmen, hadde det alt lenge vore eit kremmarleie på Fedje. Les mer …
 Elevane og lærarane ved lærarskulen på det tredje kullet 1866-67. ( Balestrands lærerskole) i Sogn og Fjordane var i drift frå 1863 til 1880. I alt tok 236 elevar eksamen ved skulen, som til liks med Sogndal folkehøgskule sameina pietisme og målsak.Det var truleg den verksame soknepresten Harald Ulrik Sverdrup som sytte for at skulen i Nordre Bergenhus amt vart lagt til Balestrand. Han skreiv i mars 1862 til skuledirektøren i Bergen og la fram ein plan for ein lærarskule med 24 elevar. Lærarskulane skulle stå under oppsyn av presten, prosten og stiftsdireksjonen. Balestrand kommune skulle halde hus for skulen. Les mer …
 Av skipet som eksploderte var det ingenting igjen, men vi ser vrakrester og branner – og i forgrunnen kystruteskipet D/S «Rogaland» i ferd med å synke ved kaia. Foto: Maltry / Bundesarchiv i Bergen fant sted i krigsåret 1944, nærmere bestemt på morgenen den 20. april. Det brøt ut brann i et nederlandsk frakteskip, som var rekvirert av tyskerne, med sprengstoff ombord. Da brannen nådde dette, ble det utløst en enorm eksplosjon som raserte store deler av Bergen sentrum og tok minst 154 liv. Nærmest uansett hvordan man måler – tap av menneskeliv, materielle skader, mengden sprengstoff og så videre – er dette den største eksplosjonsulykka i Norge noen gang. Omkring 4800 nordmenn og 83 tyskere ble såra som følge av eksplosjonen. Glass og steinsplinter som kom i stor hastighet, førte til svært mange øyeskader. Bergen hadde to øyeleger, og de innså raskt at de måtte tilkalle assistanse fra Oslo. Det ble oppretta provisoriske lasaretter for å gi førstehjelp til de mange som var skadd.
131 bygninger ble fullstendig ødelagt av eksplosjonen, og 117 ble så rasert at de måtte rives. 45 andre bygninger hadde omfattende skader, men kunne reddes, og hele 3500 bygninger hadde mindre skader. Les mer …
 Etterkommere etter Nils Olsen Kronhaug og Henrik Stene la 8. mai 2017 ned krans ved minnesmerket over handelsflåten 1914–1918 på Bygdøy. Foto: Chris Nyborg (2017) (født 19. juli 1870 i Fana, død 16. februar 1941 i Bergen) var sjømann gjennom hele sitt yrkesliv, og var i over tredve år maskinist på dampskip i utenriksfart. Han var en av tre overlevende da D/S «Gurre» ble senka 1. mars 1917, med tap av nitten menneskeliv. Norsk Maritimt Museum åpna den 8. mai 2017 utstillinga «Torpedert - krigsseilere under første verdenskrig», der de har tatt utgangspunkt i torpederinga av «Gurre». I forbindelse med utstillinga har Kristian Krohg-Sørensen tegna en tegneserie, Torpedert - dampskipet Gurres siste ferd, der historien fortelles gjennom den seksten år gamle messegutten Bernhard Kristoffer Bjørviks øyne, med Nils Kronhaug som en av de andre hovedpersonene. I forbindelse med åpninga av utstillinga la etterkommere av Kronhaug og Stene ned krans ved minnesmerket over handelsflåten 1914–1918 på Bygdøy. Les mer …
 Torpederinger ble så vanlige at Aftenposten brukte overskrifta «Dagens torpederinger». Senkninga av «Gurre» med tap av nitten menneskeliv vakte særlig stor avsky da nyheten ble kjent. Klipp fra Aftenposten 5. mars 1917. D/S «Gurre» var et engelskbygd lasteskip fra 1889 som fra 1912 var i norsk eie. Det ble torpedert i mars 1917 etter at Tyskland hadde erklært uinnskrenka ubåtkrig. Nitten personer omkom da «Gurre» ble senka, mens tre overlevde.
Skipet ble bygd av Blyth Shipbuilding Co. i Blyth i Northumbria, og sjøsatt i august 1889. Det hadde en bruttotonnasje på 1733 tonn, og nettotonnasje på 1045 tonn. Det var 259,8 fot langt, 36,6 fot bredt og hadde en dypgang på 16,9 fot. Maskinen var en Triple 3-sylinder dampmaskin med en ytelse tilsvarende 174 hestekrefter.
Det seilte under navnet «Crimea» for Stephen, Mawson & Co i Newport fram til 1912. I desember 1912 tok H. Skougaard i Langesund over skipet, som fikk navnet «Sixtyfour». I februar 1916 gikk det så over til Bjelland & Hansen i Kristiania, som kalte det «Mango». Ellingsen & Johansen i Bergen tok over allerede i mai 1916, og kalte skipet «Fagerli». I desember 1916 fikk det så navnet «Gurre», da det ble tatt over av Christen Knagenhjelm Gran i Bergen. Les mer …
 Postkort med Haus og Mjeldalen sett frå vest. Foto: Fjellanger Widerøe VisKom AS, privat eige ligg på vestsida av innlandsøya Osterøy i Hordaland, ned mot tettstaden Haus, eller Hausvik, og Sørfjorden. Ein kjem til Mjeldalen ved å følgje E16 til Osterøyvegen over Osterøybrua til Kvisti, om lag 7 minutt med bil frå Arna, eller 15 minutt frå Vågsbotn. Forbi rasteplassen går vegen om Tirsåstunnelen til skilting mot Haus. Her, på toppen av Mjeldalen, ligg Ambogen (vegen er svinga som ein alboge), med oversyn over heile dalen. Dalen er ein typisk U-dal, som geologiske krefter har grave ut for lenge sidan. Elva renn gennom dalen og ut i Mjeldavatnet nederst i dalen, og vidare ut i Sørfjorden. Isen har forma dalen, og her er tre ulike morene-terrassar. Namnet Mjelde kjem av mjele, fin morenesand. Busetnaden går attende til dei eldste tider. Funn av ein flintsigd frå steinalderen tyder på at det har vore dyrka korn i dalen for om lag 4000 år sidan. Tidleg må garden Mjelde ha vorte delt i tre terrassar; Mjelde øvre, - midtre og -nedre, og dei var samla rundt kvart sitt tun (Øvstemjedla, Midtmjedla og Nedstemjedla). Mjeldalen er definert som LNF-område, og det har lenge vore byggestopp her. Les mer …
 Åker i Vang i Hedmark har hatt vært eid av offiserer i lang tid. En av de første av disse var Georg Reichwein. Alle husene på garden har blitt bygd om senere, men deler av de eldste kan føres tilbake til Reichweins tid. Foto: Cato Edvardsen (2006) (1593-1667) var en offiser som utmerket seg under Hannibalsfeiden 1643-1645 og Karl Gustav-krigene 1657-1660. Han var født i Hessen i Tyskland, og kom til Norge i 1628. Reichwein eide den adelige setegarden Åker i Vang, nåværende Hamar kommune. Han er også kjent som «Jørgen Reichwein». Georg Reichwein ble født i 1593 i enten Kassel eller Marburg. Disse byene lå i Hessen-Kassel, som var et sjølstendig landgrevskap i det tysk-romerske riket. Han var sønn av en skredder, og var sannsynligvis student, siden han kunne uttrykke seg på latin, gresk, fransk og italiensk. Senere valgte han imidlertid en militær løpebane, og under Trettiårskrigen deltok han på protestantenes side. Bakgrunnen for dette skal ha vært at han var ivrig kalvinist. Les mer …
 Innkallinga og framlegget til resolusjon, Sogns Tidende 11. juli 1884. Vadheimresolusjonen vart vedteke på eit amtslærarmøte for Nordre Bergenhus i Vadheim 22.-24. september 1884. Resolusjonen kravde auka rom for landsmålet i skule og styringsverk, og det var det fyrste av kring 50 liknande vedtak landet over.
Denne kampanjen var medverkande til at Stortinget i mai 1885 gjorde Jamstellingsvedtaket som sa at landsmålet skulle ha offisiell status på line med det vanlege bokspråket i skule og offentleg forvaltning. I litteraturen er både læraren Olav Sande på Leikanger og teologen og folkehøgskulelæraren Eirik Olson Bruhjell i Sogndal nemnde som initiativtakarar. Dette var «eit framlegg som Sande hadde forma, - fraa fyrste hand», heiter det i 70-årsomtala av Sande. Båe var ein del av det sterke målmiljøet kring Sogndal folkehøgskule, og båe var sentrale i ordskiftet på lærarmøtet. Det er vanskeleg å seie kven som spela den viktigaste rolla i førebuingane, men det var Dahl som lanserte framlegget offentleg og innleidde om saka på lærarmøtet. Les mer … | 
