 Nordlandsjekt lastet med tørrfisk. Jektefarten var nerven i den nordnorske handelen, og lokalsamfunnet var halt avhengig av varene jekta brakte med seg fra Bergen. Den som eide jekt og hadde bygdefar hadde et stort ansvar for bygda, men kunne også tjene godt. Kvinnelige jekteskippere var uvanlig, men Kirsten var ikke den første presteenka i Øksnes som eide jekt. Kirsten Egede (født 1685 i Harstad, død 1748 i Kinn) var sorenskriverdatter, to ganger prestekone og presteenke, jekteskipper og sannsynligvis i sin tid Vesterålens mektigste kvinne.
Hun var bare 30 år da hun ble enke for andre gang. I stedet for å svinne hen på et enkesete fikk hun bygdefar og ble jekteskipper, giftet seg for tredje gang og bygget sammen med sin tredje mann opp en omfattende handelsvirksomhet, først fra gården Breistrand på Skogsøya i Vesterålen, siden fra Furesundet i Kinn på Vestlandet. Hun var søster av «Grønlands apostel» Hans Egede, og to sønner og to barnebarn virket på forskjellig vis på Grønland på 1700-tallet. Hun døde på dramatisk vis da hun og en datter forliste og druknet like utenfor hjemmet. Les mer …
Haakon Aasvejen (fødd 21. august 1862 i Hegra, død 6. oktober 1919 på Eid) var skulestyrar, redaktør, venstrepolitikar og målmann. Han var son av Gunnar Haakensson og Hendrika Hendriksdotter som var husmannsfolk på Åsvegen under garden Knotten i Hegra i Nord-Trøndelag. I Fjordane vart Aasvejen ein leiar for radikalt venstre- og norskdomsarbeid. Han tok initiativet til Firda mållag som vart skipa 1. april 1899 og sat i fylkesstyret til 1905. Då Aasvejen vart styrar ved Fjordenes amtsskole, gjekk skulen heilt over til landsmål som undervisningsspråk. Hausten 1899 fekk han i stand eit opprop for målsaka i Fjordane. Han var svært mykje nytta som talar og som lærar på kurs i nynorsk, mellom anna på eitt som vart halde på Eid i 1900 og truleg var det fyrste i Fjordane. Det var òg Aasvejen som kom med framlegget i skulestyret i Eid i 1907 om at folkeskulen skulle gå over til nynorsk opplæringsmål, noko dei fleste krinsane gjorde året etter. Les mer …
 Synneva Eris hus, bilde tatt ca 1920. Dette var en av fire vernede bygninger som brant ned under storbrannen, og den eneste av de fire som var fredet. Storbrannen i Lærdalsøyri januar 2014 brøt ut på Lærdalsøyri om kvelden 18. januar 2014, spredte seg raskt i sterk vind og fikk karakter av en bybrann. Den krevde ingen menneskeliv, men skadet minst 60 bygninger, der 42 av dem ble totalskadd. Brannen i Lærdal er den største tettsted/bybrann i Norge siden andre verdenskrig, og den største i fredstid siden storbrannen i Hemnesberget 1923. Brannen oppstod i et bolighus i Kyrkjeteigen, trolig på kjøkkenet, langt øst i tettbebyggelsen. Brannvesenet mottok første melding klokken 22.53. Den første brannbilen var på plass klokken 22.59. Da brant ytterveggen på et hus, og huset var antagelig allerede overtent. Brannvesenet fikk beskjed om at beboerne hadde kommet seg ut. Faren for spredning var overhengende i den sterke vinden, og allerede klokken 23.02 hadde første nabohuset tatt fyr. Det brant også i terrenget.
Brannen skadet minst 60 bygninger (42 bygninger ble totalskadet) flere enn noen annen bybrann/tettstedbrann i Norge i fredstid siden 1923, da Hemnesberget i Nordland brant. 71 personer ble husville og mistet stort sett alt de eide. 446 personer var innom Lærdal sykehus for sjekk, og 270 ble innlagt for kortere eller lengre tid; de aller fleste med røykskader. Én hadde fått en glo i øyet; en annen hadde hatt håret i brann, en tredje fikk hjerteinfarkt. Men ingen ble alvorlig skadet. Mesteparten av den verneverdige bebyggelsen ble reddet. Fire verneverdige bygninger (hvorav et kompleks med to bygninger som var fredet) gikk med. Brannen kan ha ødelagt verdier for 200 millioner kroner. Les mer …
 Øya Lunnøy (utheva) i Austevoll. Lunnøy er ei fråflytta øy i Austevoll kommune. Ein finn spor etter menneske frå førhistorisk tid ved at det ligg gravhaugar og fleire mindre klebersteinsbrot frå yngre jernalder her. Dei første skriftlege kjeldene som fortel om busetjinga, er frå 1600-talet. Det har aldri vore fleire enn fire gardsbruk på øya, og det høgaste folketalet var 40 personar i 1940. Talet på husstandar var åtte i 1940-åra. Gardbrukarane på den 0,6 kvadratkilometer store øya var fiskarbønder. I 2019 flytta den siste fastbuande frå Lunnøy. Fleire fritidsbustader er bygde dei siste tiåra, og den lokale snøggbåtruta har stjernestopp her.
Namnet kjem av norønt hlunnr som betyr lunne eller rund stokk, ein såkalla rullestokk, som vart lagt under båten når den skulle dragast på land. Ser ein øya frå nord, skrår ho austover, og dei runde haugane på austsida liknar lunnar som ligg etter kvarandre oppover eit båtoppdrag Les mer …
 Soknekirken St. Paul i Bergen. er den katolske menigheten i Bergen. Den første soknepresten ble utnevnt i 1857, og 1858 regnes gjerne som grunnleggelsesåret for menigheten. Formelt ble den det året en misjonsstasjon, og i 1870 ble den selvstendig menighet. Soknekirken St. Paul sto ferdig først i 1876. Det ble raskt etter at St. Olav menighet var oppretta i Christiania i 1843 lagt planer for en misjonsstasjon i Bergen. Selv om det nok hadde bodd katolikker i Bergen i tida etter reformasjonen, hadde de aldri fått begrensa religionsfrihet slik det var i bergstadene og i Fredrikstad. Det var derfor svært få katolikker i byen, og dermed lite grunnlag for å etablere en menighet på kort sikt. Det som allikevel lokka, var dels at Bergen var en svært viktig by, i mange henseender langt viktigere enn Christiania, og dels at det på grunn av den store skipstrafikken ville være et stort antall katolikker som hadde kortere eller lengre opphold i byen. Sokneprest Gottfried Ignatius Montz i Oslo og pater Johan Daniel Paul Stub, som var bergenser, var derfor villige til å forsøke å etablere noe i byen. Fram til 1845 var det bare i Christiania de hadde lov til å etablere fast virksomhet, men i 1845 kom dissenterloven, og dermed var det åpent for nyetableringer. Les mer …
| 
