 Livius Smitt Foto: Sogn og Fjordane fylkesleksikon Livius Smitt (fødd 8. oktober 1840 i Vinje i Telemark, død 4. mars 1890 i Brevik) var sakførar, redaktør og politikar. Frå våren 1866 var Smitt fullmektig hjå sorenskrivaren i Hardanger og Voss, og hausten 1867 fekk han autorisasjon som overrettssakførar og busette seg i Florø. Her kom han raskt inn i lokalpolitikken. I 1868-69 var han formann i matrikuleringskommisjonen for Sunnfjord og Nordfjord futedøme, og i 1872 valde amtsformannskapet han inn i direksjonen for Nordre Bergenhus Amts Dampskibe, der han sat til 1881. Som styremedlem i dampskipsselskapet hadde han møterett i amtstinget, og her markerte han seg som den sterkaste motstandaren mot å selje selskapet til private.
Som 34-åring vart Smitt i 1874 ordførar i Florø, eit verv han hadde så lenge han budde i byen (til 1881). I 1874 sette han òg i gang Nordre Bergenhus Amtstidende, den fyrste avisa i fylket, og med nokre opphald redigerte han avisa til 1879. Han sat òg i amtsskattekommisjonen 1875-81. Les mer …
Nikolaus Mathias Gjelsvik (fødd den 11. april 1866 i Askvoll, Sunnfjord, død i Oslo den 14. november 1938) var jurist og norskdomsforkjempar. Han var fyrst dosent (1897), så frå 1906 til 1936 professor i rettsvitskap ved Universitetet i Oslo, og var ein framståande ekspert mellom anna i mellomfolkelege rettstilhøve. Han var rådgjevar under Karlstad-forhandlingane under unionsoppløysinga i 1905. Som norskdomsmann var Gjelsvik ein kraftfull organisator innan både målrørsla og den frilynde ungdomsrørsla, og han blir rekna som grunnleggjaren av det nynorske rettsmålet. I 1930-åra markerte Gjelsvik seg med sterkt nasjonalistisk farga standpunkt i politiske spørsmål som forsvarssaka og Grønlandssaka. Nikolaus Gjelsvik var fødd og oppvaksen på Sørgarden i grenda Gjelsvika i noverande Askvoll kommune. Denne delen var tidlegare Vevring herad i Sogn og Fjordane fylke. Garden var den største garden i bygda, og etter måten stor i vestlandsk målestokk. Foreldra til Nikolaus Gjelsvik var gardbrukarparet Øystein Eirik Olavsson (1824-1880) frå Gjelsvik og Malene Andreasdotter (1833-1880) frå Selvik. Nikolaus vart altså med eitt slag foreldrelaus som 14-åring. Han var nummer seks av ein syskenflokk på ni. Les mer …
 Synneva Eris hus, bilde tatt ca 1920. Dette var en av fire vernede bygninger som brant ned under storbrannen, og den eneste av de fire som var fredet. Storbrannen i Lærdalsøyri januar 2014 brøt ut på Lærdalsøyri om kvelden 18. januar 2014, spredte seg raskt i sterk vind og fikk karakter av en bybrann. Den krevde ingen menneskeliv, men skadet minst 60 bygninger, der 42 av dem ble totalskadd. Brannen i Lærdal er den største tettsted/bybrann i Norge siden andre verdenskrig, og den største i fredstid siden storbrannen i Hemnesberget 1923. Brannen oppstod i et bolighus i Kyrkjeteigen, trolig på kjøkkenet, langt øst i tettbebyggelsen. Brannvesenet mottok første melding klokken 22.53. Den første brannbilen var på plass klokken 22.59. Da brant ytterveggen på et hus, og huset var antagelig allerede overtent. Brannvesenet fikk beskjed om at beboerne hadde kommet seg ut. Faren for spredning var overhengende i den sterke vinden, og allerede klokken 23.02 hadde første nabohuset tatt fyr. Det brant også i terrenget.
Brannen skadet minst 60 bygninger (42 bygninger ble totalskadet) flere enn noen annen bybrann/tettstedbrann i Norge i fredstid siden 1923, da Hemnesberget i Nordland brant. 71 personer ble husville og mistet stort sett alt de eide. 446 personer var innom Lærdal sykehus for sjekk, og 270 ble innlagt for kortere eller lengre tid; de aller fleste med røykskader. Én hadde fått en glo i øyet; en annen hadde hatt håret i brann, en tredje fikk hjerteinfarkt. Men ingen ble alvorlig skadet. Mesteparten av den verneverdige bebyggelsen ble reddet. Fire verneverdige bygninger (hvorav et kompleks med to bygninger som var fredet) gikk med. Brannen kan ha ødelagt verdier for 200 millioner kroner. Les mer …
Bjørnestad krins i Hyllestad kommune inkluderte i 1861 gardane Bjørnestad, Rutle, Teige og Trausdalen. I 1864-1867 går Trausdalen i Ulvik krins, før garden går tilbake til Bjørnestad krins i 1867. I 1893 kom det ny krinsregulering, Seljevoll og Myklebust vart flytta frå Bordvik krins til Bjørnestad og Trausdalen vart på ny overført til Ulvik krins. Bjørnestad krins bestod av desse gardane frå 1893-1932: Seljevoll, Myklebust, Bjørnestad, Rutle og Teige. Den tida det var skule i bedehuset, var det todelt skule; småskulen og storskulen gjekk på skule annankvar dag.
Bestefar til Gunvor Risnes var lærar. Gunvor var eldste born på garden då bestefaren skulte, og ho syns det var svære greier når borna kom på garden for å bli undervist. Gunvor fekk lov å vere med så lenge ho sat stilt i ro. Les mer …
 Det er 3000 trappetrinn opp det bratte skaret i Kamperhamrane. Foto: Bjørn Dalen er en av de eldste ferdselsvegene over fjellet mellom mellom øst- og vestnorge. Ruta går fra Sunndalen innerst i Oppstryn, østover over fjellet og gjennom Rauddalen til Skjåk i Gudbrandsdalen. Deler av ferden går over et bratt fjellparti som kalles Kamperhamrane med eldgamle, oppmurte steintrapper, derfra har ruta fått navnet sitt. Ruta er en av flere Historiske vandreruter lansert av Riksantikvaren og Turistforeningen i samarbeid. Kamperhamrane er en krevende tur å gå. Steintrappene over selve Kamperhamrane ble restaurert i 2013 av sherpaer fra Nepal, noe som gjør turen overkommelig for dagens turgåere. Ruta starter ved det nedlagte gårdsbruket i Sunndal, ca. 5 km å gå fra Folven i Hjelledalen. Fra Sunndal følger stien nordsiden av elva Sunndøla oppover dalen og passerer den imponerende Tverrelvsfossen. Snart ankommer man Sunndalssetra, i gamle dager siste mulighet for husly på denne siden av fjellet. Herfra begynner den bratte stigningen opp steintrappene i selve Kamperhamrane. Les mer …
 Sogndal folkehøgskule på Nes i Sogndal (ca 1910). Til høgre Helgheimsstova, no på De Heibergske Samlinger - Sogn folkemuseum. Til venstre Hauge-huset som framleis står på skuleområdet. Sogndal folkehøgskule (Sogndals folkehøiskole) vart skipa i 1871 av presten Jakob Liv Rosted Sverdrup i Sogndal i Sogn og Fjordane. Dette var ein av dei fyrste folkehøgskulane i Noreg og er, nest etter Sund folkehøgskole (frå 1868), den eldste som framleis er i drift.
Folkehøgskulen vart raskt etter starten etablert som eit danningssentrum og eit kulturelt og politisk sentrum i Sogn. Skulestyrarane og lærarane hadde gjerne framståande posisjonar i samfunnet, somme òg som stortingsrepresentantar, og ei lang rekkje ungdom frå sognebygdene fekk si viktigaste utdanning og kulturelle fostring her. Skulen, som vart skipa på pietistisk grunnlag, har vore eit sentrum for målreisinga i Sogn og Fjordane. Les mer …
 Innkallinga og framlegget til resolusjon, Sogns Tidende 11. juli 1884. Vadheimresolusjonen vart vedteke på eit amtslærarmøte for Nordre Bergenhus i Vadheim 22.-24. september 1884. Resolusjonen kravde auka rom for landsmålet i skule og styringsverk, og det var det fyrste av kring 50 liknande vedtak landet over.
Denne kampanjen var medverkande til at Stortinget i mai 1885 gjorde Jamstellingsvedtaket som sa at landsmålet skulle ha offisiell status på line med det vanlege bokspråket i skule og offentleg forvaltning. I litteraturen er både læraren Olav Sande på Leikanger og teologen og folkehøgskulelæraren Eirik Olson Bruhjell i Sogndal nemnde som initiativtakarar. Dette var «eit framlegg som Sande hadde forma, - fraa fyrste hand», heiter det i 70-årsomtala av Sande. Båe var ein del av det sterke målmiljøet kring Sogndal folkehøgskule, og båe var sentrale i ordskiftet på lærarmøtet. Det er vanskeleg å seie kven som spela den viktigaste rolla i førebuingane, men det var Dahl som lanserte framlegget offentleg og innleidde om saka på lærarmøtet. Les mer …
| 
.jpg)
