Høyesterett

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra «Noregs Høgsterett»)
Hopp til navigering Hopp til søk
LOV - SANDHED - RET. Fasade, Høyesteretts hus.
Foto: Stig Rune Pedersen (2014)
Byste av høyesterettsjustitiarius Paal Berg utenfor Høyesteretts hus i Oslo. Berg er den lengstsittende justitiarius.
Foto: Stig Rune Pedersen (2012)

Høyesterett (formelt Norges Høyesterett, nynorsk Noregs Høgsterett) er Norges øverste domstol. Den ble grunnlagt i 1815, i tråd med Grunnloven som ble vedtatt året før. Domstolen ledes av høyesterettsjustitiarius.

Bygningen

Høyesterett holder til i Høyesteretts hus i sentrum av Oslo, ved Regjeringskvartalet, med adresse Høyesteretts plass 1. Bygningen er tegnet av arkitekt Hans Jacob Sparre (1861-1937), og ble tatt i bruk i 1903. Den hadde da lokaler for byretten og lagmannsretten i tillegg til Høyesterett. Fra 1996 er bygningen kun benyttet av Høyesterett.

Retten har tidligere brukt tre andre lokaler. Da den skulle møtes for første gang i 1815 var det problemer med å finne lokaler. I og med at Christiania hadde blitt rikshovedstad, og ikke lenger bare var en provinshovedstad, var det mange nye statsorganer som kjempa om plassen. Justitiarius Bull mente at Stiftsgården i Rådhusgata 13 var et egna sted, men fikk ikke medhold. I stedet ble det slik at man måtte bruke Lagtingssalen i Dronningens gate 15, når ikke Lagtinget trengte den selv. I og med at Stortinget på den tida bare ble samla hvert tredje år, var det en grei nok ordning. Dette er forøvrig den stortingssalen som i dag er bevart på Norsk Folkemuseum.

I 1821 leide Justisdepartementet Gamle rådhus i Nedre Slottsgate 1. Dette skjedde uten at Høyesterett var informert på forhånd, og var ikke en populær avgjørelse. De var misfornøyd med lokalene, og prøvde en rekke ganger å få flytte. Men først i 1846 kom det midler til dette på budsjettet, og det skjedde takket være en privat gave fra enkefru Bølling. Hun ga midler til å oppføre en ny gård i Dronningens gate 18B. I og med at den ble bygd for Høyesterett var den et mer egna lokale. Her ble retten til 1903, da den flytta over i dagens lokaler i Høyesteretts hus.

Titulering

Dommerne i Høyesterett ble inntil 1927 betegnet som høyesterettsassessor. En assessor er en bisitter, meddommer i en kollegial domstol. I Norge anvendes betegnelsen første gang om dommerne i overhoffretten fra 1666, og noen år tidligere hadde også dommerne i den nye felles dansk-norske høyesterett fått betegnelsen assessor. Fra 1797 ble assessor dessuten brukt om dommerne i stiftoverrettene og fra 1814 om dommerne i den norske høyesterett.

Høyesteretts leder kalles høyesterettsjustitiarius - se lista nedafor.

I tillegg har Høyesterett utgreiere, som forbereder sakene. Opprinnelig hadde man ikke det, men arbeidsbyrden ble for stor. Lenge var det én utgreier, men fra 1980-åra og særlig i 1990-åra ble antallet utvida. Siden 2015 har det vært et tjuetalls utgreiere. Deres rolle var opprinnelig å lage notater for å hjelpe dommerne. Et forslag om at de skulle hjelp til med skriving av dommen ble avvist i 1997 etter å ha prøvd det i ett tilfelle, men i 2015 kom man fram til at det var nødvendig at utgreierne fulgte sakene hele veien, også ved skriving av dom.

Funksjoner

Interiørmotiv fra Høyesteretts hus.
Foto: Stig Rune Pedersen (2015)

Som øverste domstol er Høyesterett siste ankeinstans i straffesaker og sivile saker. Bare et fåtall av ankene blir faktisk behandla i retten, da ankeutvalget (tidligere kjæremålsutvalget) først vurderer sakene, og kun slipper gjennom saker der det er rimelig grunn til å tro at utfallet blir vesentlig annerledes, eller der det er prinsipielle spørsmål som bør drøftes. Her kommer vi inn på tre viktige oppgaver Høyesterett har ansvaret for: Rettsenhet, rettsavklaring og rettsutvikling.

Med rettsenhet menes at avgjørelser i Høyesterett er retningsgivende for de lavere domstolene. Med rettsavklaring menes at Høyesterett skal klargjøre hva som er gjeldende rett på et område der det er uklarheter i tolkning av lovverket. Og med rettsutvikling menes at Høyesterett skal utvikle ny rettsforståelse der det ikke finnes rettskilder, for eksempel når en ny lov trer i kraft og lavere domstoler er usikre i sin behandling. Dommer fra Høyesterett som fyller en eller flere av disse funksjonene gir prejudikat, det vil si en juridisk rettesnor i behandling av liknende saker. I praksis ser man dette i dommer fra lavere instanser, der det ofte vises til relevante dommer fra Høyesterett.

Som «den tredje statsmakt» har Høyesterett også en konstitusjonell rolle. Gjennom prøvingsretten har domstolen plikt til å vurdere om lover er i tråd med Grunnloven dersom det er tvil omkring dette. Det har flere ganger vært debattert i Stortinget om denne retten skulle fjernes, ettersom den innebærer en mulighet for å overprøve den lovgivende forsamlinga, og dermed kan sees som en sammenblanding av de tre statsmaktenes rolle. Men forslag om å fjerne prøvingsretten har alltid blitt nedstemt, og i senere år har den også blitt utvida til å gjelde forholdet til internasjonale lover og konvensjoner Norge er forplikta til å følge, og da særlig Den europeiske menneskerettskonvensjon og EU-/EØS-rett. Dersom Høyesterett kommer til at en lov er i strid med Grunnloven, må Stortinget enten endre loven, eller sette den på vent inntil det eventuelt er gjennomført en endring i Grunnloven. Ved konflikter med internasjonal rett, er det noe mer uklart - Stortinget kan velge å overse dette, og heller vente på avklaring i Menneskerettighetsdomstolen. Prøvingsretten er ikke nedfelt i Grunnloven, men har eksistert like lenge som Høyesterett. Juridisk har den status som konstitusjonell sedvane, hvilket vil si at Stortinget må presisere det i et grunnlovsvedtak dersom de ønsker å fjerne denne retten.

Når Høyesterett behandler en sak, er det normalt fem dommere med. Dette omtales som dom i avdeling. I saker av spesielt viktig prinsipiell betydning samles elleve dommere, og dette omtales som storkammer. En sjelden gang samles også Høyesterett i plenum, hvilket vil si at alle dommere skal være til stede.

I 1995 ble det gjennomført en reform som førte til endringer i Høyesteretts behandling av straffesaker. Da ble det innført en ordning der alle saker i teorien kan gå gjennom tre instanser. Tidligere hadde det vært slik at mindre alvorlige straffesaker, definert ut fra øvre strafferamme, ble behandla i by- eller herredsrett med Høyesterett som ankeinstans. Høyesterett kunne i slike saker, om enn forholdsvis sjelden, bestemme at de skulle behandles i lagmannsretten. Alvorligere saker ble behandla i lagmannsretten, med Høyesterett som ankeinstans. Mens man i sivile saker hadde tre muligheter til å få prøvd sin sak, var dette altså ikke tilfelle i straffesaker - og aller vanskeligst var det i de mest alvorlige sakene, der det kunne stå om lange fengselsstraffer. Da tre-instans-ordninga kom på plass ble det slik at alle straffesaker starter i tingretten, og så kan ankes til lagmannsretten og derfra videre til Høyesterett. Dette førte for Høyesteretts del til at en større andel av sakene som kom til ankeutvalget var å anse som avklart gjennom to rettsrunder, slik at andelen som ble tatt opp til behandling ble lavere.

Høyesterett under andre verdenskrig

Etter krigsutbruddet 9. april 1940 ble en rekke viktige institusjoner satt ut av spill. Stortinget måtte samles på Elverum og ha fullmakt til regjeringa, som var på flukt. For å løse enkelte umiddelbare problemer gikk Høyesterett inn og oppretta Administrasjonsrådet den 15. april 1940. Dette var en kontroversiell, og juridisk tvilsom, handling. Høyesterett fungerte i den første tida noenlunde normalt, i tråd med Haag-konvensjonen av 1907, ettersom Administrasjonsrådet forholdt seg til grensene som var satt der. Den 24. april aksepterte Høyesterett innføringen av Førerforordningen. I mai 1940 aksepterte domstolen så inndragning av radioapparat fra jøder, det vil si en aksept av at en folkegruppa mista sitt rettsvern på dette området.

Da de kommissariske statsråder tiltrådte i september 1940 fikk de myndighet til å utstede forordninger som var i strid med folkerettslige regler. Josef Terboven tillot ikke at Høyesterett brukte sin prøvingsrett på slike forordninger. Dette var i strid med norsk konstitusjonell rett. Striden rundt dette nådde et høydepunkt den 12. desember 1940, da samtlige høyesterettsdommere undertegna et brev til Justisdepartementet der de orienterte at de ikke kunne akseptere en slik ordning, og dermed ikke kunne fortsette i sine embeter. Den 21. desember 1940 fratrådte de sine stillinger.

Nye høyesterettsdommere ble utnevnt i januar 1941. Dette omtales ofte som den kommissariske høyesterett, ettersom dommerne fulgte okkupasjonsmyndighetenes og statsrådenes syn. Jacob Andreas Mohr, som var dommer i Oslo byrett, ble leder av denne domstolen.

Etter frigjøringa 8. mai 1945 ble det lagt stor vekt på å få den lovlige Høyesterett i gang igjen raskest mulig. Den 14. mai 1945 kunne dommerne møtes. Dette ble gjort mulig gjennom en provisorisk anordning fra London-regjeringa der aldersgrensa for høyesterettsdommere ble oppheva. Dermed kunne dommerne som var utnevnt før krigen komme i gang igjen. Høyesterett fikk straks en viktig konstitusjonell oppgave i fanget, nemlig spørsmålet om hvorvidt det 89. Storting, som var valgt i 1936, kunne kalles sammen selv om deres valgperiode hadde utløpt. Høyesterett bekrefta at det ville være en lovlig løsning.

Liste over høyesterettsjustitiarier

En av Høyesteretts rettsaler i Høyesteretts hus; første avdelings rettsal, den opprinnelige Høyesterettssalen.
Foto: Stig Rune Pedersen (2015)

Enkelte høyesterettsdommere

Annen avdelings rettsal.
Foto: Stig Rune Pedersen (2015)

Se også

Kilder og referanser

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Høyesterett&oldid=2470075»