 «Styrbjørn» i Bjørvika 2014. Foto: Chris Nyborg D/S «Styrbjørn» er en slepebåt fra 1910. Den ble bygd ved Göteborgs Nya Verksted for Trafikaktiebolaget Grängesberg-Oxelösund. Båten kom snart etter til Narvik, hvor hun var i drift på havna helt til 1963. Med forsterka baug og kjøl kunne «Styrbjørn» også brukes som isbryter om nødvendig. På byggetidspunktet var «Styrbjørn» en av de kraftigste slepebåtene i Skandinavia.
Under slaget om Narvik ble «Styrbjørn» skadd og sank ved brygga i Narvik. Skadene var ikke verre enn at det var mulig å heve og reparere slepebåten. I 1950 ble det gjennomført en større ombygging i Gøteborg. I 1963 hadde derimot tida løpt fra båten, som ble solgt til Høvding Skipsopphugging i Sandnessjøen. Navnet ble endra til «Atlet». I 1965 ble båten lagt i opplag, og forfallet satte inn. Tilstanden var ikke god da Norsk Veteranskibsklub kjøpte henne i 1979. Klubben satte i gang med restaurering, med 1950-ombygginga som utgangspunkt. I 2005 var båten igjen operativ. Les mer …
 Arstun Hval i Fet på Romerike. Foto: Akershusbasen (ca. 1930) er eit bruksnamn og appellativ som har vori brukt på Romerike, i Sør-Hedmark, østfoldbygda Rømskauen og den nordvestre delen av Värmland. Arstun er framleis levande som appellativ på Romerike, og brukast oftast i tydinga nabogarden eller nabohuset. Ordet er ei samansetning av andre stova, der fyrste leddet er rekkjetalet andre, og der hovudleddet er ordet stove (f.). Tydinga kan samanliknas med det peikande pronomenet hin, som òg kan tyde den andre av to. Med ei slik tyding blir ordet òg gjensidig, alt etter kor ein sit eller står. Fra gammalt av ser det ut til at der ein gard har vori delt i to eller fleire bruk, har ein brukt Arstun om einannan, ofte med utmerkingsledd som Oppi eller Neri. Framleis finn ein den appellative bruken om gardsbruk på Romerike, men i dei fleste høva har Arstun stivna. Les mer …
 Fra Uppenbarelsekyrkan i Saltsjöbaden. Knut og Alice Wallenberg er gravlagt her. Foto: Wikimedia Commons (brukeren «Ankara») Alice Olga Constance Wallenberg (født Nickelsen 4. juli 1858 i Christiania, død 1. mars 1956 i Stockholm) var kona til finansmannen og politikeren Knut Wallenberg (1853–1938). I 1917 oppretta paret Knut och Alice Wallenbergs Stiftelse, etter å ha donert 20 millioner svenske kroner. I Norge er ekteparet blant annet kjent for å ha finansiert glassmalerier i Trefoldighetskirka i Oslo. Eplesorten «Alice» er oppkalt etter Alice Wallenberg.
Hun vokste opp i Christiania, som datter av kjøpmann Nicolai Nickelsen og Sophie. Faren var født i hovedstaden, mens mora var fra Altona ved Hamburg. Ifølge folketellinga for 1865 bodde Nickelsen-familien i Store Strandgate 9. De var velstående, og hadde på dette tidspunktet tre tjenestejenter. Nicolai Nickelsen og broren hadde arva den store formua til faren, som hadde vært en av Kristianias større redere og kjøpmenn. Nicolai Nickelsen begynte imidlertid å spekulere i kaffebransjen, og i 1866 gikk han konkurs. Nickelsen tok deretter livet av seg.
Enka Sophie måtte stole på økonomisk hjelp fra venner av familien. Med generalkonsul Peter Petersen i spissen ble det sørga for at Alice Nickelsen fikk ta sangutdanning. I 1875 bodde hun sammen med mora i Pilestredet 20 og ble titulert som «operasangerinde». Kort tid seinere flytta hun til Paris for å studere sang. På en sammenkomst hos den norsk-svenske militærattacheen Ferdinand Staff møtte hun 3. januar 1878 Knut Wallenberg, en av sønnene til den rike bankmannen André Oscar Wallenberg. Les mer …
Svinesund er et grensested med broforbindelse nær Halden og Strömstad. Her forenes Norge og Sverige over fjorden, som på svensk side kalles Idefjorden, med én d, men som på norsk side heter Ringdalsfjorden. Når man kommer lengre inn i fjorden, kalles den på norsk side Iddefjorden. Trafikken forbi Svinesund er stor (i 2005 passerte i snitt 16 500 biler pr. dag) og består av grensehandlere, turister og pendlere over bruene – og av fritidsbåter og lastebåter under broene. Den første permanente broen ble åpnet i 1946 og erstattet fergetrafikken som hadde gått minst siden 1500-tallet.Første gang Svinesund nevnes som er fergested i er Jens Nilssøns visitasbøker fra slutten av 1500-tallet. Da biskopen i 1593 visiterte fra Borgersyssel ned til Båhuslen passerte han Svinesund. Han forteller at det da stod slott på begge sider ved fergestedene. Vi må gå ut fra at fergestedet er av eldre dato, i det minste som en provisorisk ordning. Les mer …
Idre og Serna (svensk: Särna) er to sogn som tilhører Älvdalens kommun i Sverige. De utgjør den nordvestligste delen av landskapet Dalarna.
Idre og Serna var opprinnelig annekssogn til Elverum prestegjeld. Navnene ble skrevet Idre og Shernne i 1602, Jrre og Zernne i 1649. De ble inntatt av svenske styrker i 1644 og ble ikke tilbakelevert i forbindelse med freden i Brömsebro året etter. Siden har sognene ligget til Sverige. Avståelsen ble først offisielt bekreftet ved Grensetraktaten av 1751, men hvor Norge som et kompromiss fikk en del av det gamle Idre sogn øst for Femunden. På norsk side grenser Idre idag til Engerdal, mens Serna (svensk Särna) grenser til i hovedsak Trysil, en liten del i nord til Engerdal.Annekssognene rommet i 1602 18 skattegårder, hvorav 16 halvgårder og to ødegårder. I 1604 hadde den ene halvgården skattefrihet. Sognene ble under Hannibalsfeiden ( 1643- 45) inntatt i 1644 av 200 morakarlar og älvdalingar ledet av kapellanen i Älvdalen, Daniel Buskovius. Christian IV inngikk, før sin død 28. februar 1648, en avtale med «Hendes Kjærlighed», dronning Kristina av Sverige om å sende kommissærer til Idre og Særna for å avklare tilhørigheten til sognene. Spørsmålet var om de skulle regnes til Herjedalen, og dermed var omfattet av fredsavtalen fra 1645, eller til Østerdalen, og tilbakeføres til Norge. Les mer …
| 
.jpg)
