Olga og Mads Oppegaards gravstein i Totenvika. Foto: Inger Lise Willerud (2007)
Mads Oppegaard (født 17. april 1879 i Østre Toten, død 1962 samme sted) var lærer, underoffiser og Høyre-politiker. Oppegaard, som vokste opp i Totenvika, var først lærer i hjembygda Østre Toten, men lengst var han ved Uranienborg skole i Oslo. Mads Oppegaard representerte i tre perioder Høyre i bystyret i hovedstaden. Som pensjonist var han småbruker på Toten.Oppegaard var sønn av Christian Andersen Oppegaard (1832-96) og Berthe Helene Christiansdatter f. Stangstuen (1836-1929). Faren var først husmann, men arbeidde seg oppover, blant annet som eier av mjøsjakta «Nidaros». Da sønnen Mads var smågutt, kjøpte han Oppigarden Oppegard i Totenvika. Les mer …
Denne enkle kartskissen fra 1912 viser at Kjellergatas opprinnelige trasé gikk helt fra Volla i Lillestrøm til Fetveien. Elva Songa deler flyplassområdet i to. Etableringen av Kjeller flyplass skjedde nokså bardus i 1912. Flyplassen rundet nylig hundre år, og høsten 2015 ble det kjent at Forsvarets fagmilitære råd anbefaler hel eller delvis nedleggelse av Forsvarets virksomheter på Kjeller. Videre bruk av flyplassen vil bli nøye vurdert. Et nærmere blikk på omstendighetene ved etableringen i 1912 har derfor fått en fornyet aktualitet. Les mer …
Eivind Eckbo fotografert i kapteins uniform i 1914. Foto: Gustav Borgen/Norsk folkemuseum
Eivind Jensen Eckbo (født 2. mai 1873 i Fet i Akershus, død 18. mars 1966 i København) var offiser, jurist, forretningsmann og legatstifter, med et meget bredt og aktivt virkefelt. Som Rederforbundets daglige leder fikk han oppført den moderne forretningsgården Sjøfartsbygningen i Kristiania i 1915. Han sto også bak en rekke legater, hadde et sterkt engasjement for forebyggende helsearbeid, og var medstifter av en av Kreftforeningens forløpere. Eivind Eckbo var sønn av grosserer Niels Hansen Christophersen (1830-1906) og Martha Laache Jensen (1850-1923). Han ble først gift i 1907 med Alice Mary Higford (1876-1960), deretter, i 1961, med Antonie («Tone») Lauritzen (1906-1977). Navneendring til Eekbo (senere Eckbo) fant sted i 1890-årene. Eckbo var farbror til maleren Gunnvor Advocaat (1912-97). Les mer …
Åker gard i Vang, Hamar kommune. Peder von Todderud åtte garden frå 1751 til 1764, da han overlet den til sonen. Som rangadeleg person kunne von Todderud nyte dei rettane som hefta ved Åker som rett adeleg setegard. Foto: Cato Edvardsen (2006)
Peder Gulbrandsen von Todderud (fødd 17. juli 1691 i Stange, død 30. mai 1772 i Vang i Hedmark, nåverande Hamar kommune) var ein offiser som mellom anna utmerka seg under Store nordiske krig. Han var fødd i bondestand, men oppnådde generalmajors grad og fekk dermed adelskap. Han kjøpte den adelege setegarden Åker i Vang, og budde der dei siste tjue åra av sitt liv. Han vart kjend for sitt målmedvitne og framtidsretta jordbruk i ein tidleg fase av Opplysningstida.Foreldra var Guldbrand Alfsson (f. ca. 1645) og Bergitte Johannesdotter. Dei var gardbrukarar på Todderud i Stange.
Peder Todderud gifta seg i 1720 i Moss med Maren Olsdotter (1696-1771). Ho var dotter til Ole Jochumsen, formuande borgar i Moss. Les mer …
Kanonstillingene på Bjørnåsbatteriet. Foto: Chris Nyborg
Bjørnåsbatteriet eller Thorbjørnsrud skanse er en batteristilling som ble anlagt i 1902 for å dekke området mellom Dillingveien og Vansjø. Dette skjedde som et ledd i opprustningen på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, da man anla fort og batterier langs svenskegrensen fra Kongsvinger til Svinesund og vest for Oslofjorden for å møte en eventuell svensk invasjon.
Det ble planlagt tre slike batterier i Moss i perioden: Bjørnåsbatteriet, Orkerød skanse på Jeløya og Verksbatteriet ved Moss Jernverk. Verksbatteriet må ansees som et av de mest moderne av disse stillingene. Mens de fleste var anordnet slik at kanonene stod tett samlet på linje, var de i Verksbatteriet spredt i terrenget. En treffer ville derved bare kunne ødelegge én kanon. Batteriene inngikk ikke i selve Glommalinjen, men var en andre forsvarslinje mot svensk fremrykking mot Kristiania. Les mer …
|