Brugata (Oslo)

Brugata i Oslo. Klikk på kartet om du vil videre til artikler om husene.

Josefine Hagen og pølsebua som sto i portrommet i Brugata 14

Foto: Oslo byarkiv

Brugata er ei gate i bydelene Oslo sentrum og Grünerløkka i Oslo. I dag (2024) strekker den seg fra Storgata i vest til Vaterlands bru i øst. Før 1827 ble de nåværende gatene Storgata og Brugata regnet som én gate, kalt Vaterlands Storgade. Den gikk fra Vor Frelsers Kirke til Lilletorget. Brugata har navn etter Vaterlands bru, og var inntil Nybrua ble bygd i 1827 byens eneste innfartsåre over land sydfra. Da Nybrua kom, ble Storgata forlenga dit, og både Storgata og Brugata fikk sine nåværende navn. Daværende skrivemåte var Brogaden og Storgaden, på Næsers kart fra 1860 også Stor Gaden. Hjørnet mellom Brugata og Storgata hvor Gunerius ligger, gikk tidligere under navnet Brugatehjørnet.

Brugata ble regulert til gågate/sykkelfelt i reguleringsplan S-2586 den 18.2. 1982. Den nederste delen av Brugata (mot krysset Stenersgata / Christian Krohgs gate) ble regulert til fortau i reguleringsplan S-2980 15.6.1988.

I 2007 kommenterte Aftenposten Aften at Olav Thon eide så stor andel av husa i Brugata at

Hvis Brugata skulle få et nytt navn, kunne kanskje Thongata være et alternativ? Thon eier samtlige bygninger i den korte gågaten, blant annet kjøpesenteret Gunerius, Thon !Hotel Spectrum og en rekke bevaringsverdige eldre bygninger.

Mange av diskusjonene om byutvikling i området har handla om Thons planer - både på øst- og vestsida av gata. Nyutviklingen av Guneriuskvartalet er en av disse, der Thons ønsker har vært i konflikt med Oslo kommunes regulering .

Handelsgate

I både Storgata og Brugata var det på 17- og 1800-tallet mange bondehandlere på grunn av den sentrale beliggenheten ved hovedinnfartsåra fra sør. Gata var sikkert blant de travleste i byen.Folkloristen Thor Gotaas gir mylderet i Brugata en del av æra for suksessen til skifabrikantene Østbye, tre brødre som vokste opp i nr. 3c på slutten av 1800-tallet:

I det travle miljøet i Brogata - nær byens gamle inngangsport østfra, Vaterlands bro - ble det kjøpslått og jobbet iherdig året rundt. Et mylder av kunder, grosserere og oppfinnere lærte brødrene å tenke ingeniøraktig og se muligheter i det umulige.

Byens første kloakk, anlagt i 1846, gikk gjennom Brugata. Den var av tørrmurt gråstein, overdekt med heller, og rant fra Youngstorget gjennom Youngs gate, Storgata og Brugata til utløpet ved Vaterlands bru.

Selv når den tradisjonelle bondehandelen forsvant og Brugata sluttet å være den aller viktigste innfartsåra, fortsatte både handel og produksjon å være livlig. Gata ble mot slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet ei gate for familiebedrifter og småbutikker, i tillegg til at det fantes både fabrikker og boliger her. Her startet blant annet Christian Schou sin høkerhandel i 1822. Gata var en del av det etter hvert ganske slitne og utskjelte strøket Vaterland, men hadde nok høyere status enn mange av gatene rundt. Her bodde fattigfolk, men også funksjonærer. Bevertningssteder som Brogården og mindre kaféer serverte både mat og alkohol.

I det nye årtusenet har gata fortsatt å huse både matbutikker og skjenkesteder som markedsføres som folkelige, skreddere og klesbutikker, billige boliger og ikke minst både store og (mest) små bedrifter.

Garveristrøk

Brugata ca 1860, fra A. Collett: Gamle Christiania-Billeder.

Foto: Ole Tobias Olsen

Annonse i Morgenbladet 2. juli 1848 i forbindelse med utleie av handelslokaler i garver Juels gård i Brugata 2 (Oslo).

Midt på 1800-tallet var det særlig garvere som hadde tilholdssted i Brugata. Bildet til høyre viser gata i 1860, hvor de oksehodeformede skiltene viser til garvervirksomhet. På bildet kan vi telle syv slike oksehoder. Folketellinga fra 1865 viser at det var garvere som hadde tilholdsted i hus 1-8, 13, 16b og 18 I 1875 er det oppgitt garvere i husene 1, 2, 3c, 4, 5, 8, 10 og 13. I 1900 var det bare nr 5 og 6 som hadde garvere og garverier. Ifølge Harald Hals var det på grunn av nærheten til Akerselva, og dermed til muligheten til hurtig avfallshåndtering at garverne holdt til i Brugata og omkringliggende strøk. Nicolai Heiestad skrev i memoarboka En liten gutt ifra Vaterland om da han akkurat hadde flytta til området på 1870-tallet:

For enden av gården er en vegg med port: innenfor denne går arbeidere i trebånner og med fôrskinn; de river og slår løs med øks for a få løs horn og annet på huder som ligger på marken. Her er altså garvere og garveri. Mens jeg står her, kommer en gammel kone med to spann med noe i som hun leverer en av garverne som igjen tømmer spannene i en tønne og gir kona betaling.(...) Den lille gården hitafor med oksehodet over døra til butikken er Jønholts lærhandel, han driver garveriet. - Det som var i spanna til den kona var bikkjemøkk, om du vil vite det; det er noe som garvera bruker, og hu lever av det, hu samler det opp i gater og parker.

Henry Røsoch skrev i boka På vandring i Christiania at

Vaterlands Storgade og Lilletorget, det var så og si rikmannskroken hvor mange av byens rikfolk hadde slått seg ned. Har var det store gårder. Ved siden av bondehandel var det en del betydelige garverier. Disse strakte seg en del innenfor Lilletorget. Således var Karl Xii's vert Polykarpus Raiman som bodde på hjørnet ax Karl XII's gate og Rødfyldgata, en stor garver med en svær gård. Karakteristisk for dsse store garvergårder var at den største bygningen hadde en underetasje av mur hvor selve garveriet lå, så en overetasje av lafteverk.

Ikke bare rene garverier, men også tilstøtende håndverk var lenge representert i gata. I 1845 finner vi yrker som farger og sadelmaker sammen med garverne. Etter hvert kom også trykkeriene og bokhandlerne til.

Underholdningsgate: kinodrift

Brugata har i tillegg til de tallrike serveringsstedene også huset tre kinoer. I 1913, året da kinoloven kom, ble det gjort overslag over hvor mange kinoer som fantes i Kristiania. På det tidspunktet lå Folkekinematografen i andre etasje av Brugata 1, Kronen kino i Brugata 8 og Central i Brugata 12.

I artikkelen "Lirekisenes hovedstad" har Arild Hoksnes beskrevet Kronen som en av byens mest kjente kinoer i denne perioden. Han legger til at

Konkurransen om publikum var beinhard. Det gjaldt for det første å ha mest mulig oppsiktsvekkende titler på de 15-20 minutters filmstubbene som ble sendt. For å tilkalle folk hadde kinoene egne utropere («rekommandører») som lokket med dramatikk på lerretet.

I denne perioden ble det også vanlig med trekkspillunderholdning i kinosalene. Trekkspillerne kunne både stå for underholdning i seg selv, og holde på folk når filmruller røk og måtte skjøtes eller var satt feil vei i apparatene. Trekkspillerne var ofte utkledd i kostymer som passa til filmen som ble kjørt, som for eksempel eksempel cowboydrakt dersom det var en westernfilm som ble kjørt. På Kronen biograf underholdt i en periode trekkspillerne Henry Erichsen og Hartvig Kristoffersen iført "lilla skjorter, sorte satinsbenklær, lilla strømper og lakksko"..

Central kino kunne på et tidspunkt varte opp med den italienske trekkspilleren Gregorius Donatelli, som kalte seg trekkspillkonge og opptrådte iført purpurfarva kongekostyme og med krone på hodet. Donatelli ble populær både for spillinga si og at han hadde en eksentrisk framtoning. Tidvis opptrådte han med fire instrumenter på en gang, trekkspill på maven, stortromme og bekken på ryggen og en tamburin på hodet..

Innvandringsgate

Pietro Guidotti

Brugata har vært bosted og markedsplass for mange ulike grupper innvandrere. Det har fortsatt helt opp til i dag. Blant annet lå lenge en av Oslos travleste tyrkiske grønnsaksbutikker, Interfood, i nummer 5 - og Brugata Halal ligger i nummer 3c.

Den største gruppa med innflyttere til Oslo i tiårene rundt år 1900 var svenske arbeidsinnvandrere. På grunn av byggeboomen på 1890-tallet hadde Kristiania behov for håndverkere, og i Brugata finner vi både murere og malere fra Sverige. Kvinner kom i følge med eller etter sine ektemenn, men kunne også ha selvstendige grunner til å innvandre. Mange kom som tjenestepiker, andre tok jobb som for eksempel kokker, vaskekoner eller ekspeditriser. Noen drev også egne bedrifter, og et ganske typisk eksempel finner vi i Brugata 13 i 1923:

I 1923 bodde søstrene Anna Emelia og Gerda Mathilda Hansen i Brugata 13. Begge var født i tettstedet Skee ved Strömstad i Sverige, og sammen drev de en kafé. Hos dem bodde sekstenåringen Signe Amelia Karlsson. Hun var født samme sted som sine vertinner, og er oppført i folketellinga som «husassistent». Det var ikke uvanlig å ansette folk fra sitt eget hjemsted som tjenestepiker. I samme husstand som de tre kvinnene finner vi anleggsarbeider Olav Arvid Olsen som også var fra Skee, i tillegg til en bakerlærling og en bakersvenn fra henholdsvis Modum og Kristiania.

I Vaterlandsområdet var det på 1800-tallet en liten italiensk «koloni». Utvandringen fra Italia på 1800-tallet var massiv, og noen få kom helt til Norge. Enkelte av italienerne i Norge livnærte seg i yrker som dyretemmere og positivspillere, men mange arbeidet med gips, og lagde og solgte pyntegjenstander og stukkatur. I Vaterland finner vi fra 1830-tallet Brødrene Guidotti, som bodde i Store Vognmandsgate og drev gipsmakerverksted der. Gipsmakerkunsten ble gjenoppdaga i renessansen i den italienske byen Lucca, og mange av de norske gipsmakerne, blant annet Guidotti-brødrene, kom nettopp herfra. I Brugata 14 bodde det ennå på 1950-tallet en gipsmaker ved navn Domenico Cocozza.

I de første tiårene etter 1900 opparbeidet det seg et miljø av jøder i gata, først og fremst fra russiske områder. Flere forretninger var eid av eller drevet av jødiske innvandrere, og her holdt den vesle forsamlingen Adath Jeschurun til. Innvandring over nasjonsgrensene var imidlertid ikke den eneste mobiliteten som har vært viktig for Brugata som nærmiljø. I 1910 var omtrent halvparten av Brugatas innbyggere født utafor det som den gang het Kristiania: de som bodde der kom fra de fleste av landets fylker, fra Troms i nord til Vest-Agder i sør. De fleste var født på mindre steder, og de var altså en del av en større mobilitet fra rurale til urbane strøk.

Rundt 2010 ble Brugata igjen kjent som et av strøkene i Oslo med størst svensk befolkning, såkalte partysvensker. Dette ga for noen år gata tilnavnet «Lyckliga gatan». I Brugata oppsto det da kollektiv av arbeidskamerater fra samme svenske by - nesten på samme måten som hundre år tidligere.

Husene i Brugata

Brugata 6, detaljer fra gårdsrommet 6. januar 1973.

Foto: Roy Olsen

• Brugata 1 er en bevaringsverdig fem-etasjes hjørnegård bygd i 1893.
• Gunerius kjøpesenter ligger på tomtene Storgata 32, og Brugata 2 og 4 i Oslo. Forretningen ble i 1852 startet under navnet Gunerius Pettersen A/S av eieren ved samme navn.
• Brugata 3a er en bondehandelsgård bygget på slutten av 1700-tallet. Bygningene i indre gård er opprinnelige.
• Brugata 3b har forbygning er av nyere dato, men tomta har tidligere huset både garvervirksomhet, Dagbladet, Verdens Gang og Ny illustreret tidende.
• Brugata 3c er en murgård i tre etasjer som ble bygd i 1891. Gården er ikke minst tett knytta til familien Østbye.
• Brugata 5 er en bevaringverdig murgård bygd mellom 1870 og 1900.
• Brugata 6 består idag av en branntomt og parkeringsplass. Her lå inntil den ble totalskadd i brann i 1988 en fredet bondehandelsgård, bygd av Arne Hansen Killerud i 1760-årene.
• Brugata 7 er en verneverdig bygård tegnet av arkitekten Ivar Cock og bygd i 1899. Her dreiv urmaker Lauritz Petter Strandheim forretning i 1910-åra.
• 

  Gavlreklame på Brugata 8.

  Foto: Anne-Sophie Ofrim
  Brugata 8 er tomta der Gunerius Pettersen åpnet den første utgaven av Gunerius kjøpesenter i 1852. I 2009 ligger M.K.Import og en avdeling av Forex her.
• Brugata 9 er en toetasjes bygård fra 1700-tallet. Det var opprinnelig to bygninger, med matrikkelnumre 40 og 41, som seinere ble slått sammen til en adresse.
• Brugata 10 hadde en periode et sukkerraffineri, eid av Even Bernhard Stenersen (1781–1851), som drev Tveten gård i Østre Aker.
• Brugata 11 har siden 2000 huset cafeen og utestedet Café con Bar.
• Brugata 12 er en treetasjes bygård fra 1883, også kjent som Stampen etter låneforretningen som Kristiania Folkebank drev på denne adressen.
• Brugata 13 finnes ikke lenger, men har blant annet huset Lilletorvets skotøimagasin.
• Brugata 14 hovedbygning ble først bygd i 1791, av byggherre garvermester Jens Pedersen Holm.
• Brugata 15 er et funkisbygg bygd i 1933.
• Brugata 16 finnes ikke lenger, og er heller ikke ført opp på Kristianiakartet fra 1900.
• Brugata 17 har fasade mot både Brugata og Chr. Kroghs gate, og gården er 2010 delt opp i seksjon a-d, noe som ikke er tilfelle i noen av de statlige folketellingene.
• Brugata 18 finnes ikke lenger, og er heller ikke ført opp på Kristianiakartet fra 1900.
• Brugata 19 er det av husene i dagens Brugata som ligger nærmest Vaterlands bru. På denne adressen bodde skøyteløpsverdensmesteren Axel Paulsen.
• Brugata 20 finnes ikke lenger, og er heller ikke ført opp på Kristianiakartet fra 1900.
• Brugata 21 finnes ikke lenger, og er heller ikke ført opp på Kristianiakartet fra 1900.
• Brugata 22 populært kalt Brogården, var en bygård i Oslo bygd ca år 1800. Idag er tomta del av Vaterlandsparken.
• Brugata 23 finnes ikke lenger. Idag er tomta del av Vaterlandsparken.
• Brugata 24: Idag er tomta til Brugata 24 del av Vaterlandsparken, men tidligere har det stått flere hus på eiendommen.

Galleri

• 

  Gateskilt Brugata 9-11, foto Ida Tolgensbakk, 2009

• 

  Detalj av dør, Brugata 8, foto Ida Tolgensbakk, 2009

• 

  Brugata 11, foto Ida Tolgensbakk, 2009

• 

  Brugata sett fra Storgata, foto Ida Tolgensbakk, 2009

• 

  Brugata, foto Ida Tolgensbakk, 2009

• 

  Brugata 6, detaljer fra gårdsrommet 6. januar 1973, foto Roy Olsen

Kilder og litteratur

• «Brugata», i Arstal, Aksel 1938: Oslo byleksikon. Stedsleksikon over Oslo og nærmeste omegn, forlagt av Johan Grundt Tanum
• «Brugata» i Knut Are Tvedt (red.): Oslo byleksikon, Kunnskapsforlaget, Oslo 2000. Digital versjon på Nettbiblioteket
• «Kinodrift» i Oslo Byleksikon. Tredje utgave, Kunnskapsforlaget. Oslo 1987. s. 272.
• Andersen, Øysten. «Elvis Lever». Artikkel i Dagbladet 14.02.2006
• Heiestad, Nicolai 1950: En liten gutt ifra Vaterland. Tiden norsk forlag.
• Munch-Møller, Marthe Glad, Tolgensbakk, Ida. 2018. «Brugata: Et nabolag? Et portrett av ei gate i 1910». I Alsvik, Ola Hosar, Hans Wiig, Marianne (Red.), I dørtrekken fra Europa. Festskrift til Knut Sprauten i anledning 70-årsdagen 22. juni 2018. Kapittel 10. Academia.edu, besøkt 12. mars 2024.
• Folketellinger 1865, 1875, 1900, 1910 og 1923.
• Plan- og bygningsetaten: Reguleringsplan.

Eksterne lenker

• Ellen Røsjø forteller om Vaterland i Østlandssendinga

Vi på lokalhistoriewiki.no er i ferd med å skrive artikler om hus, folk og bedrifter i Brugata, og trenger din hjelp for å nå i mål. Sitter du på minnemateriale eller historisk stoff som andre vil ha glede av å lese? Del det her på lokalhistoriewiki. Flere artikler finner du i denne alfabetiske oversikten.