Stavkirke

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
Borgund stavkirke i Lærdal
Foto: Svein Harkestad
Snitt-tegning av Haltdalen stavkirkes konstruksjon, nå på Trøndelag folkemuseum. Tegnet av Håkon Christie

En stavkirke er en kirke bygget av tre som et stavbygg. Dette vil si at den har en bærende konstruksjon av staver (stolper) som står på liggende sviller eller syllstokker og bærer stavlegjer.

Det er i dag bevart 28 stavkirker fra middelalderen i Norge. Av disse er tre på museum, mens resten står på sin opprinnelige plass. I tillegg kommer Vang stavkirke, som er flytta til Polen. Omkring femti stavkirker er godt dokumentert, mens de andre er kjent fra dokumenter og spor i bakken.

Historie

Det er beregna at det har blitt bygd drøyt 1000 stavkirker i Norge. En betydelig andel av dem forsvant i andre halvdel av 1300-tallet, etter at befolkningsnedgangen etter svartedauden førte til at de ikke lenger var i bruk. Etter reformasjonen i 1537 var det også mange stavkirker som ikke lenger var i bruk, og som forfalt eller ble revet. Mange kirker gikk også tapt i branner. Rundt 1650 sto det omkring 270 stavkirker, og i løpet av de neste hundre årene forsvant ytterligere 136 av dem. Nær halvparten av de bevarte stavkirkene er av typen med heva midtrom, som gjerne regnes som den fineste typen og som derfor har blitt på- og ombygd gjennom åra.

Vi vet ikke når den første stavkirken ble reist. De eldste bevarte er fra omkring 1150, men stolpe- eller stavkirker er nevnt i Gulatingslagen, som ble skrevet ned på 1000-tallet. I lovens kapittel 12 det nemlig regler for hva som skal gjøres når en kirke forfaller, med formuleringa «um kyrkja brotnar og hyrnestavane fell...». Vi kjenner en eldre type, stolpekirkene, som hadde stolper som var gravd ned i bakken. Dette fører til at det raskt går råte i stolpene (se mer i avsnittet om byggeteknikk).

Stavkirker eksisterte over hele Nord-Europa i middelalderen. Det spesielle med Norge er at så mange er bevart. Det står en stavkirke i Hedared i Sverige, og der har de også Hemse stavkirke som er pakka ned og ligger på et museumslager. I England finner vi en palisadekirke, Greensted Church i Essex. Palisadebygg er en nær slektning av stavbygg. En kan sørge over at bare 28 stavkirker er bevart i Norge, men i en internasjonal sammenheng er dette altså helt unikt. Det er vanskelig å forklare sikkert hvorfor de har blitt bevart her, og ikke i andre land. Som det er nevnt over forsvant de i raskt takt etter 1350, og det var få nybygg i de neste 200 årene. Etter reformasjonen var det nye krav til kirkene. Prekestolen skulle være et midtpunkt, og menigheten måtte ha sitteplass. Bruken av salmebøker førte også til at man måtte ha bedre lys. De gamle kirkene ble ombygd, og det kom ut på 1600-tallet en del nye kirker som følge av nye bosetningsmønstre. Da hadde stavbygg gått av moten, og laft ble foretrukket. I en del tilfeller ble stavkirker utvida med stavteknikk, og i andre tilfeller fikk de påbygg i lafteteknikk. Den siste ombygginga vi kjenner der en brukte stavteknikk fant sted i 1720-åra.

I 1850 var det omkring 60 stavkirker igjen i Norge, de fleste av dem kraftig om- og påbygd. I siste halvdel av 1800-tallet var det en gryende interesse for vår kulturarv, og særlig malerne Johannes Flintoe og I.C. Dahl trakk fram stavkirkene. Dahl sto bak redninga av Vang stavkirke ved å besørge salget til kongen av Preussen og flytting til Schlesien, i dag i Polen. Samtidig som noen begynte å tenke på vern av stavkirkene, hadde vi et lovverk som trakk i den andre retninga. I kirkeloven av 1851 var det nemlig krev om at minst tre tiendedeler av menigheten skulle ha plass i soknekirken. Dette førte til mange nybygg, og den enkleste løsninga var å rive stavkirkene og bygge på samme tomt – ofte med gjenbruk av materialer. Fortidsminneforeningen gjorde en stor innsats for å redde stavkirker, blant annet ved å kjøpe noen av dem for å bevare dem på opprinnelig plass. Noen ble også flytta, som Gol stavkirke som nå er på Norsk Folkemuseum og Fortun stavkirke som havna på Fantoft i Bergen.

De bevarte stavkirkene

Se liste over stavkirker for en større oversikt over både bevarte og tapte stavkirker.

Kirkene som er flytta er satt opp med sitt opprinnelige sted i tabellen, og merknad om hvor de står nå.

Kirke Fylke Kommune Byggeår Via til Type Tilstand Merknader Bilde
Borgund Sogn og Fjordane Lærdal etter 1181 St. Andreas B: Borgundtypen Omfattende restaureringer utført. Museumskirke, eies av Fortidsminneforeningen. Borgund stavkirke01.JPG
Eidsborg Telemark Tokke 1200-tallet St. Nikolas av Myra A: Enkel type Kun skipet bevart, nyere påbygg mot øst. I bruk som soknekirke. Eidsborg stavkirke 2000.jpg
Flesberg Buskerud Flesberg 1100-/1200-tallet B: Overgangsform Ombygd til korskirke 1735, senere totalrestaurert. I bruk som soknekirke. Flesberg stavkirke 2013.JPG
Garmo Oppland Lom 1200-tallet A: Enkel type Påbygd 1690 og 1730. Museumskirke, står på Maihaugen i Lillehammer. GarmoStavkirke vinter01.JPG
Gol Buskerud Gol omkr. 1200 B: Borgundtypen Utvida 1802-1803. Museumskirke, står på Norsk Folkemuseum i Oslo. 5515 Gol stavkirkje paa Bygdoy.jpg
Grip Møre og Romsdal Kristiansund 1400-tallet A: Enkel type Ombygd og restaurert flere ganger. Museumskirke på den fraflytta øya Grip. Grip kyrkja2005.jpg
Haltdalen Trøndelag Holtålen omkr. 1170 A: Enkel type Sammensatt av den opprinnelige Haltdalen stavkirke og Ålen stavkirke. Museumskirke på Trøndelag Folkemuseum i Trondheim. 6125 Haltdalen stavkirkje.jpg
Hedalen Oppland Sør-Aurdal 1100-tallet A: Enkel type Påbygd 1699, restaurert 1902. I bruk som soknekirke. Hedalen stavkirke.JPG
Heddal Telemark Notodden 1147/1242 Jomfru Maria B: Overgangsform Restaurert 1849–1851 og 1950-åra. I bruk som soknekirke. Heddal stavkirke 2.JPG
Hegge Oppland Øystre Slidre omkr. 1216 B: Borgundtypen Ombygd på 1800-tallet, restaurert 1924. I bruk som soknekirke. Hegge kyrkje 2012 d.jpg
Hopperstad Sogn og Fjordane Vik omkr. 1130 B: Kaupangertypen Påbygd 1600-tallet, restaurert 1885–1891. Museumskirke, eies av Fortidsminneforeningen. Hopperstad stavkirke 2015.jpg
Høre Oppland Vang omkr. 1180 B: Borgundtypen Ombygd omkr. 1820. I bruk som soknekirke. Hurum Kirke Valdres - no-nb digifoto 20160229 00260 NB NS NM 08204.jpg
Høyjord Vestfold Sandefjord omkr. 1150 A: Midtmastkirke Utvida 1250–1300, restaurert i nyere tid. Høyjord stavkirke 2013 2.jpg
Kaupanger Sogn og Fjordane Sogndal omkr. 1190 B: Kaupangertypen Ombygd flere ganger. I bruk som soknekirke. Kaupanger stavkirke.jpg
Kvernes Møre og Romsdal Averøy omkr. 1300 A: Møretypen Påbygd 1633. Museumskirke, eies av Fortidsminneforeningen. Kvernes stavkirke.jpg
Lom Oppland Lom 1100-tallet Jomfru Maria, Johannes Døperen og Olav den hellige B: Kaupangertypen Restaurert i 1970-åra. I bruk som soknekirke. Lom stavkirke.jpg
Lomen Oppland Vestre Slidre omkr. 1180 B: Borgundtypen Påbygd 1779. Museumskirke, i menighetens eie. Lomen stavkirke - no-nb digifoto 20151125 00034 NB MIT FNR 08937.jpg
Nore Buskerud Nore og Uvdal etter 1167 A: Enkel type Påbygd flere ganger på 1600- og 1700-tallet. Museumskirke, eid av Fortidsminneforeningen. Nore stavkirke.jpg
Reinli Oppland Sør-Aurdal 1200-tallet A: Enkel type Ombygd 1600- og 1700-tallet, restaurert 1880 og 1970-åra. Museumskirke, i menighetens eie. Reinli Stavkyrkje, Sør-Aurdal.JPG
Ringebu Oppland Ringebu omkr. 1220 B: Borgundtypen Påbygd 1630. Museumskirke, i menighetens eie. Ringebu stavkirke.JPG
Rollag Buskerud Rollag omkr. 1150 A: Enkel type Om- og påbygd 1600- og 1700-tallet. Museumskirke, i menighetens eie. Rollag stavkirke 2013 2.JPG
Rødven Møre og Romsdal Rauma omkr. 1300 A: Møretypen Om- og påbygd 1600-og 1700-tallet. Museumskirke, i menighetens eie. Rodven-kirker-Rauma.jpg
Røldal Hordaland Odda omkr. 1250 A: Enkel type Ombygd 1844, påbygd 1917, senere restaurert. I bruk som soknekirke. Odda, Røldal stavkyrkje aust.JPG
Torpo Buskerud Ål omkr. 1195 Margareta av Antiokia B: Overgangsform Kun skipet bevart, koret revet 1880. Museumskirke, eies av Fortidsminneforeningen. Torpo stavkirkerest.JPG
Undredal Sogn og Fjordane Aurland 1147 A: Enkel type Påbygd 1800-tallet, restaurert 1984. I bruk som soknekirke. Undredal stavkirke.jpg
Urnes Sogn og Fjordane Luster omkr. 1140 B: Kaupangertypen På- og ombygd 1600- og 1700-tallet. Museumskirke, eid av Fortidsminneforeningen. Verdensarvsted. Urnes stavkirke, Sogn og Fjordane - Riksantikvaren-T284 01 0288.jpg
Uvdal Buskerud Nore og Uvdal etter 1168 A: Midtmastkirke Utvida til korskirke 1723. Museumskirke, i menighetens eie. Uvdal stavkrike Numedal.jpg
Øye Oppland Vang omkr. 1200 B: Borgundtypen Revet 1747, gjenoppført på nytt sted i 1950-åra. Museumskirke, i menighetens eie. Oye stavkirke.JPG

Fantoft stavkirke, opprinnelig Fortun stavkirke, brant ned i en påsatt brann i 1992. En kopi ble oppført, og ble åpna i 1997.

De fire bevarte stavkirkene utafor Norge er:

  • Greensted Church (St. Andrew's Church) i Greensted i Essex, England. Palisadekirke, nært beslekta med stavkirkene; eneste bevarte kirke av denne typen.
  • Hedared stavkirke, står i Borås kommune i Sverige. Eneste bevarte kirke i stavteknikk utafor Norge som står på opprinnelig plass.
  • Hemse stavkirke, tatt ned på Hemse på Gotland, og lagres på Statens historiska museum i Stockholm.
  • Vang stavkirke, opprinnelig fra Vang i Valdres. Står i Karpacz i Polen.

Bevaring

Denne tegningen av Atrå stavkirke ble trolig laget mens den ble revet i 1830-åra. Ukjent tegner, henta fra Tinn soga.

Hvis vi holder oss til tallet 1000 som det totale antall stavkirker som ble bygd i middelalderen, er i underkant av 3 % av disse bevart. Det var først på midten av 1800-tallet at man begynte å se verdien av bevaring. Før det var stavkirkene bruksbygninger, og når de ikke lenger kunne fylle sin funksjon på grunn av forfall, størrelse eller beliggenhet var det liten grunn til å ta vare på dem. En holdning man støter på i diskusjonene om riving er at det rett og slett ble oppfatta som flaut å ha den gamle, falleferdige kirken stående. Det var også ofte både ønske om og behov for å gjenbruke tomta – kirken skulle stå der den alltid hadde stått. Ut over riving må vi anta at et betydelig antall stavkirker har brent gjennom århundrenes løp.

Da Fortidsminneforeningen ble grunnlagt i 1844 var bevaring av stavkirker en av de første sakene de engasjerte seg i. De redda først Heddal stavkirke, og dernest Borgund stavkirke. For sistnevntes del ble løsninga at Fortidsminneforeningen besørga tegninger til ny soknekirke og bidro med finansiering av den, mot at de fikk overta stavkirken. Dette klarte de ved hjelp av en bevilgning fra Stortinget.

Først i 1880-åra hadde opinionen mot riving av stavkirker blitt så sterk at menigheter rundt om i landet ikke lenger kunne rive.

I siste halvdel av 1800-tallet og gjennom 1900-tallet ble mange stavkirker restaurert. Først i 2001 kom et helhetlig program for vern og restaurering, i regi av Riksantikvaren. Målet var å sette i stand stavkirkene så de kan bevares, å konservere dekor og kunst og å innhente mer dokumentasjon om bygningene.

Materialer

Furu var det vanligste materialet. Malmfuru, som har hatt tett vekst og derfor stor andel kjerneved, ble brukt til grunnkonstruksjonen. Den er naturlig impregnert, noe som har bidratt til bevaring.

I de to bevarte stavkirkene utafor Norge, Hedared i Sverige og Greensted i England, er det brukt eik.

Byggeteknikk

Stavbygg har en grunnkonstruksjon som består av staver som er plassert på fundamentsteiner eller sviller. De skiller seg fra stolpebygg og palisadebygg ved at disse har stolper som står rett i bakken, og dermed er svært utsatt for råte. De tre teknikkene er nært knytta til hverandre, og i en del tilfeller møter man overgangsformer.

Palisadebygg

Greensted Church i Essex i England er den eneste bevarte palisadekirken, og ble oppført på 1000-tallet. Som man ser på bildet er den nå sikra med et fundament som forhindrer at det går råte i stokkene.
Foto: Stig Rune Pedersen (2018).

Palisadebygg regnes som den eldste teknikken. Her er veggene selvbærende, med stolper satt rett ned i bakken. De ble forkulla i nedre endre og satt inn med tjære, og grøfta de ble satt ned i ble gjerne fylt med stein for å få bedre drenering. Det er ikke sikkert påvist noen palisadekirker i Norge, men det er på ingen måte utenkelig at vi har hatt slike. I verdslige bygg var teknikken i bruk inn på 1100-tallet. Den ble også brukt langt senere, også i tidlig nytid, for å lage enkle forsvarsverker – det er slike mange av oss først tenker på når vi hører ordet palisade.

Som nevnt finnes det en bevart palisadekirke i England, Greensted Church i Essex, som er via til St. Andreas. Den ble tidligere datert til omkring 845, men en dendrokronologisk analyse viser at tømmeret ble felt omkring 1053, og tidligst i 998; senest i 1063.

Stolpebygg

Ingen stolpekirker har blitt bevart, men flere har blitt påvist gjennom funn av stolpehull blant annet under gulvene i Urnes stavkirke, Lom stavkirke, Høre stavkirke og Mære kirke. Det er funnet sikre spor etter omkring 25 stolpekirker i Norge, og mer usikre spor etter 7–8 til. Årsaken til at de ikke er bevart er at de som nevnt hadde stolper satt rett ned i bakken. Da går det fort råte i stolpene, og bygget blir ustabilt. Løsningen var å gå over til stavbygg, der stolpene/stavene settes på et fundament og dermed beskyttes mot råte.

Stavbygg

Det er usikkert når stavteknikken kom. Som nevnt er hjørnestaver omtalt i Gulatingslagen på 1000-tallet, men det kan være en referanse til stolpekirker. Sikker datering har vi først fra 1100-tallet, men det kan ikke utelukkes at man også tidligere brukte denne teknikken noen steder, uten at vi har funnet arkeologiske bevis for det. Med tanke på at så mange kirker og andre bygg ble offer for råte, er det ikke urimelig at noen, et eller annet sted i landet, gjorde seg tanker om at det ville være lurt å sette stavene på steiner eller sviller, og at dette så har spredd seg. Den største fordelen med stavbygg er at de har en betydelig lenger levetid enn stolpebygg – noe som jo illustreres av at det ikke finnes bevarte stolpebygg, mens vi fortsatt har stående stavkirker. En kan tenke seg at teknikken fikk innpass i byggmesternes repertoar gjennom at noen foregangsmenn bygde med stavteknikk lenge før andre, og at det så ble observert at det ikke gikk råte i stavene og at de sto like godt hundre år etter at de var oppført.

Stavkirketyper

Stavkirkene deles inn i to hovedtyper, type A og type B. Type A er enskipa med hjørnestaver og i noen tilfeller mellomstaver i ytterveggene. Type B har indre staver rundt et heva midtrom, med en omgang med lavere tak. Denne typen er mer komplisert enn type A. Nær halvparten av de bevarte kirkene er av type B, selv om det sannsynligvis ble reist langt flere av type A. At de er mer kompliserte, og dermed en større investering, kan ha bidratt til at de ble oppfatta som viktigere å ta vare på gjennom om- og påbygging enn kirker av type A. De to gruppene deles videre inn i underyper.

Type A – enskipa kirker

Kvernes stavkirke, av Møretypen (A) med ytre skorder.
Foto: Olve Utne (2014).

I disse kirkene er det lagt fire grove planker på et lavt steinfundament. Disse danner en svilleramme, som kan være lafta sammen i hjørnene for å gi bedre stabilitet. Hjørnestavene ble i noen tilfeller utstyrt med slisser i bunnen så de kunne felles ned over knutepunktet, dersom svillene var lafta. Det vanligste er at de i steder er ført inn i spor i svillene og festa med trenagler. På oversida av svillene er det skåret ut en not som veggplankene, eller tilene, er satt ned i. Plankene er også sammenføyd med not og fjær. Den siste veggplanken som ble satt inn var avsmalnende fra topp til bunn, og ble slått på plass som en kile for å holde veggen sammen. Øverst på veggen er en stavlegje, en bjelke med not på undersiden som plankene er satt inn i. På stavlegjene hviler sperrebindene, som bærer taket. Undersperrer eller saksesperrer er forbundet med disse, og under knutepunktet for saksesperrene ligger en vannrett hanebjelke som låser det hele sammen. Ved de nedre delene av hovedsperrene brukte man naturlige bueknær som ble nagla til sperrer og stavlegje for å avstive bygget. Det er også nedfelt en mønsås og ett eller flere par sideåser i sperrene for ytterligere avstiving.

Til sammen gir dette en elastisk og sterk konstruksjon. Bærende elementer som ellers ville vært utsatt for råte er innkapsla. Elastisiteten gir et godt vern mot vær og vind; stavkonstruksjonen faller ikke ned av seg selv, men den er heller ikke så stiv at den uten videre brekker i en storm.

Det er tre undertyper av type A:

  • Haltdalentypen har med rektangulært skip og smalere kor som er tilnærma kvadratisk. Denne typen var vanligst på begynnelsen av 1100-tallet, og omtales som den enkleste stavkirketypen. Det var enkelt å utvide dem ved å bygge ut koret til samme bredde som skipet. [[Haltdalen stavkirke, som egentlig er en sammensetning av stavkirkene fraq Haltdalen og Ålen og som nå står på Trøndelag Folkemuseum, er av denne typen.
  • Midtmastkirketypen har en stav midt i kirken som går opp i takkonstruksjonen, men ikke heva midtrom som type B. Den er særlig kjent fra Numedal og Hallingdal, og opptrådte fra omkring 1200.
  • Møretypen er enskipa med mellomstaver i veggene. De har ankerbjelker tvers over skipet i høyde med stavlegjene, noe som er unikt for denne typen. De har også avstiving utendørs i form av skorder, grove avstiverstokker som er satt på skrå opp mot veggene og som gir ekstra beskyttelse mot vind. Kvernes stavkirke og Rødven stavkirke er eksempler på denne typen.

Type B – heva midtrom

Grunnplan over Borgund stavkirke, som har gitt navn til Borgundtypen (B).

Det er i disse kirkene lagt fire grove grunnstokker på et steinfundament. De er sammenfelt i hjørnene, med stokkender som stikker en til to meter utafor knutepunktene – altså noe som ser ut som tegnet #. Svillene i ytterveggen er innfelt i endene av grunnstokkene. Dermed blir det en dobbeltramme, der den ytre ligger en til to meter utafor den indre. Midtrommets staver tappes ned i grunnstokkene og bærer hovedtaket. På svillene står lavere tilevegger, og mellom stavrekkene og den ytre tileveggen blir det en omgang rundt skipet, med lavere tak enn i skipet. Midtrommets staver er låst til hverandre med naturlige bueknær og til ytterveggene med korte strebebjelker. I den øvre delen er det satt inn tilevegger mellom stavene, fra det lavere taket rundt omgangen til hovedtaket. På stavene hviler stavlegjer som bærer sperrene for hovedtaket. De fire hjørnestavene bærer hele tyngden av midtrommets vegger og tak.

Type B deles gjerne i to undertyper:

Det finnes også overgangsformer, som Torpo stavkirke og Heddal stavkirke som har trekk fra både Kaupanger- og Borgundtypen. Øye stavkirke regnes som en overgangsform mellom type A og type B.

Dekor

I middelalderen var det vanlig at kirker var rikt dekorert. Dels handler dette om rent estetiske elementer: Kirkene ble reist til Guds ære, og skulle derfor være forseggjort. Dels handler det også om katekese, altså trosopplæring. Bildene som ble malt eller utskåret i kirkene viste gjerne scener fra Bibelen, og fungerte som påminnelser om tekster de færreste hadde direkte tilgang til å lese. Det var også vanlig med helgenbilder, både to- og tredimensjonale, og selvsagt krusifikser og andre kristne symboler. Man finner også flere eksempler på bruk av motiver fra mytologi og sagn, altså ikke-kristne elementer som fikk innpass i kirkene og som må ha blitt tolerert av prester og biskoper siden de fortsatt er bevart i noen tilfeller. Her må det tilføyes at mange dyr og fabeldyr også har blitt omtolka og brukt i kristen sammenheng. Eksempelvis har eldre tolkninger av Urnesportalen som hedensk kunst har blitt avvist av nyere forskning. De kan også være herskersymboler.

Dekoren har form av både maling og treskurd. Særlig treskurden regnes i dag som spesiell for Norge, men i de bevarte restene etter stavkirker i Danmark og Sverige har man funnet liknende elementer. Det var altså trolig vanlig med treskurd også i andre land; vi har bare fått bevart en så mye større del av det som ble laget enn de har i andre land.

Mye av de rent dekorative elementene har fellestrekk med dekoren på runesteiner, smykker og illuminerte håndskrifter. De finnes særlig på gavlene, på toppen av stavene og i portalene.

Portaltyper

Vi deler gjerne inn portalene i tre typer: Enkel profilportal, søyleportal og vangeportal. Det er bevart portaler, helt eller delvis, fra omkring 140 stavkirker. Som nevnt er det 28 bevarte kirker, og rundt 50 som er godt dokumentert, så for omkring 90 av portalene er dette omtrent det eneste vi har fra kirkene de kom fra.

Den enkle profilportalen er særlig brukt på kordører, og består av enkle profiler eller pilastre. Omkring tjue slike er bevart.

Søyleportaler er inspirert av steinarkitektur, og har hel- eller halvsøyler som bærer en rundbua arkivolt. Søylene har baser og kapiteler. Disse portalene er riktig dekorert, og ble brukt på inngangsdører og i korskiller. Omkring førti slike er bevart.

Vangeportaler, også kalt praktportaler, har to portalplanker og et overstykke med sammenhengende dekor. Overstykket har to til fem liggende planker som er felt sammen med not og fjær, og bæres av veggplankene ved siden av portalen. Det er bevart, helt eller delvis, omkring 75 vangeportaler.

Stiler

Portalen fra Fåberg stavkirke, nå på Historisk museum i Oslo, er i romansk stil og tilhører Sogn-Valdres-Telemarkgruppa.
Foto: Chris Nyborg (2013).

Hoveddelen av de bevarte portalene er i romansk stil, uten trekk fra gotisk stil. En deler gjerne portalene stilistisk inn i tre grupper: Urnesstil, romansk og sene portaler.

Urnesstil er et begrep som ble innført av Haakon Shetelig i 1909. Navnet kommer fra Urnesportalen, og stilen preges av bruken av løkkekomposisjoner og et uaksialt og asymmetrisk helhetspreg. Det er også typisk med et spill mellom en bred og en smal motivlinje, vide og ofte sirkelforma løkker , en jevn og gradvis smalere linjeføring og et omriss som er bueforma uten linjeknekk. Stilen er også kjent fra smykker og annen dekor, men i stavkirkesammenheng er portalen fra Urnes stavkirke den eneste som er fullstendig bevart. Vi kjenner den også i bevarte deler av portaler fra Torpo stavkirke og Bjølstad stavkirke.

De romanske portalene er dekorert med planteranker, drager, løver og groteske masker. Selve dekoren kan minne om Urnesstilen, og et hovedskille er at de er symmetrisk oppbygd. En skiller gjerne mellom tre undergrupper: Sogn-Valdres-Telemarkgruppa, med en ranke på hver side, to symmetriske drager som er motstilt og en midtre drage; Trondheimsgruppa er inspirert av byggemiljøet rundt Nidarosdomen; medaljongportalene har som navnet tilsier figuerer i medaljonger.

De sene portalene har gotiske elementer. På 1200-tallet ble komposisjonen løsere, og man ser flere individuelle løsninger og uvanlige detaljer.

Stavkirkenes opphav

Det har vært mange teorier omkring årsaken til at man bygde kirker på denne måten. Særlig to hovedteorier har stått sterkt: Basilikateorien og hovteorien. Man har ikke kommet til noen enighet, men det kan sies at uansett hvilken teori man heller mot dreier det seg om en lokal byggeskikk som tas i bruk i kirkebygging. Spørsmålet forskere naturlig stiller seg, er hvorfor akkurat denne teknikken i lang tid var så dominerende innen kirkebygging i Nord-Europa, og særlig i Norden.

En faktor som gjør det svært vanskelig å avgjøre om de forskjellige teoriene har noe for seg eller ikke, er bevaringstilstanden. I og med at en så liten andel av den totale mengde stavkirker er bevart, kan det ha vært overgangsformer som kunne bidratt til å klargjøre saken, uten at disse er bevart.

Basilikateorien

Da Lorentz Dietrichson i 1892 ga ut det første større verk om stavkirkene, omtalte han dem som en oversettelse fra stein til tre av den romanske basilika. Basilikaen var opprinnelig en verdslig bygningstype, som romerne særlig brukte til rettslokaler. Etter at kristendommen ble innført ble dette en av bygningstypene som ble vanlig i kirkebygging. De spredte seg blant annet til England og Irland, og derfra skal de ha kommet til Norge. Dietrichson var ikke den første som hadde vært inne på denne tanken; også Nicolay Nicolaysen var inne på denne tanken. Flere andre stavkirkeforskere har holdt på denne teorien. Fra arkitekthold er det en mer skeptisk innstilling, og en tanke om at inspirasjon fra steinkirker først og fremst kommer til uttrykk i dekoren, ikke i selve byggverket.

Hovteorien

Hoveteorien baserer seg på at inspirasjonen kom fra de hedenske hovene. Teorien ble framtredende i mellomkrigstida, da man mente at antatt hov blant annet i Uppsala og Arkona på Rügen kunne være et utgangspunkt. Der mente man at det var en bygningstype med kvadratisk grunnplan og heda midtrom båret av fire master, som kan ha blitt kopiert i stavkirkene. At kirker ble plassert over hedenske kultsteder ville være naturlig, og har klare paralleller i romerske og greske kirker som ble reist på tempelfundamenter. Svakheten i denne teorien er at det ikke er påvist noen sikre hovbygninger. I sagalitteratur nevnes slike, men ettersom de er skrevet ned i kristen tid kan de være påvirka av at kristne utførte sine religiøse handlinger i bygninger, og de er dermed svært usikre som kilder.

Det er funnet stolpehull under flere stående kirker, og noen mener at dette kan være hov. Det er en usikker gjetning, for det kan like godt være spor etter en eldre stolpekirke. Det er all grunn til å tro at noen kirker har blitt bygd på eldre kultsteder, men vi har ingen bevis for at det sto liknende bygninger der, og vi vet også at de bevarte stavkirkene ikke kan dateres lenger tilbake enn mer enn hundre år etter at kristendommen ble innført – sjansen for at det sto en eldre kirke der er altså stor.

Dekoren har også blitt brukt som argument for hovteorien, men dette har man i senere år mer og mer gått bort fra. Det er mer sannsynlig at dekoren er inspirert av kristen kunst fra andre land, enn at den er kopiert fra gudehov.

En kirke hvor det er funnet nokså gode spor etter hedensk aktivitet er Mære kirke. Der ble det under utgravninger funnet gullgubber. Det ble også funnet spor etter tidligere kirker, som kan dateres tilbake til misjonstida før kristninga av Norge på 1000-tallet. Gullgubbene ble funnet i rester av en enda eldre bygning. Utgravningsleder Hans-Emil Lidén tolka dette som en verdslig bygning, ikke som et hov. Eventuelt kan det ha vært et rom eller en bygning med kultisk funksjon i et større gårdsanlegg.

Eksterne lenker