 Øksfjord i 1931; slik så stedet ut før det ble brent av tyskerne i 1944. Foto: Anders Bugge / Riksantikvaren er et tettsted og administrasjonssenteret i Loppa kommune i Finnmark. Det ligger på østsida av Øksfjorden, med Øksfjordjøkelen på motsatt side. Det var 487 innbyggere i tettstedet i 2022.
Stedsnavn, som altså deles med fjorden, oppfattes oftest som en sammensetning med 'øks', men det er også mulig at det er en forvanskning av 'ægir', et poetisk ord for 'hav' på norrønt.
Stedet oppsto som et fiskevær, og det ble etter hvert betydelig industri knytta til dette. Særlig viktig var filétfabrikken med fryseri og sildeoljefabrikken. Sistnevnte ble nedlagt i 1980-åra, men nye arbeidsplasser kom til i form av en fôrfabrikk og flere oppdrettsanlegg.
Under andre verdenskrig ble maskinert i på sildeoljefabrikken sprengt under en aksjon i 1941. I 1944 ble Øksfjord, som så mange bygder i Finnmark, tvangsevakuert og brent. Les mer …
Alstahaug kommune ligger i Nordland, i regionen Helgeland. Alstahaug grenser til kommunene Dønna, Herøy, Leirfjord, Vefsn, Vevelstad og Vega. Administrasjonssenter er Sandnessjøen, hvor omkring 80 % av befolkninga er bosatt. Det eneste andre tettstedet i kommunen er Tjøtta.
Kommunen dekker det meste av øya Alsten, med unntak av den nordøstlige delen. I tillegg omfatter den flere mindre øyer sør og sørvest for Alsten. Det har vært flere grenseendringer og sammenslåinger i kommunens historie. I 1965 ble Tjøtta og Sandnessjøen kommuner innlemma i Alstahaug. I 1971 ble så øygruppa Skålvær overført fra Vega. Et fastlandsområde øst i kommunen ble i 1995 overført fra Alstahaug til Vefsn.
Kommunen har noen av de eldste boplassene på Helgeland. Ved Brastad er det funnet steinredskaper fra Komsakulturen, iblanda en del flintredskaper med trekk fra Fosnakulturen. Det ligger et helleristningsfelt på Rødøya, der særlig noen figurer som er tolka som skiløpere har fått mye oppmerksomhet. En av dem ble brukt som piktogram under OL på Lillehammer 1994.
Kongshaugen på Haugsneset antas å være den største gravrøysa i Nordland. Den er hele tretti meter i diameter og åtte meter høy. I ei mindre røys nær Kongshaugen ble det funnet gjenstander fra eldre bronsealder i 1963. Les mer …
 Beskeland Foto: Andreas Wobig) Beskeland er en gård i Roan kommune ved foten av fjellet Ramnen - et 258 m høgt fjell mellom Hellfjorden og Beskelandsfjorden. Gården ligger på sørsida av Ramnen, på et platå litt opp fra sjøen. Halvøya mellom disse to fjordene er valdet til Beskeland. I tillegg har Beskeland litt utmark på sørsida av Beskelandsfjorden.
Gårdsvaldet kan en rekne til om lag 3.000 mål. Av dette er ikke meir enn omlag 130 mål dyrka. Mye er lettdyrka sandjord. Matrikkelen 1723 forteller at Beskeland er en tungvunnen (tungdrevet) og middelmådig kornviss gård. Seinere matrikler rekner gården for årviss og lettbrukt. Namnet på gården er et land-namn. Det er få gårdsnamn brukt i Fosen som har endinga -land. Etter namnet og dømme, kan gården være fra vikingtida. Første leddet, besk eller beski, forklarer O.R med at det er det opprinnelige namnet på fjorden, som igjen hadde fått namnet fra en elv som hette Beiski. Hvorfor elva eller bekken i fjordbotnen fikk namn før fjorden, kan en spekulere på. Så denne tolkinga er nokså tvilsom. Les mer …
 Bryggene i Kjøpmannsgata sett fra elva. Foto: Ukjent / Nasjonalbiblioteket (1920-åra) er ei gate i Midtbyen i Trondheim. Den strekker seg fra Bispegata til Fjordgata. Gata ble anlagt og fikk navn i Johan Caspar de Cicignons byplan fra 1681. Den ble utstukket over tomter som tidligere var bebygd mellom det gamle Kaupmannastrete og elva. Kjøpmannsgata ble etter byggingen i 1680-åra byens hovedgate. Gata ligger i den eldste delen av byen, med flere meter tykke kulturlag under bygningene. Den er fremdeles ei viktig handlegate, og det ligger også en rekke spisesteder langs gata, flere av dem i gamle brygger (pakkhus/sjøboder).
Da Kjøpmannsgata ble tegna inn i byplanen etter Hornemannbrannen i 1681, fikk den en bredde på 60 alen, det vil si omkring 40 meter. Den fikk to parallelle løp som senere ble adskilt av en langsgående voll. Tanken bak vollene var forsvarsrelatert. Ved angrep på byen fra andre siden av elva kunne skanser bygges på vollen og bryggene brennes ned for å få utsikt mot andre siden. Bygårdene ligger langs det høyereliggende løpet, mens brygger og sjøhus ligger langs den lavere. På toppen av skråningen ble det planta ei trerekke. Tanken bak denne løsninga er at Kjøpmannsgata skulle fungere som branngate; om det tok fyr i husene ville de verdifulle lagrene i sjøbodene bli spart, og tok det fyr i sjøbodene skulle folk slippe å bli hjemløse. Skråningen og trerekka viste seg å fungere som hindring for brannspredning. Natt til andre juledag 1813 brøt det ut brann, og husene langs Kjøpmannsgata fra Scholdagerveita til Dronningens gate brant ned, uten at det spredde seg til bryggene. Ved bybrannen i Trondheim 1841 ble det betydelige skader på flere bygårder, men bryggene klarte seg også denne gang. Først i 1886 ble vollen tilsådd med gress, etter å ha vært en naken jordvoll i et par hundre år. Les mer …
| 
