Roald Amundsen
Roald Engelbregt Gravning Amundsen (født 16. juli 1872 på Hvidsten gård i Borge, død 18. juni 1928 nær Bjørnøya) var polarforsker, og ble i 1911 førstemann på Sydpolen. Han bodde på Svartskog i villaen Uranienborg ved Bålerud brygge ved Bunnefjorden i Oppegård fra 1908 til han forsvant under en flytur i 1928. Amundsen foretrakk en tilbaketrukket tilværelse hjemme når han skulle forberede ekspedisjonene. Naboen Jørgen Stubberud var forøvrig med på Sydpolsferden 1910-1912.
Slekt og familie
Han var sønn av skipsfører og reder Jens Ingebrigt Amundsen (1820–1886) og Hanna Henrikke Gustava Sahlquist (1837–1893). De hadde fire sønner, hvorav Roald var den yngste.
Selv ble han ikke gift.
Barndommen og ungdomsårene
Han ble født på gården Hvidsten i Borge, som nå er en del av Fredrikstad kommune. På gården finner man nå museet Roald Amundsens Minde, men hans tid der var kortvarig. Bare tre måneder gammel ble han med på lasset da familien flytta til Christiania, og han vokste opp i hovedstaden, i en liten murvilla, oppført 1851 som del av løkka Frydendal, også kalt Lille Uranienborg som lå i Uranienborgveien 9. Som fjortenåring mista han faren, som ble syk og døde under hjemreise fra Storbritannia.
Amundsen fortalte senere at han som femtenåring, etter å ha lest Sir John Franklins bøker, bestemte seg for å bli polarforsker. To år senere sto han i folkemengden som hylla Fridtjof Nansen da han kom hjem etter å ha kryssa Grønland. Da han året, i 1890 etter tok examen artium ved Otto Anderssens skole som lå på naboeoendommen, var det allikevel medisinstudiet han søkte seg til, i tråd med moras ønsker. Han hadde et ønske om å være med på Nansens ekspedisjon med «Fram» i 1893, men valgte å prioritere studiene. Men da mora døde i 1893 avbrøt han straks medisinstudiene for å vie seg til polarforskning. Dette ønsket hadde blitt styrka av Nansens bragder, og av Eivind Astrups triumfer i 1892 og 1894. Da så Nansen kom tilbake med «Fram» i 1896 var landet i ekstase. I mellomtida hadde Amundsen forberedt seg gjennom fysisk herding og trening, og gjennom å lese alt han kom over av polarlitteratur. Han kryssa Hardangervidda på ski i 1893, og i 1894 fikk han erfaring fra seiling i Ishavet da han ble med fangstskuta «Magdalena» på et tokt.
Han fulgte opp toktet med å ta styrmannseksamen og å ta nye hyrer for å få godkjenning som skipsfører. Idéen til dette hadde han fått ved å lese beretninger om tidligere ekspedisjoner. Han så at det var uheldig med to ekspedisjonsledere, en for selve polarekspedisjonen og en skipsfører som frakta ekspedisjonen til utgangspunktet. Ved å selv bli skipsfører kunne han kombinere de to rollene.
I januar 1896 holdt det på å gå galt da han sammen med broren Leon Amundsen skulle krysse Hardangervidda på ski. De gikk seg vill, og da ei snøhule raste under en pause holdt Roald Amundsen på å omkomme. Broren fikk såvidt gravd ham ut i tide. At norske fjell kunne være farlige nok fikk man like etter en bekreftelse på, da den erfarne og veltrente Eivind Astrup omkom under en skitur i Rondane.
Den første ekspedisjonen
Amundsens første polarekspedisjon ble ikke et norsk prosjekt, men en belgisk ekspedisjon som Adrien de Gerlache sto bak. Sommeren 1896, omtrent på samme tid som Nansen og «Fram» kom tilbake til Norge, fikk Amundsen vite at han var antatt som ubetalt matros og skikyndig på de Gerlaches ekspedisjon. Den norske hvalskuta «Patria», ombygd og omdøpt til «Belgica», la ut i august 1897. På grunn av vansker med å få egna deltakere hadde Amundsen da blitt forfremma til førstestyrmann. Hans fremste læremester på ekspedisjonen ble legen Frederick Cook, han som senere skulle bruke store deler av sitt liv på å krangle med Robert Peary om hvem av de som som egentlig var først på Nordpolen. Denne ekspedisjonen gikk sørover til Antarktis, der Amundsen fikk viktig erfaring med overlevelse i polarområder og utstyret som trengs.
«Belgica» ble i mars 1898 sittende fast i isen, og drev med et isflak rundt Peter 1.s øy i et år. Det har aldri blitt helt klart om dette var planlagt eller ikke, men konsekvensen ble uansett at de Gerlaches ekspedisjon utførte den første overvintringa i Antarktis. De var ikke godt nok utstyrt for dette, verken med tanke på mat eller mental styrke. Depresjonen la seg over flere av ekspedisjonens medlemmer, og skjørbuk ble etter hvert et problem. Dr. Cook fikk god hjelp av Amundsen til å skaffe sel- og pingvinkjøtt, og han brukte også lys- og varmeterapi. En av vitenskapsmennene på ekspedisjonen døde av hjerteproblemer, men de andre kom seg helskinna hjem. De kom fri av isen 14. mars 1899, nådde Norge mot slutten av mai. Hendelsene førte til at Amundsen og Cook fikk et nært vennskap, og i krangelen mellom Cook og Peary var Amundsen en av de få som offentlig støtta Cook da han ble fengsla som bedrager.
«Gjøa»
Amundsen gikk raskt i gang med å planlegge en egen ekspedisjon. Han hadde ingen vitenskapelig utdanning, men samtidig var han fullstendig klar over at ekspedisjonene måtte ha et vitenskapelig formål for å kunne få økonomisk støtte. Hans første mål ble Nordvestpassasjen, som han lenge hadde vært interessert i. Samtidig ville han kartlegge den magnetiske nordpols daværende beliggenhet. Den var påvist på Boothia-halvøya i 1831, men de magnetiske polene endrer over tid posisjon. Nordvestpassasjen var delvis kartlagt av andre ekspedisjoner, men ingen hadde klart å seile hele veien. Amundsens plan fikk tilslutning fra Nansen, og dermed hadde han et sterkt kort på hånda overfor sponsorer. For å kunne utføre det vitenskapelige oppdraget studerte Amundsen i 1900 magnetisme under professor Georg von Neumayer i Hamburg, og senere var han ved observatorier i Wilhelmshaven og Potsdam. I januar 1901 kjøpte han så hardangerjakten «Gjøa» i Tromsø. Skuta ble testa ut under et fem måneders tokt ved Grønland, der han utførte oseanografiske undersøkelser for Nansen.
Da planene for ekspedisjonen til Nordvestpassasjen ble lagt fram for Det norske geografiske Selskab fikk Amundsen den økonomiske støtta han i utgangspunktet trengte. Men helt greit var det ikke, og da de la ut fra Kristiania havn natt til 17. juni 1903 skjedde det i ly av mørket for å slippe unna kreditorer. Valget av «Gjøa» var en genistrek. Andre hadde forsøkt seg på Nordvestpassasjen med nokså store skip, men jakten var bare på 45 tonn og 70 fot, og var nokså gruntgående. En petroleumsmotor ville også hjelpe dem med manøvrering i vanskelige farvann. Mannskapet var på bare sju mann. På nordvestkysten av Grønland tok de om bord sledehunder. Den lille skuta kom seg greit innover i Nordvestpassasjen, og i september fant de vinterhavn på sørsida av King William Land. Her ble skuta liggende i nesten to år, og de kalte stedet Gjøahavn. Våren 1904 dro Amundsen og Peder Ristvedt nesten 750 km med hundesleder for å finne den magnetiske nordpol. Det viste seg at den hadde flytta seg over en betydelig distanse siden 1831, og dette var et viktig vitenskapelig bidrag. I området ved Gjøahavn studerte de alt de kunne komme over. Særlig viktig med Amundsens etnografiske studier av netsilik-inuitene i området. Gjenstander og klær han bytta til seg ble senere gitt til Universitetets etnografiske museum. Først i august 1905 seilte de videre gjennom passasjen, en ferd de klarte på bare to uker.
Da de, som de første, hadde forsert Nordvestpassasjen ble de fanga av isen ved King Point utafor Yukon. De ble sittende fast i ti måneder, noe som både forsinka Amundsens hjemkomst og førte til ytterligere økonomiske problemer. For å kunne få fortalt verden at han hadde kommet gjennom passasjen reiste Amundsen med hundeslede til Eagle City i Alaska, der den nærmeste telegrafstasjonen lå. Dette var en distanse på hele 1300 kilometer. Under overføringa var det noen som snappa opp nyheten, og den ble spredd for alle vinder. Dermed mista Amundsen enerettinntektene fra «The Times» som han hadde avtale om. Turen til Eagle City tok rundt fem måneder. Et par uker etter at han i mars 1906 var tilbake på «Gjøa» døde Gustav Wiik, som hadde stått for de magnetiske målingene. Årsaken er usikker, men det kan ha vært en blindtarmbetennelse. Han ble gravlagt på stedet. Rundt midten av juli kom skuta endelig fri av isen, og mot slutten av august nådde de Nome i Alaska.
Til tross for at han mista enerettinntektene og at kostnadene hadde vokst underveis ble ekspedisjonen på nokså kort tid en økonomiske suksess. Inntekter fra boka om ekspedisjonen og foredragsvirksomhet førte til at Amundsen kunne kjøpte den store sveitservillaen Uranienborg på Svartskog i 1908. Han ga den dette navnet etter barndomshjemmet i Uranienborgveien 9. «Gjøa» tok han ikke med seg hjem; skuta ble gitt til byen San Francisco, og sto i mange år i Golden Gate Park. Først i 1972 ble «Gjøa» henta hjem til Norge, i forfallen stand. Hun sto lenge utafor Frammuseet på Bygdøy. Etter restaurering har skuta siden 2013 vært utstilt i eget bygg, knytta til Framhuset gjennom en passasje under parkeringsplassen.
Sydpolekspedisjonen
Amundsen satte raskt i gang med å planlegge neste ekspedisjon. Allerede høsten 1908 la han fram planene for Det norske geografiske Selskab. Ekspedisjonen skulle bli en gjentakelse og videreføring av Nansens drift over Polhavet. Mot at vitenskapelige undersøkelser ble prioritert skulle han få låne «Fram». Det var håp om at de skulle klare å drive over Nordpolen, og dermed erobre det punktet. Alt så bra ut, inntil både Cook og Peary våren 1909 hevda at de hadde nådd polpunktet. Uansett hvem av dem som hadde rett dalte interessen for Amundsens ekspedisjon; selv om de vitenskapelige planene nok var like interessante, var det ikke lenger et nasjonalt prosjekt for å plante det norske flagget på Nordpolen. Amundsen tok hintet, og begynte i stedet å planlegge en ferd til Sydpolen.
For å komme seg sørover måtte Amundsen være kreativ. Nansen hadde gitt sin velsignelse til en ferd nordover, og forutsatte at det var det «Fram» skulle brukes til. Samtidig var det også klart at briten Robert F. Scott planla å erobre Sydpolen. Fallhøyden var stor for Amundsen; kom han fram først til polpunktet ville Nansen ganske sikkert tilgi ham det som i realiteten ble et tyvlån av polarskipet; tapte han kappløpet ville Scott bli den store oppdagelsesmannen, mens Amundsen satt igjen med et forklaringsproblem. Ekspedisjonen la ut fra Kristiania 7. juni 1910, og de fleste av deltakerne visste ikke hvor de egentlig skulle. De la nok raskt merke til at det var sørover, men først ved Madeira fikk de vite hva som var ekspedisjonens egentlige mål. Da sendte Amundsen et telegram til Scott med teksten «Tillater meg å informere om at Fram går til Antarktis. Amundsen». Britene ble sjokkert over dette spillet; de oppfatta Amundsen som dypt usportslig. Bedre ble det ikke da de forsto at Amundsen reiste mot omtrent samme område som Scott hadde etablert sin base i.
Det avgjørende under kappløpet mot polpunktet ble planlegging, utstyrsvalg og erfaring. Amundsen valgte Hvalbukta ved Rossbarrieren som base. Den hadde blitt oppdaga av Carsten Borchgrevink i 1900, og lå et godt stykke nærmere polpunktet enn Scotts base ved McMurdo Sound. Videre hadde han valgt en kombinasjon av hundesleder og ski, med erfarne skiløpere på laget. Forsyningene var kutta til beinet, i den grad at det var planlagt å spise en del av hundene under hjemturen fra polpunktet. Det ble også lagt ut godt planlagte depoter. Scott forsøkte på sin side motoriserte sleder og ponnyer, som ikke hadde noen sjanse til å tåle det ekstreme klimaet. Det hele holdt på å gå galt da Amundsen la ut mot polpunktet for tidlig. Både hunder og menn holdt på å bukke under i kulda. Da Amundsen forlot de svakeste for å skynde seg tilbake til basen, utløste dette valget en krangel med Hjalmar Johansen. Sistnevnte ble derfor ikke med på laget som reiste inn til polpunktet, og ble senere sendt hjem uten del i æra.
Da de på ny la ut mot polpunktet klaffa det meste, og den 14. desember 1911 sto Amundsen sammen med Olav Bjaaland, Helmer Hanssen, Sverre Hassel og Oscar Wisting som de første på Sydpolen. De fem planta flagget sammen, og området fikk navnet Kong Haakon VIIs Vidde. I dagboka skrev Amundsen dette ned under 15. desember, for han hadde glemt å justere for at de kryssa den internasjonale datolinja under seilasen med «Fram». De ble på polpunktet i fire dager for å peile det så nøyaktig som mulig. Da de dro mot basen etterlot de et telt med noe utstyr og brev til Haakon VII og Scott. Først en måned senere ankom Scott og hans menn, og alle de fem i den gruppa omkom på tilbakeveien. Amundsens lag kom etter 99 dager vekk fra basen tilbake til Framheim. De hadde da tilbakelagt omkring 3000 kilometer.
Den 30. januar 1912 forlot ekspedisjonen Hvalbukta. Denne returen ble finansiert av «Don Pedro» Christophersen da ekspedisjonen på dette tidspunktet i realiteten var konkurs. Etter fem uker kom de til Hobart på Tasmania, der de endelig kunne sende telegram om at polpunktet var nådd. Planen var å reise nordover for å utføre de vitenskapelige undersøkelsene som var grunnen til at han fikk låne «Fram», men Amundsens foredragsturné i Australia, på New Zealand og i Sør-Amerika ble for innbringende til at han ville reise straks. Polarskipet ble liggende for lenge i varme farvann, og ble så markspist at det ikke ville tålt ei ny reise i polarisen.
Fra skip til fly
Da første verdenskrig brøt ut i 1914 betydde det en oppbremsing av oppdagelsesferdene, men det førte også til nye teknologiske utviklinger. Amundsen forsto raskt at utvlinga av fly førte til at de ble egna for lengre ferder. Han tok det første sivile flysertifikatet i Norge, og kjøpte også et av de første flyene her i landet. Dette ga han nokså tidlig bort til militæret, men tanken om utforsking fra fly hadde satt seg. Under krigen tjente han godt på å investere i shipping, og han begynte bygginga av «Maud». Skuta var basert på formen til «Fram», som han fikk ribbe for utstyr for å bruke på det nye skipet. Han fikk henta inn proviant fra USA, men et nytt fly måtte han vente med til etter at krigen var over.
Den neste ekspedisjonen skulle blant annet lete etter land, som så kunne tas i norsk besittelse, rundt Nordpolen. I tillegg måtte han ha et vitenskapelig formål, og han tok med seg geofysiker Harald Ulrik Sverdrup som vitenskapelig leder. I tillegg var sju andre med, flere av dem veteraner fra sydpolferden. Da de la ut fra Kristiania 24. juni 1918 var krigen ennå ikke over, og det var fare for tyske ubåter. De seilte inn i Nordøstpassasjen, og skulle følge ruta «Fram» hadde hatt langs kysten av Sibir, og forhåpentligvis komme lenger. Ved Kapp Tsjeljuskin, Eurasias nordligste punkt, ble de fanga av isen. De ble liggende i nesten et år på stedet de kalte Maudhavn. Mot slutten av oppholdet der forlot Peter Tessem og Paul Knudsen skipet for å dra med hundeslede til Dickson. Tessem hadde lenge slitt med hodepine, og ville forlate ekspedisjonen, og Knudsen ble med som reisefølge. Det er uklart hva som skjedde, men begge omkom underveis.
Den 12. september 1919 seilte «Maud» videre, men etter bare elleve dager frøs skuta fast igjen ved Ajonøya. Amundsen var da fysisk svekka etter å ha vært gjennom et komplisert brudd i overarmen, isbjørnangrep og kullosforgiftning. Han hadde det ikke godt under neste overvintring, men Harald Ulrik Sverdrup fikk utført viktige etnografiske studier blant tsjuksjerne. Hanssen og Wisting ble sendt ut for å krysse Beringstredet slik at de kunne sende telegrammer fra Nome i Alaska. Det viste seg at isen i stredet ikke var farbar, og på russisk side var det revolusjon. I Anadyr fikk de endelig sendt telegrammene. De tilbakela 1500 kilometer, og var tilbake på skipet etter seks måneder.
Da de endelig kom fri av isen hadde Amundsen bestemt seg for å reise direkte til Nome for å reparere og proviantere. De ble der i elleve dager, og de fleste av mannskapet hadde da fått nok. De som reiste videre var Amundsen, Sverdrup, Wisting og den russiske tolken Genadij Olonkin, samt inuitkvinna Mary som var hyra inn som kokke. I august 1920 frøs de igjen fast ved Kapp Serdsje Kamen på vestsida av Beringstredet. Dermed ble det en tredje overvintring uten at de hadde fått begynt på det egentlig formålet med ekspedisjonen. Sverdrup og Wisting reiste rundt 2000 km med hundeslede for å dokumentere Tsjuktsjerhalvøya, mens Amundsen, Olonkin og kokka var igjen på «Maud». De klarte seg nokså greit, blant annet fordi det var både lokalbefolkning og handelsfolk i området. Da de den 1. juli 1921 endelig kom fri av isen var propellen skada, og de måtte til Seattle i USA for å reparere og proviantere.
Fra Seattle reiste Amundsen videre til Norge. Mot slutten av ekspedisjonen adopterte Amundsen to småjenter, Kakonitta og Camilla Carpingdale som han møtte i Sibir. I årene 1922-24 bodde jentene på Svartskog og gikk på Bålerud skole. I 1924 gikk Amundsen imidlertid konkurs og jentene ble sendt til Camillas familie i Canada. Tilbake til 1922: Amundsen var da igjen i Seattle, og tok med seg to fly på «Maud» etter å ha innsett at skipet alene ikke kunne komme seg gjennom det enorme området. Det var et lite fly til rekognosering, og et større til kryssing av Polhavet. Mot slutten av juli delta han ekspedisjonen. «Maud» skulle, med Wisting, Sverdrup og et nytt mannskap forsøke seg på å følge den opprinnelige planen. Samtidig skulle Amundsen brukte det største flyet, og etter en overvintring på Alaskas nordkyst krysse polpunktet. For Amundsen hadde ekspedisjonen så langt vært mislykka. De hadde kommet seg gjennom Nordøstpassasjen, men det hadde to andre ekspedisjoner klart før dem. Sverdrup hadde også samla inn både geofysiske og etnografiske data. Men Amundsen hadde ikke nådd sine egentlige mål. «Maud» kom heller ikke denne gang langt nok mot nord eller vest, og den 22. august 1925 kom skuta igjen til Nome.
Amundsen oppretta høsten 1922 sammen med flygeren Oskar Omdal en base, Maudheim, ved Wainwright i Alaska. Han dro i desember med hundeslede til Nome, mens Omdal overvintra alene. De prøvde seg på to flygninger våren 1923, og begge ganger ble understellet ødelagt. Dermed måtte de oppgi planen. Vi kommer nå igjen til 1924, og Amundsen hadde store økonomiske problemer. Han tjente en del på en foredragsturné i USA, men alt gikk ikke etter planen. Et problem var at han snakke engelsk med en svært tydelig norsk aksent, og i selvbiografien han ga ut i 1927 omtaler han det hele som pinlig og ydmykende. Etter konkursen i 1924 ble «Maud» i 1925 beslaglagt for å dekke noe av gjelda. Skuta ble solgt til Hudson's Bay Company, og ble liggende som vrak i Cambridge Bay. Først i 2018 ble vraket satt på lekter for overfarten til Norge, der hun skal restaureres ved Oslofjordmuseet på Vollen.
Konkursen var en voldsom ydmykelse for Amundsen. Uranienborg ble reddet av å bli kjøpt opp av konkursboet av hans to gode venner minister Gade og generalkonsul i Buenos Aires og godseier «Don Pedro» Christophersen for å sikre denne for Amundsen som fikk bruksrett til eiendommen. Etter at Amundsen døde i 1928 ble eiendommen gitt til staten og er siden museum. Redningen i 1924 kom i form av den amerikanske milionæren Lincoln Ellsworth, som ville finansiere en ny ekspedisjon under forutsetning av at han selv fikk være med. Amundsen grep sjansen, og ble utstyrt med to Dornier-Wal sjøfly, med kallesignal N24 og N25, som ble sendt til Ny-Ålesund på Svalbard. Han fikk med seg flygerne Hjalmar Riiser-Larsen og Leif Dietrichson og mekanikerne Oskar Omdal og Karl Feucht. Amundsen selv og Ellsworth var navigatører. De letta fra Ny-Ålesund 21. mai 1925. Etter åtte timer mente de å være nær Nordpolen, og N25 med Amundsen om bord landa i ei råk på 87° 43' nordlig breddegrad. Dette var altså et godt stykke fra Nordpolen på 90°. N24 landa et stykke unna, og de fant hverandre ikke før dagen etter. Sistnevnte fly hadde en lekkasje i en motor, og kunne ikke repareres. Etter å ha arbeida hardt med å lage en startbane for N25 klarte de å ta av med alle seks om bord. Med tomme drivstofftanker landa de nær fangstskuta «Sjøliv» av Balsfjord utafor nordkysten av Svalbard.
Ekspedisjonsmedlemmene ble feira som helter. Det vitenskapelige resultatet var at man nå var sikker på at det ikke var land ved Nordpolen, og lodding viste at det var svært dypt der. Dermed kunne man legge til side planer om landerobringer i området. Samtidig hadde man også vist at det var svært farlig å fly i området.
Luftskipet «Norge»
Amundsen begynte å kikke på luftskip som et alternativ. Disse kunne bære mer, land og lette nær sagt hvor som helst eller henge i ro over et punkt, og de kunne være lenger i lufta. Ellsworth finansierte kjøpet av N1 fra italienske Umberto Nobile, og luftskipet fikk navnet «Norge». Nobile ble selv med som fører og tok med seg fem italienske mekanikere. Han fløy luftskipet til Ny-Ålesund, der det var bygd en stor hangar til det. Ekspedisjonen fikk navnet «Amundsen-Ellsworth-Nobile Transpolar Flight». Riiser-Larsen og Wisting ble med, og de rekrutterte også fem andre nordmenn og den svenske metorologen Finn Malmgren. Svensken haddde vært på «Maud» sammen med Sverdrup i tre år.
Midt oppi forberedelsene ankom amerikanske Richard Byrd Ny-Ålesund sammen med flygeren Floyd Bennett og flyet «Josephine Ford». De fløy nordover 9. mai 1926, og neste ettermiddag kunne de melde at de hadde kryssa polpunktet. Kort tid senere ble det påstått at de ikke hadde kryssa selve polpunktet. Så sent som i 1996, da Byrds dagbok ble offentliggjort, viste det seg at de hadde snudd et godt stykke unna Nordpolen. Amundsen la uansett ikke stor vekt på dette, ettersom det for ham ikke var et kappløp mot Nordpolen; han mente at Cook og/eller Peary uansett hadde nådd polpunktet mer enn et tiår tidligere. Hans plan innebar også mer enn en krysning av polpunktet; han skulle kartlegge hele Polhavet fram til Alaska.
Den 11. mai 1926 letta luftskipet «Norge», og dagen etter nådde de Nordpolen. Det norske flagget ble kasta ned på polpunktet, og deretter fulgte de amerikanske og italienske flaggene. Amundsen og Wisting ble denne dagen de første som hadde sett både Nord- og Sydpolen. Trolig var de også de første som var ved polpunktet; verken Cooks eller Pearys krav ser ut til å holde vann, og vi vet som nevnt at Byrd aldri fløy så langt. De landa ved Teller i Alaska den 13. mai, uten å ha sett nytt land. Luftskipet ble demontert, og deltakerne reiste hjem til store hyllester. Dessverre var det uenighet mellom Amundsen og Nobile om hvem som hadde mest av æra, og da denne krangelen ble offentlig ødela den mye for begge. Selv om ingen hadde gjennomført flere bragder i polare strøk enn Amundsen, var han da han skrev sin selvbiografi i 1927 bitter og ensom. Økonomien var kronisk vanskelig, og det var vanskelig å finne nye mål for ekspedisjoner. Han hadde også blitt 55 år gammel, en høy alder om man skal legge ut i isødet. Han hadde mye hjelp fra broren Leon, og også Riiser-Larsen var viktig for ham i denne tida.
Siste reis
I mai 1928 kom det melding om at Nobile hadde havarert med luftskipet «Italia». Han hadde gått ned på isen nordøst for Svalbard på vei tilbake fra Nordpolen. Flere land meldte seg med letemannskaper, og også Amundsen stilte opp. Han fikk tak i et Latham sjøfly fra den franske regjeringa. Det kom med en besetning på fire. Leif Dietrichson og Oscar Wisting skulle være med, men det ble bare plass til Amundsen og Dietrichson. De fløy fra Bergen til Tromsø, og 18. juni satte de kursen mot Ny-Ålesund. Omkring tre timer senere ble det oppfatta en melding fra flyet, men etter det ble det stille. Det antas at flyet styrta i havet nær Bjørnøya like etter siste melding. En flottør og en drivstofftank er det eneste spor som ble funnet. Det var ikke lett å organisere noen leteaksjon, ettersom de ikke visste hvor de skulle lete. I noen uker hadde man et håp om at Amundsen skulle dukke opp, men tidlig på høsten hadde man gitt opp håpet, og Nansen holdt minnetale i radioen. Regjeringa beslutta at 14. desember 1928 skulle være en nasjonal minnedag med to minutter stillhet kl. 12.
Æresbevisninger og minnesmerker
Etter ferden med «Gjøa» i 1906 mottok han Storkorset av St. Olavs Orden. I 1907 ble han innvalgt i Videnskabsselskapet i Kristiania, nå Det Norske Videnskaps-Akademi. I 1912 mottok alle deltakerne på sydpolekspedisjonen Sydpolsmedaljen fra Haakon VII. Amundsen fikk også Borgerdådsmedaljen i gull i 1925. Han mottok også utmerkelser fra flere andre land. I 1917 leverte han inn sine tyske ordener i prostet mot Tyskland uinnskrenka ubåtkrigføring; som han selv sa: «som en personlig protest mot de tyske myrderier av fredelige norske sjøfolk». Hans medaljer ble etter hans død gitt til Myntkabinettet.
I 1925 ble han valg til æresmedlem i Kullebund Idrettsklubb.
I Tønsberg ble det reist en statue av Amundsen i 1933.
En statue av Roald Amundsen står ved Bålerud brygge, nær hans hjem i Oppegård. Statuen er laget av Arne N. Vigeland, og ble reist til Roald Amundsens 100-års jubileum i 1972. Den ble reist av innsamlede midler, og en momsrefusjon ga anledning til å lage en miniatyravstøpning som står i Kolbotn sentrum og til anskaffelse av kirkeskip til Kolbotn og Greverud kirker.
Roald Amundsens hjem Uranienborg ble gitt til staten, og ble innreda som museum. Det ble freda av Riksantikvaren 25. mai 2018. Man finner også minner etter Amundsen på Frammuseet, Skimuseet og Norsk maritimt museum. På fødestedet Hvidsten finner man Roald Amundsens Minne. Amundsens fotosamling befinner seg i Nasjonalbiblioteket og er gjort tilgjengelig på nett.
På Bygdøynes, ved Frammuseet og Norsk maritimt museum, står Sydpolmonumentet med fem bronseskulpturer av Amundsen og hans ekspedisjonsmedlemmer.
Bibliografi
Reisebeskrivelser
- Amundsen, Roald: Nordvestpassasjen : beretning om Gjøa-ekspedisjonen 1903-1907, 1907. Mal:Bokhylla
- Amundsen, Roald: Sydpolen : den norske sydpolsferd med Fram 1910-1912. – Første gang utgitt 1912. Mal:Bokhylla
- Amundsen, Roald: Nordostpassasjen : Maudfærden langs Asiens kyst 1918-1920 : H.U. Sverdrups ophold blandt tsjuktsjerne : Godfred Hansens depotekspedition 1919-1920, 1921. Mal:Bokhylla
- Amundsen, Roald: Gjennem luften til 88 0 nord : Amundsen-Ellsworth polflyvning 1925, 1925. Mal:Bokhylla
- Amundsen, Roald: Den første flukt over polhavet, 1926. Mal:Bokhylla
- Blichfeldt, Per Chr.: Polarskuta Maud. Utg. Asker museum. 2002. 43 s.
- Hanssen, Helmer: Gjennem isbaksen : atten år med Roald Amundsen, 1941. Mal:Bokhylla
- Helland-Hansen, Bjørn: Amundsens sydpolsfærd : dens videnskabelige betydning. I: Naturen. Utg. Universitetsforlaget. Oslo. 1912. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Kristensen, Monica: Amundsens siste reise. Utg. Forlaget Press. 2017. 351 s. ISBN 978-82-328-0024-7.
- Nobile, Umberto: Med ”Norge” over Nordpolen, 1976. Mal:Bokhylla
- Opsund, Enok: "Nordmenn i polheimene". Utg. Gyldendal. 1948. 237 s. Mal:Bokhylla
- Wisting, Oscar: 16 år med Roald Amundsen : fra pol til pol, 1930. Mal:Bokhylla
Biografier
- Amundsen, Roald: Mitt liv som polarforsker, 1927. Mal:Bokhylla
- Barr, Susan: Roald Amundsen : tidenes polfarer, 2005.
- Bastiansen, Jonny og Ibi Engsbye: Uranienborg. Roald Amundsens hjem. Utg. Follo museum og Oppegård kommune. 2014. 32 s. ISBN 978-82-992741-4-2.
- Bomann-Larsen, Tor: Roald Amundsen : en biografi, 1995. Mal:Bokhylla
- Gynnild, Olav: Den hvite ørnen : himmelseileren Roald Amundsen, 2002.
- Huntford, Roland: Roald Amundsen : oppdagelsesreiser i bilder, 1988.
- Huntford, Roland: Scott og Amundsen, 1980.
- Kristensen, Monica: Amundsens siste reise. Utg. Forlaget Press. 2017. 351 s. ISBN 978-82-328-0024-7.
- Kvam, Ragnar jr.: De fire store og hvordan de ledet sine menn, 2000.
- Wisting, Alexander: Roald Amundsen - det store eventyret. En biografi. 2011. 572 s. ISBN 978-82-489-1111-1.
- Norsk polarhistorie. B.1.: Ekspedisjonene, 2004.
- Aas, Ingebret: Roald Amundsens stamfedre : den gamle skipperslekt på Hvaler, Kåre-Hornes og Vesten, 2001.
Dagbøker
- Amundsen, Roald: Dagboken fra Belgica-ekspedisjonen 1897-99 : Roald Amundsens første ferd til Antarktis. Utg. Vågemot miniforlag. 1998. 100 s. Mal:Bokhylla
Romaner
- Bainbridge, Beryl: Gutteselskap : en roman om Scotts ekspedisjon til Sydpolen, 2000.
- Holt, Kåre: Kappløpet, 1974.
Om kappløpet mellom Roald Amundsen og Robert Scott til Sydpolen 1911. Mal:Bokhylla
- Rytcheu, Jurij: Magiske tall, 2003.
Om tsjuktsjeren Kagot, sjaman, fangstmann og mannskap på Maud. Far til Kakonita som ble Roald Amundsens pleiedatter et par år på Svartskog.
- Ytreberg, Espen: Amundsen : en roman. Utg. Tiden Norsk forlag. 2016. ISBN 978-82-10-05513-3.
- Ytreberg, Espen: Kapp Hjertestein. Utg. Press. 2018. 222 s. ISBN 9788232802289. Om de to jentene fra Øst-Sibir, Kakonita og Camilla som Amundsen tok til seg og tok med til Norge, men bare for noen få år.
Filmer
- Amundsen. Regi: Espen Sandberg. 2019. Drama. Varighet 125 min.
- Dronningskipet : dokumentar om Maud. Regi Alexander Wisting, 2004. Varighet 50 min.
- Frosset hjerte : dokumentarfilm om Roald Amundsen. Regi og manus Stig Andersen, 1999. Varighet 90 min.
- Luftskipet "Norge"s flukt over Polhavet : Roald Amundsen, Ellsworth og Nobiles flyekspedisjon 1926. Digitalt restaurert. Utg. Nasjonalbiblioteket, 2012. Varighet 87 min.
- Roald Amundsens "Maud"-ekspedisjon 1922-1925 : med Roald Amundsens nordpolsekspedition til første vinterkvarter (1923) : med Maud over Polhavet (1926). Digitalt restaurert. Utg. Nasjonalbiblioteket og Høgskolen i Lillehammer. 2013. Varighet 61 min og 82 min.
Musikk
- Symfonien er inspirert av kappløpet mellom briten Robert F. Scott og Roald Amundsen til Sydpolen i 1911-1912.
Museer og samlinger
_faksimile_Times_2016.jpg)
- Frammuseet, Bygdøynesveien 36, 0286 Oslo. Tlf: 22 43 83 70. http://www.fram.museum.no
- Polarmuseet i Tromsø, Søndre Tollbugt. 11, 9259 Tromsø.
- Tlf: 77 68 43 73. Åpent hele året. http://www.polarmuseum.no
- Roald Amundsens hjem, R. Amundsens vei 192, 1420 Svartskog.
- Roald Amundsen senter, Framvn. 7, 1659 Torp.
- Åpent i sommerhalvåret. Tlf: 69 34 83 26.
Litteratur og kilder
- Roald Amundsen-artikkel på Wikipedia.no
- Roald Amundsen-artikkel på Polarhistorie.no
- Roald Amundsens bildearkiv på Nasjonalbiblioteket
- Digitalt fortalt: Roald Amundsens fødested og eventyrlige liv
- Digitalt fortalt: Kompasset som var med til Sydpolen
- Oppegård bibliotek: Roald Amundsens hjem
- Digitalt tilgjengelig arkivmateriale etter Roald Amundsen i Nasjonalbiblioteket
- Om Roald Amundsens hjem på Riksantikvaren.no
- Fredningen av Uranienborg
- Barr, Susan: Roald Amundsen i Norsk biografisk leksikon.
- Roald Amundsen i Historisk befolkningsregister.
|
Roald Amundsen er basert på en artikkel fra Oppegård leksikon og lagt ut under lisensen cc-by-sa. Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen. Flere artikler finnes i denne alfabetiske oversikten. |