Lokalhistoriewiki:Hovedside
Ukas artikkelBever (Castor fiber) er en gnagerart i beverfamilien, som kan bli 40 kilo tung og 90 centimeter lang. I tillegg kommer en flattrykt hale på opptil 30 centimeter, som er med på å gi dyret dets særpregete utseende. Det er to arter i beverfamilien, europeisk og nordamerikansk bever, som er de største gnagerne i Europa, Asia og Nord-Amerika. Beveren lever i ferskvann og er mest aktiv om natten. Føden består av vannplanter og trær, som den feller med de kraftige fortennene. Kvister og trestokker fra trær, samt jord og steiner, bruker den dessuten til å bygge karakteristiske hytter og demninger som kan bli så store at de demmer opp et helt elveløp.Les mer... Smakebiter fra artiklene Faksimile fra Nordlys 4. oktober 1954; utsnitt av omtale av Gudmund Sørem, som på dette tidspunktet var informasjonssjef ved NATO-hovedkvarteret på Kolsås. Gudmund Lars Hilfred Sørem (født 9. mars 1917 i Tromsø, død 1. mars 2001) var soldat under andre verdenskrig og språklektor. Han var sønn av vaktmester Adolf Otto Sørem og Henriette Oliva f. Andreassen. Etter eksamen artium ved latinlinja på Tromsø høyere skole i 1937 emigrerte han til Sør-Afrika i 1938, og da han året etter meldte seg til krigstjeneste fikk han utdannelse ved War College i Pretoria. Deretter ble han infanteriinstruktør og etterretningsoffiser i Egypt, på Nord-Afrika-fronten. Deretter ble han med i Montgomerys 8. armé og kjempet i Italia og videre mot Tyskland, fram til Tyskland kapitulerte i mai 1945. Sørem dro så hjem igjen til Norge og tok cand.philol.-graden ved Universitetet i Oslo i 1950. I fem år var han informasjonssjef ved NATO-hovedkvarteret på Kolsås i Bærum. Han underviste også i engelsk ved Sjøkrigsskolen i Oslo og voksenopplæringen i Oslo og Bærum, men brukte hoveddelen av karrieren sin som lektor ved Valler høyere skole fra 1955 til 1984. Han var gift med britiske Edith Peggy Sørem (1918–1999) og ble overlevd av to døtre. De bodde i Heggebærstien 49 på Rykkinn. Sørem ble selv 83 år og er gravlagt med kona på Bryn kirkegård. Kilder
I 1941 ble de aller fleste radioapparater beslaglagt i Norge. Norge var det eneste tysk-okkuperte landet hvor dette ble gjennomført. Bare medlemmer av Nasjonal Samling fikk lov til å eie radio og lytte på radiosendinger. Sjøl om det var straffbart, var det mange som likevel skaffa seg radio og lytta på de norske sendingene fra London, det som nazi-avisa Fritt Folk kalte "eterløgner fra motbydelige giftkilder". Iver radiobyggerIver Jakobsen på Hemnesberget var kjent som en mann med store praktiske kunnskaper og ferdigheter. Både før og etter krigen var det et munnhell som sa at Iver fiksa alt. Det var nær sagt ikke den tekniske innretning han ikke kunne reparere - eller lage. Under krigen kom evnene hans godt med, ikke minst når det gjaldt å lage illegale radioer. Per Jakobsen (født 1928) er sønn av Iver. Han minnes faren sine radioer og mer til: - Vi mista huset i krigsbrannen. Det stod der hvor hotellet står nå. Vi flytta til Jakob Hansa-brygga i Odden, der svensken Sundbäck nå bor. Der bodde vi til i 41, da vi flytta til Mariussen-brygga i samme området, hvor vi bodde til hausten 1942. Hytte Iver Jakobsen bygde da ei hytte i Brennesvika. På den andre sida av fjorden var det mye høveligere å drive med virksomheten hans. Han syntes det var for kummerlig nede på bryggene, og så var det for gjennomsiktig. Det tyske Ortskommandanturet lå i andre etasje i huset til Johannes Arntsen, bare 50 meter fra brygga, og tyskerne fulgte godt med i hva som foregikk. - Det gikk mye folk der. Noen skulle ha reparert radioer, og andre skulle høre på London. Det var helst nyhetssendinga ved midnatt de kom og hørte. Vi lytta på London heile tida, forteller Per Jakobsen. Far hadde radioen på soveværelset, en radio uten kasse som stod på kant, og som det var hiva et plagg over. Det hendte han lå med øreklokkene på og sov når vi stod opp om morran. Du kunne høre musikken, men han sov. "Smørklepper"Iver bygde masse radioer. De fleste han bygde var små, på størrelse med en halvkilos margarinklepp. De hadde øretelefoner. Det var batteriradioer. Jeg husker at han laga batteri også, for det var veldig vanskelig å få tak i tørrbatteri. Gjemt i ulla- Kom han aldri under mistanke for dette? - Joda. Han ble arrestert hausten 1944. De ringte etter ham fra kommandanturet på Hemnes. Gestapo var der da han kom dit. Da var det bare beint om bord i ei skøyte, og rett over fjorden. Mor holdt på å spinne. Hun plukka noen av småradioene og hiva dem i ullkorga, under ulla. De fant andre radioer, men han kunne oppgi navn på tyskere som eide dem. Far var et par tre dager i Mosjøen til avhør før han ble sluppet fri. Radio-leveringPer Jakobsen var fleire ganger sammen med faren sin og leverte ut radioer til folk. - Mange ganger for vi langt av sted med radioer, helst etter at det var blitt mørkt. Jeg husker vi dro fra Hemnes om ettermiddagen, rente på ski over Hestnesfjellet og ut gjennom Bardalsbygda til Austvika med radioer. Vi hadde bør tilbake igjen også, med radioer som skulle repareres. Iver kjørte film for tyskerne, på Hemnesberget og på Ytteren. En gang i var han på tur til Ytteren. Han holdt på å gjøre siste reis en gang i Gangvika. De kjørte rundt med bilen, med alle koffertene til filmutstyret i bilen. Men det gikk bra. Enkelte ganger kunne han få brød hos tyskerne. Det var skikkelig brød. SmuglerturerIver Jakobsen var dessuten på mange smuglerturer med båt, turer som kunne ta fleire døgn. - Det var kjøttvarer og mjøl, potet, korn, egg og smør de smugla, forteller Per Jakobsen. - De hadde varer med seg til mange. En gang hadde han med 350 kilo kjøtt tilbake, men de var fleire om det. Han tok det på land borte på andre sida av fjorden, og så kom de i mørket og henta det. En gang ble de stoppa, men båten ble ikke undersøkt. Han pleide å være i Austvika, mellom Bardal og Levang, etter mjøl. Kverndøra der var plombert, men de gikk opp gjennom golvet og mol om natta. Tyskerne hadde tatt noe mjøl under en razzia i butikken hos Henriksen på Hemnesberget. Dette ble frakta til Finneidfjord. En mann der stjal noe av det ifra tyskerne igjen, slik at det kom tilbake til Hemnesberget. Lurt gjemmested- Radioen gjemte vi mange steder. Vi hadde to kammersloft, og mellom dem bygde vi dobbel vegg. Der gjemte vi radioen, slik at ingen kunne finne den. Vi hørte på London heile tida, særlig om kveldene, da det var mindre sjanse for at noen skulle komme og avsløre oss, forteller Kåre Sundsli ved Røsvatnet. - En morgen vi nettopp hadde hørt nyhetene, pakka inn radioen og satt den bak ytterdøra, kom det fullt av uniformerte folk til gards. Jeg husker vi la batteriet i senga til far som lå sjuk. Men da "tyskerne" kom inn, sa de: "Vi er franskmenn. Vi er på tur til Sverige". Mor hadde i farta tatt feil av uniformene de hadde på seg. Det var fem krigsfanger, forteller Kåre Sundsli. - Jeg hadde radio fra 1943. Det var en alminnelig stor, gammeldags radio. Folk på Sund måtte levere inn radioene på skolen. Paul Jensen stjal en radio der som jeg fikk låne. Tyskerne fant merkelig nok ikke den radioen da de kom på razzia, enda den stod i et kleskott på kvisten, forteller Øystein Jenssen på Hemnesberget. Radio i kirkaSvend Kibsgaard i Korgen var vel beslått med illegale radioer under krigen: - Et av de siste radioapparatene jeg hadde var på kirkeloftet. Til å begynne med stod radioen på ringarloftet. Antenna festa jeg til lynavlederen. Men tyskerne kunne se denne antenna fra Engelskvillaen hvor de bodde. Da fikk jeg tak i et bedre apparat, som jeg flytta opp på kirkeloftet, i sørkorset. Ett apparat hadde vi i en mjølsekk på bryggeloftet. Vi hadde både strøm- og batteriapparat. Batterier fikk vi kjøpt hos Harald Henriksen på Hemnesberget. Jeg tror det var noen og seksti batteri jeg kjøpe hos ham. Mesteparten gikk ut over bygda. Dette har Kibsgaard fortalt i et radiointervju. Radio på fanget- En gang måtte jeg til Hemnes og kjøpe et radioapparat hos Henriksen. På turen heim med bussen ble jeg sittende sammen med en tysker, men han ante naturligvis ikke at jeg satt og holdt et radioapparatet i fanget, fortalte Kibsgaard. Han har også fortalt at han en gang heilt i begynnelsen av krigen satt sammen med svigerfaren, Ludvig Jakobsen, og lytta på London. - Da kom to tyskere inn med gevær, og sa at vi skulle bare forlate radioen, for de skulle han den for å høre på tysk radio. Vi måtte bare forlate radioen, men dagen etter lytta vi også. Da kom de samme to tyskerne inn, men da spurte de om vi hadde hørt ferdige på London. ArrestertKristen Iversen fra Leirskardalen ble arrestert for å ha ulovlig radio. Det var i januar 1944, da også Kristoffer Fjelldal, Olav Fjeldavli, Konrad Hjerpbakk og Arnljot Mediå ble arrestert. Svend Kibsgaard har fortalt: - 5. januar 1945 ble bror min, Sverre Kibsgaard, arrestert. På posthuset, vegg i vegg med kontoret, stod et radioapparat. Dette stod innpakka i en pakke, som vi hadde skrevet et følgebrev på, med navnet på noen som vi visste var reist ifra Korgen. Sverre frykta for at de skulle begynne å undersøke i posten, og gjorde tegn til meg om å prøve å få apparatet vekk. Det var en norsk tolk der. Han stod og speila seg i et speil som hang på veggen, med ryggen mot meg. Jeg tok pakken med radioen, gikk ut og kasta den i en snøskavl. Der ble den ble liggende til neste kveld. Radio pr. telefon- Radioen i Steikvasselva ble ikke tatt da Harald ble arrestert. De hadde den i spiskammerset, men tyskerne fant den ikke, forteller Gulle Røsvassbukt. - Jeg oppdaga at onkel Johan pleide å lytte på radio gjennom telefonen fra Steikvasselva. Det var sentral her, så en kunne stenge av så ingen annen hørte. Klokka fem på halv sju skulle jeg være med til fjøset for å rive ned høy mens Johan var inne. Men en gang lurte jeg meg inn for å se. Jeg lytta på døra til telefonkammerset. Jeg hørte han ringte signalet til Steikvasselva, og så sa han "Om det ska bi nå å få hør i kveld?" Etterpå sa jeg til ham at jeg visste noe som han ikke visste at jeg visste. Han så da lenge på meg, og sa: "Du må husk på ein teng: du må va tett!" Jeg torde ikke en gang si det til mine egne søsken, sier Gulle. Kilder og litteraturFinnbakk, Torstein. Hemnes i krig 1940-1945. Utg. Hemnes kommune. Korgen. 1995. Digital versjon på Nettbiblioteket.
Brenningen av Telavåg var represalier etter en trefning mellom medlemmer av Kompani Linge og tyske styrker i bygda Telavåg på Sotra den 26. april 1942. Bygda ble, som eneste sted i Norge, jevnet med jorda den 30. april 1942. Telavåg var et viktig sted for Englandsfarten. Lokalbefolkningen var patriotisk innstilt, og Shetlandsgjengen og SIS rekrutterte blant de sjøvante innbyggerne. Tidlig om morgenen den 26. april 1942 ankom seks mann fra tysk Sipo og tre fra Statspolitiet bygda. Bakgrunnen for dette skal ha vært et en mann fra Statspolitiet kom til Telavåg dagen før for å lete etter radioutstyr. På grunn av en misforståelse ble han tatt for å være motstandsmann, og tilbudt skyss til England. Han oppdaget også at noen gjemte seg i Laurits Telles hus. Han varslet Sipo, som så aksjonerte. To av tyskerne, hauptsturmführer Gerhard Berns og untersturmführer Henry Bertram stormet inn i Laurits Telles hus, hvor de fant to mann fra Kompani Linge som grep til våpen. De to tyskerne og en av de norske politimennene falt. Det samme gjorde Lingemedlemmet Arne Værum, mens Emil G. Hvaal ble hardt såret. Fordi to medlemmer av Sipo hadde blitt drept var den tyske reaksjonen kraftig. Josef Terboven reiste til Telavåg for å overvåke aksjonen. Samtlige hus ble sprengt og brent, alle dyr ble ført bort og alle båter ble senket. Alle menn mellom 17 og 60 ble sendt til Sachsenhausen. 31 av de 72 som ble sendt dit døde i konsentrasjonsleiren. De andre innbyggerne satt internert i Norge til mai 1944. Les mer … Sola politistasjon blei etablert sommaren 1940 etter oppmoding frå lokale politikarar, mellom anna ordføraren i Sola kommune, slik at dei kunne ha tilsyn med evakuert eigedom i Sola. Ganske snart blei funksjonen utvida til å regulera tilhøva mellom okkupant og okkupert både i Sola og i tilgrensande bygder. Her var det solafolk søkte om løyve om dei skulle dra lenger enn tri mil. Men kanskje viktigast; var nokon misnøgd med okkupantane, kunne dei klaga her. Andre viktige roller som låg på Sola politistasjon, var å fungera som luftvernstasjon og naudhjelpstasjon for dei sivile kring flyplassen. Difor tok politistasjonen også initiativ til å bygga splintsikre rom på dei mest utsette gardane. Fram til 1. mars 1942 var politifullmektig Sirevåg sjef. Sidan tok politiløytnant Arne Bang Andersen over. Personalet elles var opphavleg fire politikonstablar og ei kontordame, men blei i løpet av 1942 redusert til ein konstabel og ei kontordame attåt sjefen sjølv. Stasjonen disponerte to bilar, men bensinrasjoneringa tvinga konstablane på sykkel når det var praktisk mogeleg. Månadsforbruket av bensin svara til hundre liter! Marselius Ølberg hadde også vanskar med tyske grannar. Det var piggtrådsperringane som var problemet. Nå ville Marselius ha løve til å setja eit gjerde langs sperringa for at ikkje buskapen hans skulle koma borti og riva seg opp. Dessutan låg det også ein heil del piggtråd over beitemarka hans. Det var fare for at buskapen skulle riva seg opp i dei og alt dette avskar buskapen frå dette beitet. Marselius tok difor kontakt med Sola politistasjon og 21. mai 1943 heldt han og Arne Bang Andersen synfaring. Dinest oppsøkte Andersen sjefen for den tyske stillinga. Det heile enda med ein avtale som gav Marselius medhald på alle punkt. Tyskarane skulle fjerna piggtrådane frå markene medan Merselius fakk løyve til å setja opp eit gjerde som kunne skjerma mot piggtrådsperringa. Les mer … |
Ukas bilde
Aktuelt
Om lokalhistoriewiki.noLokalhistoriewiki drives av Lokalhistorie (tidligere Norsk lokalhistorisk institutt) ved Nasjonalbiblioteket. Wikien hadde 2,6 millioner besøk i 2023, og akkurat nå har vi 86 758 artikler og 238 320 bilder. Om du vil bidra med å skrive, redigere eller laste opp bilder, er det bare å registrere seg som bruker! Hvis du trenger starthjelp, kan du ta en titt på hjelpesidene våre. Og om du ikke finner ut av ting, ta gjerne direkte kontakt med oss på Lokalhistorie. |
