 Annæus Myklevand var en omreisende handelsmann som prøvde seg i mange yrkesgrener, men hadde et avslappet forhold til lov og rett. (født 22. juni i 1875 på Sørplassen ved Møkkelvatnet i Grong, død 1935 i Båtsfjord) var sønn av husmann, tømmerhugger og fergemann Erik Johnsen og Julianna Tobiasdatter. Han bodde hjemme til han var åtte år. Da flyttet han og bodde hos fremmede mens han gikk på skole. Rett etter konfirmasjonen begynt han å reise rundt i Trøndelag, Nordland, Troms og Sverige som handelsmann. Men han var en mann som prøvde seg i mange yrker og hadde et avslappet forhold til lov og rett. Allerede som 18-åring ble han straffedømt, og han hadde flere opphold i fengsel i løpet av livet. Likevel er historien om Annæus Eriksen Myklevand fortellingen om en usedvanlig kreativ og fargerik mann som også hadde sine gode sider. Han ble beskrevet som en urolig sjel som levde sitt eget liv, men samtidig var hjelpsom og raus. I avisene ble han tidlig omtalt som «meget kvik og begavet ungdom», at han var kjent som Skandinavias yngste folketaler, en betegnelse han trolig selv sto bak. Les mer …
Paul Sigurd Benum født 8. oktober 1873 på Benan nedre i det som da var Beitstad herred og som fra 1964 ble sammenslått med Kvam, Stod, Egge, Sparbu og Steinkjer til Steinkjer kommune. Død 2. desember 1964 i Verdal kommune. Da han ikke hadde odelsrett, måtte han ut i verden, og dro til Sparbu via Steinkjer, Oslo og Harran hvor han i flere år arbeidet ved jernbanen. Men jordveien dro ham flere år seinere til Verdal hvor han bygget seg gard på Minsås.
20 år gammel startet han på underoffiserskolen i Trondheim, som varte til 1895, og i 1902 tok han telegrafistutdannelse i Oslo. Mens han gikk underoffisersskolen tok han også del i redningsarbeidet etter Verdalsraset i 1893.
Fra 1899 hadde Paul ulike stillinger ved jernbaneanleggene, på og langs Hell-Sunnanbanen og enda seinere fra Sunnan stasjon langs Nordlandsbanen. Det var under anleggsarbeid i Skogn at han kom til å bo sammen med Kristoffer Oppdahl. I 1904 finner vi ham som førstebetjent på Verdal stasjon, og omkring unionsoppløsninga i 1905 var han grensevakt i Verdal. Fra Verdal førte jernbanekarrièren ham til Steinkjer stasjon der han starta som telegrafist og seinere ble kontorist. Dette var i jernbanens «svennstid», og da Nordlandsbanen ble videreført fra Sunnan i 1926 ble han avdelingsingeniør Bachs assistent med bosted Harran i Grong kommune. I 1927 kom familien til Sparbu der stasjonsmesterstillingen var blitt ledig. Her fikk han en slags start på sin store yrkesdrøm, som var å bli bonde: Ei ombygd jernbanevogn tjente da som fjøs ikke langt unna Sparbu stasjon. Les mer …
 Hans Hagerup Krag fotografert rundt 1870 Hans Hagerup Krag (født 9. august 1829 i Grong, død 8. mai 1907 i Kristiania) var militærutdannet veiingeniør, tilknyttet veivesenet fra 1852. Mellom 1874 og 1903 var han en markant veidirektør, landets andre, og sto bak den første fullstendige norske veiplanen. Blant prosjektene i hans tid kan nevnes fullføring av Haukeliveien (1880-1896), Geirangerveien (1885) og Strynefjellsveien (1895), og veianleggene på Holmenkollen og Voksenkollen i Aker. Han var også med på å grunnlegge Den Norske Turistforening.
I 1865 ble Krag ansatt som kontorsjef i veidirektoratet, som nylig hadde blitt opprettet. Han ble samtidig stedfortreder for veidirektør Christian Vilhelm Bergh (1814-1873). I tiden under Bergh arbeidet Krag særlig med de påtenkte veiene fra Gudbrandsdalen til Sunnmøre, Nordfjord og Sogn.
Da Bergh døde i 1874 overtok Hans Hagerup Krag som veidirektør, en stilling han hadde helt til 1903. Som veidirektør sto Krag bak en rekke betydelige og nyskapende veiprosjekter. Det ble det lagt vekt på slake stigninger og færre kurver enn i for eksempel i Sveits, et land han hadde studert studert veiene i. Stigningene oversteg sjelden 1:10, noe som var en fordel da bilene senere overtok for hestetransporten.
I budsjettet for 1879 skisserte Krag den første fullstendige norske veiplan. Hovedtyngden av utbyggingsprosjektene i planen var lagt til Vestlandet, fjellveiene mellom Østlandet og Vestlandet og Nord-Norge. I hans tid ble arbeidene fullført på Haukeliveien (1880-1896), Geirangerveien (1885) og Strynefjellsveien (1895).
Les mer …
| 
