 Karen Platou fotografert i 1918. Karen Platou (født 8. juli 1879 i Mandal, død 10. juni 1950 i Oslo) var arkitekt, forretningsdrivende og politiker. Hun var den første kvinnelige stortingspresentant som var fast innvalgt på Stortinget (for Høyre 1922-24). Karen Platou var født i Mandal, men vokste opp i Kristiania. Hun tok den treårige arkitektklassen ved Den kongelige tegneskole, og studerte deretter videre ved den tekniske høyskole i Hannover. 1900–03 var hun arkitektassistent hos stadsarkitekten i Kristiania, og 1903–14 var hun arkitekt hos Gustav Schrader i Hamburg.
Fra 1914 til 1931 var Karen Platou sekretær i Hjemmenes Vel i Kristiania/Oslo og samtidig sekretær i Nordens Husmorforbund i to perioder. I 1930 etablerte hun sin egen forlagsvirksomhet, som hun i 1937 utvidet til også å omfatte en agenturforretning.
Karen Platou var medlem av Kristiania bystyre for Høyre 1917–19. Fra 1919 var hun vararepresentant til Stortinget for Høyre i Aker herred.
Ved stortingsvalget i 1921 var enmannskretsene blitt opphevet, og Platou ble innvalgt på Stortinget fra Kristiania (senere Oslo) for perioden 1922–1924, på en fellesliste med Frisinnede Venstre. Hun satt i Stortingets justiskomité og var den kvinne som ble valgt inn som fast representant. Hun var vararepresentant 1925–27. Les mer …
Per Spilling (født 1898, død 28. januar 1942) var overrettsakfører og motstandsmann under krigen. Han var født i Mandal der faren, Knut Spilling (1865-1953) drev sakførerforretning inntil han i 1910 ble sorenskriver i Alta og flyttet dit med hele familien. Per Spilling gikk på folkeskole delvis i Mandal og delvis i Alta. Videre skolegang fikk han i Tromsø hvor han etter 3-4 år tok examen artium i 1918. I Tromsø var han kjent som en ivrig friluftsmann og fjellvandrer. Sammen med sin gode venn Peter Wessel Zappfe «besteg» han mange av fjelltoppene rundt Tromsø. Senere skulle det også bli fjellvandring i Harstad, og på en fjelltopp på Grytøya kunne man fortsatt i 2011 finne Per Spillings besøk dokumentert i en gjestebok. Jusstudiet brukte han lang tid på, da han var i tvil om det var jurist eller arkitekt han skulle bli. I studietiden hadde han også et opphold i Tyskland. I 1925 ble han cand.jur., og etter er kort opphold i Kragerø, der hans far nå var sorenskriver, ble han våren 1926 dommerfullmektig i Trondenes. Året etter ble han overrettssakfører i Rørvik, men allerede sommeren 1928 var han tilbake i Harstad som fullmektig hos overrettsakfører Ole Chr. Kind. Les mer …
 Johannes Belsheim. Foto: Ukjent, hentet fra Aure 1924: Prestar som talar nynorsk. Johannes Belsheim (født i Vang i Valdres 21. januar 1829, død 15. juli 1909 i Kristiania) var prest med virke blant annet i Sør-Varanger, der han også var ordfører, men er kanskje mest kjent som bibelforsker og bibeloversetter. Sammen med Elias Blix og Matias Skard oversatte han Det nye testamentet til nynorsk på 1880-tallet, med Ivar Aasen som rådgiver.
Johannes Belsheim vokste opp i Vang i Valdres, der faren tjente under gården Belsheim. I 1851 ble han omgangsskolelærar i hjembygda, han gikk ved Asker seminar i 1855, og ble i 1856 lærer i Grue i Solør. Examen artium tok han ved Heltbergs skole i Kristiania i 1858.
I 1861 ble Belsheim teologisk kandidat, men fortsatte som lærer 1862-1863 ved Porsgrunds borgerskole og 1863-1864 ved Vefsn lærerskole.
Belsheim var sogneprest i 11 år, først seks år i Sør-Varanger og deretter fem år i Bjelland. I Sør-Varanger var han også ordfører 1868-1970.
I 1875 tok Belsheim avskjed som prest, og flyttet til Christiania. Han ble forfatter med bibelhistorie og Bibelens kildeskrifter som sine spesialiteter, finansiert av årlige statsstipend fra 1880. Sammen med Elias Blix og Matias Skard oversatte han Det nye testamentet til nynorsk, med Ivar Aasen som rådgiver, utgitt i 1889. Belsheim var personlig venn av Aasen. Les mer …
Husmannsplassene under Valle prestegård i Lindesnes var spredt over et stort område, som i dag omfatter Vallemoen, Nordre Valle, Hestehaven, sørover til Vallenes, Kragstadmoen og Herstøl-området. Det sies at det var 25 husmannsplasser, andre oppgir 18 (på Vallemoen) mens i dag er det spesielt en plass som er godt bevart, Herstøl. Mange av de andre plassene eksisterer enda, men som småbruk siden mange plasseiere "kjøpte seg fri", og ble selveiere på slutten av 1800-tallet. Disse gårdbrukerne ble i sin tid kalt for "Vallemonslordene" i en humoristisk vending, og i 1946 var det en avis-artikkel om disse da den siste gjenlevende av "lordene" var gått bort.
 Kart over Valle prestegårds eiendom, nordre del 1880. Foto: Opplysningsvesenets fond, arkivet.
 Lindesnes fyr i 2010. Foto: Selmer van Alten Lindesnes fyrstasjon ligger på Norges sydligste fastlandspunkt, Neset. Fyrstasjonen ble opprettet i 1655. Det ble snart nedlagt og først tent igjen i 1725. Fyrstasjonen har visuell og funksjonell forbindelse med Markøy fyrstasjon som ble tent samtidig for å unngå forveksling med Skagen fyr i Danmark. I 1822 ble det oppført et lukket kullblussfyr som var i bruk frem til 1854, da ny lykt med linseapparat ble innstallert. Dette er en 1. ordens fransk linse, en av de største som finnes. Den ble overført til dagens fyr i 1915.
Anlegget er som landets eldste og syldligste beliggende fastlandsfyr et viktig landemerke med nasjonal symbolverdi. Ruinen av kullblussfyret og støpejernstårnet viser til sammen den historiske spennvidden i området, samt den fyrtekniske utviklingen. Fyret er medlem av Norsk Fyrhistorisk Forening. Les mer …
| 
