Isdrift
Isdrift var fra første halvdel av 1800-tallet og helt inn i etterkrigstida en viktig næring og en betydelig eksportvare fra Norge. Iseksporten skapte tusenvis av arbeidsplasser i Kyst-Norge, spesielt i bygdene langs Oslofjorden.
Storhetstiden var mellom 1850 og 1914, men de siste skipslastene med norsk naturis ble eksportert så sent som på 1960-tallet. Eksport av naturis er dokumentert på store deler av kysten fra Halden til Farsund, og enkelte steder i Bergen tolldistrikt, da særlig med dampskip fra Luster i årene 1885-1913.
Det ble mange steder anlagt isdammer, der man skar ut isblokker til kjøling av matvarer. Dette førte til at det ble lettere å oppbevare lettbedervelige varer som melk og fisk, både hos produsenter og i folks hjem.
Produksjon
På slutten av 1890-årene hadde flere tusen mennesker i Øst-Norge store deler av inntekten fra isindustrien. Isen ble for det meste skåret fra innsjøer og tjern - og fra kunstige isdammer.
Utdypende artikkel: Isskjæring
Blokkene ble solgt til bønder, butikker, restauranter, sykehus eller privatpersoner. Lasterom stuet med store isblokker førte til at de ikke smeltet så raskt som man skulle tro. Isanleggene var svære. Det var isrenner, isbinger, ishus og lasteramper.
Det meste av isen ble brukt til å bevare matvarer, men en god del av isen ble også brukt av bryggeriene. Disse hadde begynt å brygge pilsner og lagerøl i 1840–årene, og disse øltypene krevde kjøligere lagring. Mange av bryggeriene eide derfor egne dammer for å sikre seg fast tilgang på is.
Ved å pakke isen i halm eller sagflis og plassere den i godt isolerte bygninger, kalt ishus, var det mulig å ta vare på vinterens is gjennom hele sommeren, og man kunne frakte den på skip til utlandet.
Stor næring
Isskjæringen var en stor næring og var sesongarbeid på fire til seks uker i februar/mars Arbeidet var tungt, men godt betalt. Isproduksjonen, transporten og distribusjonen i mottakerlandet ga arbeid til mange rundt om i landet, transport og distribusjon både i Norge og i utlandet ga også arbeidet til en del om sommeren. Sesongarbeidet kom på en tid på året hvor det for øvrig var lite arbeid og en stille tid, slik at denne sysselsettingen kom godt med, både med å holde isen snøfri gjennom vinteren og selve skjæringen.
Nesodden var den enkeltkommunen med den største leveransen av is, med omkring 1000 mann i arbeid om vinteren. I 1900 eksporterte Nesodden 95 000 tonn is, noe som utgjorde rundt 20 prosent av den samlede norske iseksporten det året. På Nesodden er det identifisert over 25 dammer, og i Asker 22 dammer som det ble skåret is fra under iseksportens storhetstid. Også innenfor det området som utgjør dagens Kragerø kommune var det et lignende antall sysselsatt med isdriften.
Eksport av is
I 1822 skal den første lasten med norsk naturis ha blitt fraktet til London. Nedkjøling ved hjelp av naturis var lenge den eneste tilgjengelige kjølemetoden. Og allerede 400 år før vår tidsregning lagret perserne isstykker i spesielle kjølerom i ørkenen. Den holdt seg lenge på grunn av godt isolerte lagerrom. Dermed kunne hoffet benytte is på varme sommerdager.
Betydelige mengder is ble eksportert til utlandet, og mange steder ble iseksport viktigere enn trelasteksport. Helt frem til 1914 gikk 75 % av iseksporten med seilskip. Viktige mottaksland var Storbritannia, Nederland, Vest-Sverige, Danmark, Tyskland, Belgia, Frankrike og flere middelhavsland, som Spania, sporadisk også til Nord- og Sør-Amerika og Asia. I år med milde vintre, som gjorde at den tyske egenproduksjonen ble lav, var Tyskland det største markedet for norsk naturis nest etter England.
Norge var verdens største eksportør av is på slutten av 1800-tallet, og i toppåret 1898 ble det eksportert omkring 500 000 tonn is. De gode årene førte til mange etableringer og skjæring på stadig flere steder, virksomheten var imidlertid væravhengig, også med hensyn til værforholdene i mottakerlandene. Kalde vintre gjorde at de i disse årene kunne ha en betydelig egenproduksjon, og etterspørselen etter importert, og dermed dyrere is sank.
Det var særlig kystrekningen med Oslofjorden og til området sør for Risør som var hovedområdet for eksport, lenger sør var vintrene ofte for milde og produksjonen gikk til lokale mottakere. Både regelmessighet og det største omfanget var eksporten fra kyststrekningen mellom Risør og Larvik, med byene Kragerø og Brevik som tyngdepunkter, samt fra området rundt Indre Oslofjord (særlig Follo) og Drammensfjorden (Hurum og Røyken). Den største eksporthavnen var Kristiania, mens andre særlig viktige ishavner var Drøbak, Kragerø, Larvik, Brevik, Porsgrunn og Drammen.
| Iseksport fra tollsteder 1866-1885 (i tonn) | |||||||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Tollsted | 1866 | 1867 | 1868 | 1869 | 1870 | 1871 | 1872 | 1873 | 1874 | 1875 | 1885 |
| Christiania | 9 794 | 1 878 | 4 438 | 6 563 | 10 298 | 8 711 | 17 044 | 21 922 | 21 648 | 12 014 | 46 608 |
| Kragerø | 5 952 | 6 575 | 7 634 | 11 502 | 2 711 | 7 478 | 14 300 | 13 383 | 11 779 | 10 440 | 39 667 |
| Drøbak | 6 665 | 4 792 | 7 145 | 12 118 | 6 170 | 8 327 | 13 432 | 15 746 | 13 186 | 8 629 | 38 612 |
| Brevik | 2 874 | 545 | 2 412 | 2 004 | 2 102 | 3 589 | 4 219 | 7 640 | 9 571 | 9 070 | 37 105 |
| Porsgrunn | 2 463 | 542 | 928 | 2 479 | 550 | 547 | 2 519 | 3 189 | 4 188 | 2 288 | 18 491 |
| Drammen | 2 928 | 118 | 1 047 | 1 369 | – | 202 | 1 082 | 1 393 | 1 109 | 133 | 6 433 |
| Larvik | 2 831 | 5 262 | 4 579 | 4 164 | 4 843 | 4 995 | 5 235 | 5 766 | 2 523 | 8 970 | 6 034 |
Den sterke økningen i 1885 skyldes milde vintre de første vintrene i 1880-årne, noe som gjorde «egenprodusert» is i mottakerlandene vanskelig, og dermed større etterspørsel etter norsk is.
Ringvirkninger
I deler av Norge var naturis en viktig økonomisk ressurs. Den ble brukt innen produksjon, transport, omsetning og konsum av lett bedervelige varer. Men bare innen de lokalsamfunnene som var involvert i produksjon og eksport av naturis, er dette godt kjent.
Med isdriften hadde fattigfolk større mulighet til å livnære seg og spe på familiens inntekt enn de hadde andre steder på Østlandet. Virksomheten sysselsatte flest i en fire til seks ukers periode i februar/mars da isen ble skåret transportert og lagret. Men virksomheten sysselsatte også en del mennesker utenfor hovedsesongen, med rensing og vedlikehold av dammer og anlegg om sensommeren og høsten, snømåking av dammene for å holde isen snøfri slik at man oppnådde best kvalitet, samt distribusjon av isen utover våren, sommeren og høsten til kundene.
I tillegg til at isdrifta ga inntekter og arbeidsmuligheter på land, ble den også lukrativ for skipsfarten. Det meste av isen ble transport på norsk kjøl. Verdien av iseksporten nådde opp mot en tredjedel av inntektene fra trelasthandelen, som var vår viktigste eksportindustri.
Isanlegg
Virksomheten kan leve videre gjennom lokal navnesetting, eksempelvis gjennom veien Isrenna i Hurum kommune, som har sitt navneopphav i den produksjonen av isblokker som var i nærliggende dammer, der det ble det skåret is og blokkene ble sendt ned til fjorden i en renne.
Isdammer
Utdypende artikkel: Isdam
Den første isskjæringa skjedde gjerne i naturlige vann, men man begynte raskt å anlegge egne isdammer for å kunne kontrollere vannivået og dermed både kunne øke og sikre en stabil produksjon. Etableringen av isdammene og den økende etablingen av annen infrastruktur markerte en overgang for denne næringen fra en høstingsøkonomi til en produksjonsøkonomi.
De fleste isdammer ble anlagt nær kysten. I tilknytning til dammene var det ishus og lange renner der man sendte isblokker ned til lageret. De enorme isanleggene, med renner, binger eller ishus og store lasteramper, var godt synlige i landskapet.
Etter at isdriften tok slutt har mange av dammene grodd igjen, mens andre hvor demningene er vedlikeholdt og har preg av naturlige tjern, som Smestaddammene, Holmendammen, Brydedammen i Sandefjord og Teiedammene på Nøtterøy. Andre kjente tidligere isdammer er Besserudtjernet og de to dammene i Frognerparken.
Rester av demningene er mange steder synlige i terrenget, disse er ofte tykke, massive steinmurer av varierende lengde, som gjerne ender ender i en forhøyning i terrenget på hver side og således fungerer som stengsler i terrenget.
Isrenner
Utdypende artikkel: Isrenne
Det ble ofte bygget isrenner for å lette transporten av isblokkene gjennom bratt og ulendt terreng fra dammen og ned til ishus og lagring før videre transport eller rett på lasteramper ombord i fraktefartøyene. Disse kunne ha egne bryggeanlegg.
Det finnes i dag mange steder rester av fundamenteringen av isrennene i terrenget mellom dammen og sjøen. Disse kan være vanskelig å få øye på, både fordi det kan være lite igjen av treverket etter så mange år, og de kan være igjengrodd.
Isrennene har enkelte steder vært med på å navnsette veier og steder, for eksempel Isrenna i Holmsbu i Hurum kommune og stedsområdet Isrenna nord på Tromsøya i Tromsø kommune.
Ishus
Utdypende artikkel: Ishus
Som lager for isen ble det bygget egne, isolerte ishus eller isbuer som var lagre for oppbevaring av isblokkene gjennom hele sommeren og den følgende høsten. Husene var gjerne isolert med doble vegger, gulv og tak, og med sagflis eller halm som isolasjonsmateriale i mellomrommene. Isblokkene ble stablet i ishuset og kunne holde stabil, kald temperatur gjennom hele den varme årstiden.
Isbinger
Utdypende artikkel: Isbinge
Lagring av isblokker kunne skje i store binger, ofte på stedet hvor de ble skåret ut, ved utskipning eller andre steder hvor det var hensiktsmessig. Isbinger ble ofte brukt i vintere med mye is. Bingene hadde ikke tak, men det ble lagt høvelflis på toppen som isolasjon. Isen fra isbingen var den første som ble levert om om våren.
Isskap
Utdypende artikkel: Isskap
Mange, særlig velstående husholdninger hadde isskap som var egne bygde isolerte skap for oppbevaring av matvarer og annet som trengte kjølig for å få lengre holdbarhet. Kjølingen skjedde ved en blokk med is som lå øverst i skapet.
Isskapene krevde et system for distribusjon av isblokkene som gjerne måtte fornyes en til to ganger i uken. Skapene holdt temperatur på noe over 0°C. Kjølingen skjedde tidligere kun ved naturis og var en forløper til dagens kjøleskap. I dag kan kjøling skje både ved naturis eller kunstis. I Norge ble isskap erstattet av elektrisk drevne kjøleskap utover 1950-tallet.
Også norske kunder
Som følge av industrialiseringen ga en sterk økonomisk vekst utover i siste halvdel av 1800-tallet og ga en framvekst av og tilgang til nye varer. Denne veksten ga både mer konsentrerte kundegrupper som hadde en bedre økonomi enn tidligere, og nyutviklinger på varesiden, herunder muligheter for kjøling og slik bedret konservering av ferske matvarer. Etterspørselen kom både fra den fremvoksende middelklassen, men også fra den nye arbeiderklassen i de nye industriarbeidsplassene, som slik fikk en økt tilgang til ferskt kjøtt og fersk fisk, fremfor røkt og saltet mat slik det var vanlig tidligere.
Etter hvert ble det vanligere å ha isskap, der man satte inn en isblokk på et tilpasset sted i skapet for å holde matvarer kalde. Først var det bedrifter som gikk til anskaffelse av slike, men særlig i byene ble det også vanlig i private hjem. I en del byer kunne man abonnere på is, slik at man fikk en ukentlig leveranse av en blokk som passet rett inn i isskapet. På landsbygda ble det en del steder anlagt felles kjølerom. Kundene her hjemme var bønder, butikker, restauranter, sykehus eller privatpersoner.
Opphør
Det ble først i 1950 lagt inn et eget punkt i isdrift i Statistisk sentralbyrås tall. Det var i siste liten, for nettopp på det tidspunktet begynte det å gå nedover som følge av teknologiske framskritt. Kjøleskap og frysebokser begynte å bli tilgjengelige for stadig flere, og dermed var det ikke lenger behov for is i så store mengder.
Oslo Ismagasin på Årvoll, drevet av ekteparet Rolf og Olga Høvik, var blant de siste siste naturisfirma. Helt fram til 1967/68 leverte de store isblokker som til firmaer og privathusholdninger, skåret ut fra Øvre isdam fra 1920. Dammen ligger rett nord for husmannsplassen Stig i Lillomarka, ved enden av Årvollveien, nr. 53.
Galleri
Annonse for isskap. Isen ble lagt øverst, slik at den kalde lufta kunne synke.
Annonse fra firma Bertheus J. Nilsen, Harstad 23. jan. 1958, som forteller oss at så sent som 1958 var isdrifta igang i Harstad-området. Møkkelandsvannet er ca. 5. km. fra Harstad sentrum.Foto: Harstad Tidende
Plakett ved 455 Caledonian Road i London som forteller om tidligere isbrønn for norsk is her.Foto: Stig Rune Pedersen (2019)
Litteratur
- Frode Svendsen: Isproduksjon langs Telemarkskysten, Telemark fylkeskommine, publisert 26. november 2015/oppdatert 01. desember 2015
- Øvre isdam, Oppdag Groruddalen
- Kjølighet før elektrisitetens tid, Dagsavisen, 25. januar 2016
- Ellen Schrumpf: «en meget vigtig faktor i det kommercielle liv» - Iseksporten, Porsgrunn bibliotek