lokalhistoriewiki.no

Slidredomen

Slidredomen, opprinnelig Mariakirken i Slidre eller bare Slidre kirke, i dag Vestre Slidre kirke, er den største kirken i Valdres og omtalt som Valdres' hovedkirke. Den er viet til Jomfru Maria og er bygget i romansk stil med runde buer over dører og vinduer. Det er et tørrmurt steingjerde rundt kirkestedet og med en port med årstallet 1170.

Slidredomen
Slidredomen.jpeg
Kirken sett mot nord. Det lille hvite påbygget er sakristiet.
Foto: Wolfmann (2017).
Alt. navn: Slidre kirke, Vestre Slidre kirke
Sted: Vøllavegen 4, Slidre
Byggeår: 1100-/1200-tallet, taket 1266-1268.
Endringer: Eksteriør og interiør på 1700-tallet.
Via til: Oppr. Jomfru Maria
Kirkegård: På begge siden av kirken.
Kirkesamfunn: Før 1537: Den katolske kirke
Etter 1537: Den norske kirke
Bispedømme: Hamar
Prosti: Valdres
Fellesråd: Vestre Slidre
Periode: Romansk buestil
Teknikk: Murt med kalkmørtel
Materiale: Gråstein, kleberstein og sandstein.
Mål: Lengde 28,6 m.
Støpul: Laftet i to etasjer, fra 1676
Takrytter: Fra før 1700
Kor: 8,5 m. langt, 7,3 m. bredt
Skip: 14,8 m. langt, 10,2 m. bredt og 7,2 m. høyt
Prekestol: Fra 1790
Døpefont: I tre, ant. 1830-1840
Altertavle: Fra 1797
Orgel: Første fra 1891, dagens fra 1983.
Sitteplasser: 254
Annen informasjon: Rikt dekorert korskille fra 1798.

Den er første gang nevnt i skriftlige kilder i 1264 da den fattige Torstein ble utnevnt av pave Urban IV til prest i «ecclesia santae Mariae de Slidrum».

Kirkelige tilknytninger

 
Kirkestedet sett fra sør, prestegården bak til venstre med våningshuset i empire fra 1818.

Kirken var i middelalderen og fram til 1631 knyttet til Stavanger bispedømme, deretter til Oslo bispedømme til Valdres i 1863 ble en del av det nyopprettede Hamar bispedømme.

Valdres var sammen med Hallingdal og Eidfjord i Hardanger et prosti fra 1500-talet og fram til 1737, da Valdres ble slått sammen med Land, Toten, Vardal og Biri, mens Hallingdal ble slått sammen med Ringerike. I 1852 ble Valdres et eget prosti.

Kirken har i flere perioder vært sete for prosten, allerede i middelalderen satt prosten i Slidre. Etter reformasjonen ble prosten valgt blant sogneprestene og prosten holdt da til ved de ulike prestegjeldene, herunder Slidre.

Valgkirke 1814

Kirken var en av valgkirkene da det på et 14. mars 1814 under ledelse av sogneprest Edvard Christie ble valgt to valgmenn som og deltok i valget på Hunn i Vardal av de tre representantene Hans Jacob Stabel (som i 1799–1805 hadde vært residerende kapellan i kirken), Anders Eriksson Lysgaard og Lauritz Weidemann for Christians amt til Riksforsamlinga på Eidsvoll.

Navnet «Slidredomen»

Navnet «Slidredomen» henviser til at kirken er en domkirke eller en katedral som er en biskops setekirke og bispedømmets hovedkirke. I disse kirkene er det kirkelige handlinger som for eksempel presteordinasjoner som bare kan utføres av biskopen, og biskopen har en egen stol i koret, og ordet katedral er en henvisning til biskopens lærestol, cathedra. Men denne kirken er idag en soknekirke unbder navnet Vestre Slidre kirke, men det har fra gammel tid vært hovedkirken for hele Valdres.

Men «domer» er også unntaksvis blitt brukt om særlige store kirker, uten at de har vært katedraler, som Ullensaker kirke (Romeriksdomen), Norderhov kirke (Ringeriksdomen), Sør-Fron kirke (Gudbrandsdalsdomen) og Aurland kirke (Sognedomen). Men i en slik navnetradisjon skulle Slidredomen blitt kalt «Valdresdomen». Den har aldri har vært et bispesete for et bispedømme, men hovedkirke for prosten i Valdres. Navnet Slidredomen finnes heller ikke i noen skriftelige kilder, verken fra middelalderen eller fra århundrene etter reformasjonen, hvor den bare omtales som Slidre kirke. Først på 1900-tallet ble kirken omtalt som Slidrekirka/Slidrekyrja eller Slidredomen, om hverandre. Første gang det dukka opp i en avis var i Valdres i 1904.[1]

Alderen

Forskning de siste 30 årene har kommet til at kirken kan være noe yngre enn tilligere antatt. I 1987 ble det feiret et 800-års jubileum, selv om dette årstallet var noe tilfeldig valgt, er det sannsynlig at kirken på dette tidspunktet kanskje «bare» var rundt 720 år gammel.

På den overbygde kirkeporten står det 1170 som byggeår, da ekspertene den gangen denne ble satt opp var enige om at kirken ble bygget en gang mellom 1150 og 1200.

Senere har blant annet dendrokronologi slått fast at taket over skipet ble bygget i årene 1266 til 1268 og at gavlene deretter ble murt opp da det er mørtel på undersiden av taket. Spor etter en midlertidige vegg kan vise at taket over koret er noe yngre.

Som for eksempelvis Tingvoll kirke på Nord-Møre, som er av samme størrelse, tror en at bggetiden var på mange tiår. Dette gjelder også Nikolaikirken, den nordlige av Søsterkirkene på Gran som skal ha tatt mindte tjue år og den mindre Tingelstad gamle kirke som skal ha tatt ti år å bygge.

En årsak til den lange byggetiden var at man bare kunne bygge med mørtelen i den frostfrie perioden, da den ikke herdet om det var under +4 grader. Vintertiden kunne benyttes til bryting av stein, hvor de kunne bruke sterk, åpen varme og vann som frøs til is i sprekkene og slik sprengte disse videre ut.

Eksteriøret

 
Plantegning av kirken av Olaf Nordhagen fra 1905, som viser de tykke veggene, sakristiet fra 1860, den gjenmurte nordportalen og hvordan koret knekker litt mot nord.

Veggene

De opprinnelige murene er stort sett intakte, ytterveggene er opptil to meter tykke kistemurer (skallmurer) murt med kalkmørtel og med brede, fylte fuger. Hjørner og portaler er av fint tilhugget kleberstein og sandstein. Det ble sannsynligvis hovedskapelig brukt lokalt brutt stein, på vestsiden av Slidrefjorden er det funnet er gråsteinsbrudd, og fra Tvengesberget og Engeskleiva ved Slidre sentrum. Klebersteinen kan være importert fra Gudbrandsdalen, men det finnes også noen forekomster i Valdres, som på østsiden av Slettefjell i Vang.

Kirken har store dimensjoner, også steinene som ble brukt. Østveggen av koret har eksempelvis en stein som er 2,9 meter lang og 0,7 meter høy, og nordveggen har en stein som er 2,1 meter lang og 0,9 meter høy. Siden terrenget skråner ganske bratt mot vest, er murene forsterket med en bredere sokkel.

På den øverste del av gavlen på østveggen av skipet (over koret) er muren kledd med liggende planker. Dette har noe med inntrappingen av muren innenfor å gjøre. I gavlene flere steder er det også murt inn runde stokker som stikker ut fra veggen, både utvendig og innvendig. Disse ble brukt til å fundamentere stilasene da kirken ble bygget. Disse gikk 1 til 1,5 meter ut fra veggen.

I 1665 ble store spekker i veggmuren reparert med stein og mørtel, og i 1675 ble sprekker i den innvendige muren både i skip og kor reparert og muren innvendig ble kalket.

Portalene

Skipet har portaler mot nord og sør, men ikke mot vest som er vanlig. En teori er at dette kan skyldes at terrenget mot vest er svært bratt, imidlertid er det andre kirker, som Hamar, Mære og Alstahaug som har tilsvarende terrengforhold, men likevel har tårn eller vestportal.

Tak og takrytter

Kirken har et bratt saltak som i dag er tekket med skifer, opprinnelig med spon. Det kan ikke med sikkerhet slås fast nøyaktig når taket ble tekket med skifer, antakelig rundt 1790, først på sørsiden, deretter mot nord. Skifertekkingen ble fornyet rundt 1900.

Det ser ut som at kirken opprinnelig hadde en takrytter med klokker. Utover på 1600-tallet var denne i så dårlig forfatning og dagens takrytter er fra rundt 1700. Dette er kvadratisk og har åttekantet hatt og spir på sju meter. Også dette tårnet er reparert flere ganger.

Dører

 
Døra med drakering og smijernsarbeider fra 1200-tallet.
Foto: Per Gjærder/Universitetsmuseet i Bergen

Siden kirken ikke har noen vestportal, er hoveddøra på sørveggen. Opprinnelig slo døra innover, men etter kirkebrannen i Grue kirke i 1822 da mellom 113 og 117 mennesker omkom, kom det påbud om at alle dører skulle slå utover.

Dagens dør er derfor fra 1824, noe som også er skåret inn i dekorasjon i portalen over selve døra. Døra har drakering og smijernsarbeider fra 1200-tallet, herunder et alenmål som henger ned på smijernsbeslaget litt til vestre for midten. Denne utsmykningen ble flyttet over fra en eldre dør.

Ved inngangen er det et labyrintmotiv, som ellers bare er kjent fra Seljord kirke.

Døra på nordveggen skal har blitt murt igjen rundt 1620, men denne ble åpnet igjen i 1961. En teori er at norddøra opprinnelig var for kvinner, og sørdøra var for menn, men det finnes ingen dokumenterte henvisninger til dette.

I portalen til norddøra er det idag et lite sidealter til Maria med et ikon som viser Maria og barnet. Alteret ble vigslet 15. mai 2016 som var første pinsedag.

Vinduene

De opprinnelige vinduene hadde vært små og ble i 1736 erstattet av dagens store, rundbuede vinduer. På sørveggen av skipet er de gjenmurte små vinduene fortsatt synlige høyere opp enn dagens to store vinduer. Koret har et slikt stort rundtbuet vindu.

Skipet og koret har rundbuede portaler mot sør, mens skipets portal mot nord har en fast dør. På øst- og vestveggen var det opprinnelig små vinduer.

Sakristiet

Det første sakristiet på sørveggen ble satt opp av John Hamre i 1860, dette var smalere enn dagens og ytterveggen var en forlengelse av skipets yttervegg og takets skråning fulgte hovedtakets. På en plantegning fra 1905 av Olaf Nordhagen blir dette rommet merket som en sval.

Dette første sakristiet ble revet og et nytt sakristi som var utvidet i bredden ble oppført i 1955-1956. Denne utvidelsen av bredden gjorde at taket på dette er knekt utover som et pulttak.

Sakristiet har både en dør ut av kirken, og en annen dør inn til koret. Døra til koret har rundbueform med en enkel profilering av portalen. Døra har en dørring med et dyrehode fra middelalderen.

Klokker og støpul

 
Støpulen.
Foto: Wolfmann (2017).

Tidligere hadde det vært støpul ved siden av kirken som var stor nok til å bære de tolv «med hinanden harmonerende klokker». I dag er fire av de gjenværende seks klokkene som er fra 1200-tallet i tårnet.

I den laftede støpulen fra 1676 i to etasjer på den andre siden av Vøllavegen henger det i dag to store klokker, den ene er fra middelalderen og skal være støpt på gården Mo, den andre er støpt av Anders Olsen Holte i 1868, og har inskripsjonen «Støbt af Anders Olsen Holte paa Toten og bekostet af Vestre Sledres Kommune Aar 1868.»

I støpulen er første etasje bredere og med skråtak over det utstikkende området. Den bredere førsteetasjen gjør konstruksjonen mer stabil mot slingring. Den øverste etasjen er ganske åpen for å slippe ut mest mulig av lyden.

Det har i lang tid vært vanlig at de to klokkene i støpulen brukes på vanlige søndager, mens man i tillegg bruker de fire små i tårnet under høytidene.

Interiøret

Interiøret er preget av i malte treutskjæringer fra slutten av 1700-tallet, utført i barokkstil, etter at korbuen og vinduene ble utvidet i 1736 og kirken fikk nytt inventar. De innvendige veggene har kostepuss.

Arbeidene med korskillet, altertavlen og prekestolen ble utskåret av Hans Jonassen Felde fra Torpa og malt i sterke farger av Ole Hermundsson Berge, opprinnelig fra Bagn, men hadde kjøpt gården Berge i Vestre Slidre. Han skapte en egen dekorasjonstil i Valdres og ble regnet som den fremste rosemaleren i hele Valdres.

Det første orgelet ble levert av orgelbygger Albert Hollenbach (1850–1904) fra Neuruppin i Brandenburg i 1891.

Koret

 
Epitafium over presten Nils Andersson Spydeberg og sønnen Jens Nilsson Slire fra 1687 og til høyre for dette portrett av prestens andre kone Anne Pedersdotter som påkostet epitafiet.

Koret er tilnærmet kvadratisk uten en buet apsis og er ikke plassert rett på skipet, men midtaksen er knekt noe mot nord. Taket blir båret av av sju sperrer som er tilhugget med øks.

Koret har tønnehvelving av tre og er dekorert med limfarge, trolig fra 1200-tallet og dekker en samlet flate på hele 85 til 90 kvadratmeter. Denne har Kristus som sentralmotiv, og er dekorert med bladranker, engler. I hvert av de fire hjørnene er evangelistattributtene: engel for Matteus, løve for Markus, okse for Lukas og ørn for Johannes.

Avsagede bjelkestubber i veggene like under tønnehvelvingen tyder på at koret i renessansen hadde himling som skjulte hvelvingen og dekorasjonene.

Østveggen bak alteret har kalkmaleri som sannsynligvis er fra 1400-tallet, nedre del har motiv fra himmelfarten, øvre del kroningen av Maria. Hele dette maleriet ble overmalt med sort frage på slutten av 1700-tallet. Sannsynligvis var det da i dårlig forfatning og fargene stemte dårlig med den nye altertavlen. Restaureringer på 1900-tallet har brakt det fram igjen.

I koret er det et familiebilde fra 1654 av presten i Slidre i årene 1638 til 1678, Nils Andersson Spydeberg og hans første kone og barn, et portrett av hans andre kone Anne Pedersdotter og opprinnelige to epitafier fra 1600-tallet, det ene gjenværende er fra 1687 bekostet av Anne Pedersdotter til minne om hennes mann Nils Andersson Spydeberg og sønnen Jens Nilsson Slire og henger mellom de to maleriene.

Dette epitafiet skal også ha blitt brukt som altertavle og har en framstilling av Jesus på korset i en rikt utskåret ramme, flankert av Moses og Aron på hver side, mens over dette er prestens våpen og innskrift, flankert av to engler og aller øverst den oppstandne Kristus.

Altertavlen

Altertavlen er fra 1797 med et rokokko stiluttrykk med rik akanutusutsmykning, med en framstilling av Jesus på korset, og med Jomfru Maria og Johannes døperen, Moses med lovtavlen og Aron med et røkelseskar på sidene. Helt på toppen er det to engler som holder en kartusj (ramme med kraftig opprullede sider) hvor det opprinnelig av et stort monogram til Christian VII.

Kongemonogrammet ble fjernet i 1805 etter påtale fra prost I.H. Berg under en visitas, sannsynligvis fordi kongen ikke levde et liv til etterfølgelse. I stedet ble dagens dekorasjon hvor det står Jahve med hebraiske bokstaver i en ramme som stråler malt inn.

Korskillet

 
Koret bak korskillet og prekestolen til høyre.

Før koråpningen ble utvidet hadde det tidligere bare vært en vanlig dør. Korskillet markerte etter at åpningen mellom koret og skipet ble gjort bredere det tydelige skillet mellom de to rommene.

Korskillet ble utskåret av Felde og malt av Berge i 1798 og har dreide spiler som bærer en forkrøppet gesims med akantusranker, et speilmonogram av en C og krone med to engler som holder hver sin basun og står på hver side på hver sin akantusranke og holder kronen.

Den har følgende innskrift, rettet mot menigheten: «Frygter Gud. Ærer Kongen» under speilmonogrammet av en C for kong Christian VII og kronen.

Døpefont og -fat

Den døpefont av tre er nevnt i 1790. Dagens døpefont er også bygget i tre fra 1800-tallet, antakelig 1830-1840. Den er malt gråblå med dekorasjoner og er formet åttekantet i kremmerhusform og står på tre bein.

Det store døpefatet er laget i messing og fra 1500- eller 1600-tallet, laget i Nürnberg i Bayern. Den har en hamret framstilling av erkeengelen Gabriel som kommer med budskapet til jomfru Maria om at hun skal føde Jesus etter å ha blitt unnfanget ved Den hellige ånd, omtalt i evangeliet etter Lukas 1. kapittel, vers 26-56. Kirken har også et mindte døpefat i tinn, trolig laget av Anders Knudsen i Christiania.

Prekestolen

Prekestolen er fra 1790 og har rik akanutusutsmykning med fruktklaser, dusker og ranker, og ingen personer eller bibelske motiv. Over oppgangen står følgende påminnelse til presten: «Giver Agt paa Eder Selv og paa den ganske Hjord». I tillegg er det merket «Stafferet 1798» på baksiden.

Denne erstattet en tidligere prekestol, sannsynligvis en enkel prekestol fra renessansen og nevnt i 1618, og to merker i gulv kan være etter denne.

Skipet

 
Vigselskors fra kirken.
Foto: Lars Roede (2008).

Midt i skipet står en stor stolpe, kalt «kongen». Denne er av middelaldertype, og kan ha vært midtmasten i den opprinnelige takrytteren. Masten står på en stein som ligger rundt 110 cm under dagens gulv og bærer det meste av også dagens tårnkonstruksjon.

Skipet fikk himling i renessansen, langsgående bord over de tverrgående strekkbjelkene. Først lå de under sperrebjelkene, men dekket da den øvre delen av vinduet i vestveggen. Opprinnelig var det nok åpent opp til mønet og sperreverket.

På veggene i skipet er det omriss av fem vigselskors (hjulkors), samt to i koret. Disse har form av et gresk likearmet kors i en sirkel med en diameter på hele 48 cm, noe som er uvanlig stort.

På nordveggen er det et kalkmaleri med et skråstilt våpenskjold fra rundt 1330-1350. Dette har et hjerte med hengende kløverblad i sølv inne i en sølvbord og med en svart bord rundt dette. Det er ikke kjent hvilken slekt dette våpenskjoldet kunne tilhøre, med det ligger til grunn for dagens kommunevåpen for Vestre Slidre.

Kirkegården

Det er kirkegård rundt hele kirken. Opprinnelig hadde denne en uregelmessig åttekantet form. Gjennom senere utvidelser ble den mer sirkelrund.

En tidlig periode skal kirkegården på nordsiden ha vært for kvinner og barn, mens sørsiden var for menn.

Det er også graver i en murt krypt under koret med mange kister med balsamerte lik. Dette er trolig tidligere prester og deres familier. Slik gravlegging under kirkegulvet ble forbudt i 1805.

Rundt den eldste delen av kirkegården er det et tørrmurt steingjerde.

Galleri

Nordhagens opptegninger

Artitekt Olaf Nordhagen foretok i august 1905 en opptegning av kirken, ref også plantegningen under avsnittet Eksteriøret.

Referanser

  1. ↑ Valdres. 1904-12-31. Digital versjon på Nettbiblioteket.

Kilder


Koordinater: 61.09037° N 8.97996° Ø

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Slidredomen&oldid=2039985»