Akershus slott og festning
Akershus slott og festning, i dagligtale oftest kalt bare Akershus festning, er en festning og et kongelig slott fra middelalderen. Det ligger på Akersneset i Oslo sentrum, og har gitt navnet til fylket Akershus. Den var, med et avbrudd fra 1815 til 1820, en operativ militær festning fram til 1850. Siden 1850 har festningen vært et militært hovedkvarter. I 1820 ble det etablert fengsel der.
Det aller meste av festningen er åpen for publikum. To museer – Forsvarsmuseet og Norges Hjemmefrontmuseum – har tilhold der.
Festningen har navn etter gården Aker kombinert med hús («borg»), altså «Akersborgen». Den ga navn til Akershus hovedlen, dets etterfølger Akershus stiftamt og til slutt Akershus fylke.
Festningsområdet
Festningsområder dekker rundt 170 dekar, mens bygningsmassen er på til sammen rundt 91 000 m². Den opprinnelige middelalderborgen er omkranset av en ringmur, og utenfor denne ligger flere bastioner. På det ytre området ligger nyere anlegg som Festningsplassen, kvartalet i Myntgata og området rundt Forsvarsdepartementet. Det meste av bebyggelsen i den ytre delen er fra 1800-tallet, etter at festningen gikk ut av operativ bruk.
Militærhistorie
Akershus festning har vært sentral i forsvaret av Oslo gjennom historien. I 1624, etter bybrannen, ble byen fra dagens Gamlebyen til området som nå er kjent som Kvadraturen, rett ved festningen. Den har blitt angrepet flere ganger, men har aldri blitt tatt med storm. Den eneste gang festningen har blitt overgitt var i 1940, og den var da ikke lenger en operativ festning.
Begynnelsen
Da Alv Erlingsson den yngre angrep Oslo i 1287 hadde man ikke noe forsvarsanlegg som kunne stå imot. Håkon V Magnusson grunnla derfor noen år senere festningen. Det nøyaktige tidspunktet er ukjent, men det antas at det skjedde i 1290-åra. I år 1300 nevnes Akershus i et brev fra kongen til Mariakirken, uten at det er klart om den da sto ferdig.
I 1287 ble Oslo angrepet av den opprørske adelsmannen Alv Erlingsson, men den gamle kongsgården kunne ikke forsvare byen effektivt. Behovet for et sterkere forsvarsanlegg ble dermed tydelig.
Første gang festningen ble testet var i 1308. Den ble da beleiret av Erik av Södermanland støttet av norske stormenn. Festningen sto imot beleiringen inntil en norsk bondehær beseiret hertugen og stormennene i et slag. Flere slike opprør fulgte i 1330-åra. Enkelte ganger hadde opprørerne også kontroll over Akershus, ikke vet at de tok borgen med storm, men fordi også høvedsmannen støttet opprør. I 1360- og 1370-åra, under Håkon VI, ble borgen utvidet slik at den ble enda sterkere.
Neste beleiring kom i 1449–1450. Heller ikke den svenske kongen Karl Knutsson Bonde klarte å innta festningen. Deretter var det fredelig på Akershus fram til 1502, da Knut Alvsson kom med en hær og avsatte den danske høvedsmannen Peder Griis. Festningen var nå på norske hender igjen, og den danske kongen sendte skotske leiesoldater som senere i 1502 beleiret Akershus. De lyktes ikke i å ta festningen, og kongen skrev ut hver tredje mann på Sørøstlandet til militærtjeneste for å gjenvinne kontrollen. Han tok tilbake styringen i lenet da Knut Alvsson ble drept da han var på vei til forhandlinger.
Under grevefeiden forsøkte Gustav Vasa å ta kontroll over Norge, og i 1523 beleiret svenske soldater Akershus. Befolkningen i Oslo brant husene sine, og svenskene kunne ikke holde beleiringen lenge.
Reformasjonen til eneveldet
Noen år før reformasjonen ble festningen sterkt skadet da lynet slo ned og forårsaket brann i det indre borgområdet. Da Christian II beleiret Akershus i 1531–1532 var det derfor en svak borg som møtte ham. Garnisonen på borgen var bare på tyve-tredve mann, da store deler av den var ute i annet oppdrag. Høvedsmannen Mogens Gyldenstjerne bløffet, og klarte å få på plass en våpenhvile. I mars 1532 kom unnsetningen, en styrke fra Danmark og Lübeck som hevet beleiringen.
Mens beleiringen pågikk angrep Gyldenstjerne den 21. januar 1532 Hovedøya kloster. Abbeden ble tatt til fange, og klosteret ble plyndret. Stein fra klosteret ble i tiden som fulgte brukt til å forsterke festningen. Høvedsmannen fikk også større midler til rådighet ved at han tok over klosterets leilendinger.
I 1567, under den nordiske syvårskrigen, ble Akershus beleiret av svenske styrker. Christen Munk, som nå var slottsherre, brant byen slik at svenskene også denne gang ble stående uten forsyninger og tak over hodet. Svenskene måtte derfor trekkes seg tilbake.
Under Christian IV var det igjen omfattende byggeaktivitet på festningen. I 1593 startet en utbygging som skulle modernisere festningen. Det hadde vært en enorm utvikling innen våpen siden festningen sist ble opprustet. Spesielt var det viktig å tilpasse den til tidens artilleri. Arbeidet var kostbart, og ble finansiert gjennom ekstraskatt på Østlandet og i Agder og gjennom pliktarbeid. Første fase var klar i 1604, med ytterverker bygget etter det italienske bastiosystemet.
I årene 1616–1646 fortsatte arbeidene. Festningen ble i denne perioden nærmere knyttet til byen. Etter bybrannen i 1624 ble byen flyttet til området rett ved festningen, det som nå er kjent som Kvadraturen, og gitt navnet Christiania. Det ble anlagt voller rundt byen, slik at den kunne forsvares i sammenheng med festningen. Dermed ble muligheten til å beskytte byen langt bedre. Festningens profil ble i denne tiden sterkt endret. Restene av det gamle hovedtårnet Vågehals ble revet. To nye tårn, Blåtårn og Romersikstårnet, ble reist. Rundt borggården ble bygningene gjort sammenhengende. Kruttkammeret under slottskirken ble gjort om til fire fangehull. To av disse er bevart. Kongens og stattholderens kamre ble ominnredet, slik at de ble mer komfortable. Gjennom disse og andre endringer hadde festningen blitt forandret fra en middelalderborg til et befestet renessanseslott.
Kommandanter