Jordbruksvatninga på Østre Toten tok så smått til i mellomkrigsåra, då grønsaksdyrkarane i Totenvika la ned vassledningar og pumpa opp vatn frå Mjøsa. På slutten av 1960-talet kom dei fyrste felles vatningsanlegga, og i 2010-åra kan om lag 40.000 dekar jordbruksareal vatnast. Dette utgjer over 1/3 av det samla jordbruksarealet i kommunen og heile 9 % av det samla vatna arealet i Norge. Åkervatninga på Toten kom med elektromotoren og vasspumper med stor kapasitet. Men behovet for vatning har vori her støtt, avhengig av jordsmonn, kva ein dyrkar og varierande nedbør frå år til år. Graset treng vatn etter fyrsteslåtten, for å få i gang att veksten så det blir god avling av håa. Potetene lyt ha vatn utpå seinsommaren, når knollane tek til å vekse. Og skal du vera sikra ei god grønsakavling, lyt det vatn til. Forsommartørken, tørkeperioden vi ofte har føre jonsok, har frå gammalt ofte vori skjebnesvanger for avlinga både av korn og av andre vekster. Les mer …
Isdam er en kunstig anlagt og oppdemmet dam eller liten innsjø, for å kunne skjære is av denne om vinteren. Slik isdrift var særlig stor i siste halvdel av 1800-tallet, men var fortsatt vanlig fram til 1920/ 1930-åra. Omfanget var stort, bare i Asker kommune var det 22 anlagte isdammer, og i de tre herredene Solum, Eidanger og Bamble i Telemark skal nærmere 1300 mann ha vært i arbeid i 20–25 uker vinteren 1895–1896, og skar ut hele 125 000 tonn is denne vinteren.
Dammene gjorde at en kunne kontrollere vannivået og dermed både kunne øke og sikre en stabil produksjon. Etableringen av isdammene og den økende etablingen av annen infrastruktur markerte en overgang for denne næringen fra en høstingsøkonomi til en produksjonsøkonomi.
Dammene måtte rengjøres om sommeren og høsten, og vannet ble da tappet ut og gress og siv ble fjernet. Om vinteren måtte snøen pløyes bort, og målsettingen var å få klar is uten bobler. Selve skjæringen begynte normalt i februar, da isen var rundt 60 cm tykk. Det ble skåret ut store isblokker på rundt 200 kilo, som så ble solgt til bønder, butikker, restauranter, sykehus eller privatpersoner. Isen ble skåret ut ved hjelp av store og grovtannede sager, kalt «svanser». Egne issakser ble brukt for å få halt de store isblokkene opp av vannet. Les mer …
Sandefjord bad, også kalt Sandefjord kurbad eller bare Kurbadet, ble åpnet 1. august 1837 under navnet Sandefjords Svovl- og Sjøbad av legen Heinrich Arnold Thaulow. Badet åpnet i en staselig bygning tegnet av Thaulow selv i klassisistisk stil med gavl og midtstilt søyleveranda. Thaulow hadde tatt medisinsk embetseksamen i 1833 og flyttet samme år til Sandefjord som byens første faste lege. Det bodde da rundt 780 mennesker i byen. Da han åpnet kurbadet i Sandefjord var dette landets første kurbadanstalt. Dette var i en del av byen mot den indre del av fjorden som var myrlendt og ubebodd. Kort tid etter at han hadde flyttet til Sandefjord oppdaget han en svovelholdig kilde som han tok i bruk i behandlingen. Likeledes innførte han bruk av maneter. Den såkalte thaulowske metode var en kombinasjonskur som bidrog til badets voksende ry.
Allerede i 1839 flyttet Thaulow til Modum fordi han ikke tålte det fuktige kystklimaet i Sandefjord, men drev fortsatt badet der videre, etter hvert sammen med Modum bad som han opprettet i 1857. Han besøkte badet hver sommer. Les mer …
 Utedo fra Ålborg på Tynset, nå på Norsk Folkemuseum. eller utedass er en do som befinner seg i en egen bygning eller i et uthus, der avfallet samler seg i en binge, ei bøtte eller en annen beholder. Før nyere tid, da vannklosettene bredte om seg, var utedoen den vanligste doen. Det er verdt å merke seg at ordet utedass eller utedo er forholdsvis nye begrep: Da dette var den vanlige typen, ble de simpelthen kalt dass eller do. Ordet dass stammer fra det lettere eufemistiske tyske begrepet das Häuschen, altså «veslehuset», mens ordet do stammer fra det nedertyske ordet Donhaus, et «hus for å gjøre noe». Det latinske begrepet locum privatus har også gitt oss to ord for utedass, nemlig lokum og privet. I dag er vannklosett og andre former for innedo utbredt i både bygd og by i hele Norge, og utedass brukes bare sporadisk, med unntak av i hytter. Les mer …
 Olavskilden på Hammer i Lørenskog. er en liten ferskvannskilde på toppen av det furukledte Hammerberget i Lørenskog, rett ved Hammer-gårdene og Lørenskog kirke. Kilden er 7–8 meter lang og snaut 3 meter på det bredeste. Den går ikke tom, selv ved langvarig tørke. Rundt kilden er det satt opp et stakittgjerde, og rundt den er det plassert ut benker.
Ifølge sagnet skal guden Tor (Tor med hammeren) ha blitt rasende da han så at det ble bygd kirke på Hammer. Med all sin kraft kastet han derfor hammeren sin, Mjølner, mot kirken for å knuse den. Imidlertid var kraften til Olav den hellige, helgenkongen som falt på Stiklestad i 1030, større. Hammeren forandret derfor retning og traff i stedet Hammerberget. Hammeren laget et arr i berget, og der sprang det fram en kilde som fikk navn etter hellig-Olav. Les mer … | 
