Eigerøy fyr i 2008.
Foto: Falk Lademann
Eigerøy fyrstasjon ligger på en øy forbundet til fastlandet med bro ved Egersund i Dalane. Fyrstasjonen har et 32,9 meter høyt fyrtårn i jern foret med teglstein. Fyret har 1. ordens lynblinklinse fra 1897 i drift og diafon med trykktanker intakt. Et maskinhus i betong er senere oppført inntil fyrtårnet. Lenger inn ligger øvrig bebyggelse med bolig, uthus, samt landing og naust. Ved boligen ligger tufter etter tidligere bolig og uthus og spor etter hage. En oppmurt vei fører fra boligen til fyret. Fyrstasjonen ligger i det særmerkede kystlandskapet i Dalane i sammenheng med marinarkeologiske forekomster og tyske krigsanlegg. Området er fuglelivsfredet etter lov om naturvern.
Eigerøy fyrstasjon har med landets eldste støpejernsfyr støpt på
Bærums Verk og det tekniske utstyret bevart, høy fyrhistorisk verdi. Tårnets majestetiske plassering på en topp i landskapet, og sammenhengen med bebyggelsen innenfor, har stor miljøskapende verdi.
Les mer …
Røros under åpninga av Rørosmartnan i februar 2007.
Foto: Hogne
Røros er kommunesenteret i Røros kommune i Trøndelag. Stedet ble grunnlagt som en bergstad etter malmfunn i 1644, på et tidspunkt hvor det bare bodde noen få mennesker på gårder i området. Røros Kobberverk ble grunnlagt i 1644, og i 1646 sto den første smeltehytta klar ved Hitterelva. Byen ble ødelagt av svenskene i 1678 og1679, men ble raskt bygget opp igjen. Kobberverket la ned driften i 1977.
Fra 1926 til 1964 var bergstaden en egen kommune. Denne ble så slått sammen med Røros landsogn, Glåmos og Brekken til dagens kommune.
I 1980 ble Røros innlemmet på UNESCOs verdensarvliste, og i 2010 ble også circumferensen lagt til, de omkringliggende områdene rundt byen, da oppføringen ble utvidet. Disse områdene omfatter de viktigste gruveområdene, vintertransportruta, tømmerrennene i fløtningskanalen Femunden-Feragen, samt Kuråsfossen kraftverk fra 1896 og Femundshytta, en av de fjerntliggende smeltehyttene.
Røros historie
1530 Olav Engelbrrektsons jordebok: bare én gård på Røros, Rørosgård ved Glåma
1644 16 personer bor på Røros. Lorentz Lossius får mutingsbrev, og igangsetter drift i Rauhåmmåren.
1645 Driften blir flytta til Storwartz utenfor Røros, Gamle Storwartz gruve blir igangsatt,
1646 Smelthytta blir tatt i bruk. Røros Kobberverk får privilegier fra Kongen: innenfor en cirkumferens (sirkel) på 45,2 km har kobberverket
enerett på all jord, skog og mineraler, bøndene ble pålagt pliktarbeid for kobberverket «mot billig betaling».
1647 Joachim Irgens overtar Røros Kobberverk
1651 Broren, Johannes Irgens, blir direktør for Røros Kobberverk
1658-60 Trøndelag tapes til Sverige i 1658, vinnes tilbake i 1660
1678-79 Røros blir brent ned av svenske tropper i 1678 og 1679, Rørosingene gjemmer seg i løer og hytter, vender tilbake, bygger opp igjen byen
1701 Manntall på Røros. 390 menn arbeider på verket, 852 menn og gutter bor på Røros
Det rene kopperet ble kjørt med hest eller okse på slede til Trondheim og eksportert til Amsterdam. I første halvdel av 1700-tallet var Kobberverket den beste bedrift i Norge med en produksjon verd 200 000 riksdaler og over 35 000 rdl. i skatt i året.
Mennene var gruvearbeidere eller smeltere og småbrukere, med bolig i Bergstaden om vinteren og seter utenfor Staden, med fjøs og låve begge steder. Gruvearbeiderne bodde ved gruven fra mandag til fredag, mens kona stelte hus og hjem.
1780 Røros kirke ble bygd som steinkirke. Barnearbeid innført «vaskarryss».
1800-tallet Økende problemer: skogen hogd ned, kull og ved måtte hentes langveis fra,
malmen minket, kopperprisen gikk ned. Arbeidsstokken ble redusert.
1977 Kobberverket innstilte driften.
Kilder og litteratur
Denne siden trenger opprydding. Det kan for eksempel dreie seg om innholdsmessig struktur, framstilling eller språk. Se evt.
diskusjonssiden for merknader.
«Blücher» i 1939
Foto: A. Klein
«Blücher» var en tysk slagkrysser som ble sjøsatt 8. juni 1937 og senket ved Oscarsborg festning i Drøbaksundet under angrepet på Norge den 9. april 1940. Skipet var da flaggskip for invasjonsgruppen som skulle innta Oslo. Senkningen medførte store forsinkelser og ga dermed konge, regjering og Storting en mulighet til å komme seg ut av byen.
Kl. 0421 den 9. april var «Blücher» på skuddhold fra Oscarsborg, som ligger på en holme der Oslofjorden er som trangest. Sikteutstyret på festningen fungerte ikke som det skulle, men festningskommandant Birger Eriksen kjente alle skjær og holmer, og bedømte avstanden riktig. Festningen hadde tre 28 cm kanoner fra Krupp, som hadde blitt stilt opp i 1893. To av dem, «Moses» og «Aron», var bemannet, mens det ikke fantes nok trente mannskaper til å betjene «Josva». Eriksen ventet til skipene var så nær at treffsikkerheten var svært god i mørket. «Blücher» passerte linjen Badeparken - Småskjær på ca 950 m. Av ukjent årsak ønsket Eriksen å treffe ca 6 m over vannlinjen og beordret derfor avstand 1400 m.
Den første granaten traff Haupt-Fla-Einsatzstand nest øverst i stridsmasten over broen. II artillerioffiser kapitänleutnant Erich Puchammer ble drept og flere i hans stab såret. Trolig ble kommunikasjonen fra øvre plattform, Vormarsch, slått or I artillerioffiser overlot kommandoen til III AO på broen. Han beordret umiddelbart ildåpning mot selvvalgte mål. Militært sett gjorde første skudd liten skade på fartøyet.
Like etter traff neste granat nær flyhangaren og en brann brøt ut. Granaten slo ned og hull i panerdekket. Trolig ble damptilførselen til 1. turbin, senterpropellen, ødelagt. Samtidig falt et av de tre E-verkene ut og fartøyet mistet omtrent halve strømforsyningen.
De gamle kanonene på Oscarsborg tok tid å lade om, og mannskapene var delvis rekrutter med lite trening, så man fikk bare avfyrt disse skuddene. «Josva» var ladd, men mannskapene fikk ikke siktet den inn i tide.
Les mer …
Første standplass til venstre med orienteringsbordet bak den andre standplassen i bakgrunnen.
Foto: Chris Nyborg
er en forberedt batteristilling som ble anlagt i
1902 for
Posisjonsartilleriet. I senere tid er anlegget også omtalt som
Okerød skanse. Batteriet skulle dekke området mellom
Oslofjorden og
Vansjø. Særlig viktig var det at kanonene kunne bestryke Værlebukta og området sør for denne. Dette skjedde som et ledd i opprustningen på slutten av
1800-tallet og begynnelsen av
1900-tallet, da man anla fort og batteristillinger langs svenskegrensen fra
Kongsvinger til
Svinesund og også vest for Oslofjorden for å møte en eventuell svensk invasjon.
Les mer …
Vistehola ligg på garden
Viste i
Randaberg kommune. Dei gode bevaringstilhøva for organisk materiale i denne hola har avslørt meny og levevis hos steinaldermenneska på Sørvestlandet. Vistehola høyrer såleis med til dei klassiske lokalitetane i norsk
arkeologi.Hola er 8-9 meter djup og 5-6 meter vid. Ho ligg godt skjerma ved foten av ein bratt knaus med fritt utsyn mot sjøen. Landhevinga har medført at avstanden til stranda i Vistevika i dag er eit par hundre meter, men i steinalderen låg hola nær sjøen. Opphavleg var namnet "Svartehålå" på lokaldialekten, noko som nok hang saman med at hola på avstand verka djup og mørk. Etter at interessante arkeologiske funn byrja å koma for dagen, skifta namnet til "Vistehålå". Det var ein lokal randabergbu som i 1900 oppdaga mellom anna flint, dyrebein og trekol i hola. Konservator T. Helliesen frå
Stavanger Museum gjennomførte i 1907 ein mindre gransking. Den kjende arkeologen
A.W. Brøgger heldt fram arbeidet i 1907 og 1910. Endeleg stod
H. Egenæs Lund for utgravingar i 1939 og 1941.
Les mer …
.JPG)
