Haustkveld ved fjellvatn, båten til høgre Åfløy er en båttype som er fullstendig flat tverrskips i bånn og har speil bak. Åfløyen er altså ikke en kjølbåt, men hører til blant de båtene som ofte kalles «flatbotninger» e.l. Akterenden er ikke tverr, men skråner. De kan ha forstevn hvor bordgangene ligger inntil en stilk eller de kan ha en indre stilk hvor bordgangene fra hver side møter hverandre i forkant og sammenføyes. Åfløyer med speil foran er heller ikke uvanlig. Materialbruken varierer akkurat som i kjølbåtene etter hva som er tilgjengelig, men kravene til åfløy-materialene er nok likevel slakere enn til kjølbåter. Les mer …
Bilde av en pram i Langesunds-fjorden. Foto: Tore Friis-Olsen
Pram, eller pråm, som det heter i mange dialekter, kan bety så mye. En stor kasseformet lekter kan hete en pram, og i ferskvann kalles gjerne det meste for pråm.
Stort sett er en pråm eller eke, kjært barn har mange navn, en rundbunnet båt, klinkbygd, med speil akter, og et lite speil, «nesa», forut. På norskekysten har vi to hovedtyper, de blir gjerne kalt Holmsbupram og Arendalspram etter de mest kjente byggestedene. Holmsbuprammen har mange nære slektninger i hele Oslofjordområdet, Arendalsprammen langs hele Sørlandskysten. Grensen mellom de to typene går mellom Kragerø og Risør.
Vest og nord i landet er prambyggingen av ny dato, her har kjølbåtene hatt markedet alene til omkring 1900. Blant folk som seiler eller ror lange strekninger har det vært vanlig å se litt ned på prammen som farkost, og det må vel innrømmes at en seilsnekke, oselver eller nordlandsbåt har mer sus over seg. På den andre siden er ikke prammen bygget for seilas eller lange roturer, og den er overlegent funksjonell i sine riktige omgivelser. Les mer …
Jøa Kystlag er en frivillig kulturvernorganisasjon som har som formål å ta vare på kystkultur og historie. Lagets hovedparole er vern gjennom bruk. Jøa Kystlag har ca. 140 medlemmer, og hovedaktiviteten er bruk og vedlikehold av M/K Straumingen. Laget er lokallag i Namsos kommune for den landsomfattende organisasjon Forbundet KYSTEN, som har over hundre kystlag og ca. 10.000 medlemmer. Kystlaget ble etablert i 2008. Les mer …
Ranaspisse. Tegning av Ulf Mikalsen, Kjerringøy
Ranaspissa er som oftest bygget i gran. Ranaspissa kjennetegnes ved at stevnene er festet oppe på kjølen. Spissa er relativt langkjølet uten lot, med en markert vinkel mellom kjøl og akterstevn. Dette bidrar til å gjøre spissa retningsstabil. Ripekonstruksjonen er særegen for distriktet. Les mer …
Færder fyr i 2008 Foto: Ole Gaasø
Lille Færder fyrstasjon, oftest bare kalt Færder fyr (også skrevet Ferder), er et fyr på Lille Færder, den midterste av tre øyer kalt Tristeinene i Færder kommune i Vestfold. Det ligger ytterst i Oslofjorden, og markerer grensa mellom fjord og hav. Det første fyret på stedet ble reist i 1697. Området er svært værhardt med farlige farvann, og fyret har derfor vært av stor betydning for sjøfarendes sikkerhet.
Det første fyret sto på Store Færder, nord for dagens fyr. Det ble reist av Jacob Christian Wølner (1660–1708) fra Drammen, og var først i hans eie og deretter forpaktet bort som et privat fyr. For retten til å drive fyret måtte han betale en avgift på 50 riksdaler for kongebrevet. Dette ga ham også rett til å kreve inn kull fra skipsfarten. Fyret var rett og slett en åpen, smidd fyrgryte hvor det ble brent kull. I løpet av et år gikk det med rundt 540 tønner kull. I 1799 tok myndighetene over, og i 1802 sto et tårn med lykt klart. I 1852 ble dette erstattet av et linseapparat og petroleumsdrevne fyrlamper i et nytt tårn. Les mer …
|