Forside:Seglfartøy

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

KYSTKULTUR
Båtbygging • Klinkbygging • Fyr • Tradisjonsbåtregisteret

østnorske båter • sørvestlandsbåter • midtvestlandsbåter • sunnmørsbåter • geitbåter • trønderbåter • nordlandsbåter
norrøne fartøy • seglfartøy • dampfartøy • motorfartøy

Om Seglfartøy
Brigg har vore ein vanleg seglskipstype. Her ser vi S/S «Peggy» (103 ½ kl.), bygd på Nedre Kranens Værft i Kristiansund for «et Interessentskab» ved byggmeister O. Mæhle i 1869.

Eit seglfartøy (nyn./bokm.), òg skrive seglfarty (nyn.) og seilfartøy (bokm.), er eit fartøy som har segl som hovud- eller einaste framdriftsmåte. Andre fartøykategoriar etter framdriftsmåte inkluderer blant anna robåtar, ro- og seglfartøy (f.eks. norrøne fartøy, galeiar og vestnorske tradisjonsbåtar), dampfartøy (som ofte òg kunne ha rigg og segl, særleg i dei første tiåra etter at dampfartøya vart utvikla) og motorfartøy. Frå 1900-talet av har det vore vanleg at seglfartøy har motor, men dei blir framleis rekna som seglfartøy om riggen er fulldimensjonert.   Les mer ...

 
Smakebitar fra artiklar

Skåneviksjakt var en betegnelse på jakter bygget i Skånevik og hadde en noe forskjellig skrogfasong sammenlignet med de typiske Hardangerjaktene. Som samlebetegnelese omtales de gjerne som Sunnhordlandjakter for å skille dem fra Hardangerjaktene. Spesielle kjennetegn var brede akterspeil og noe fyldigere forskip, kjaker som det ble benevnt.

På grunn av de brede akterspeilene fikk disse jaktene ofte kallenavnet «Skåneviksræv».   Les mer …

«Constitutionen» i Langesundskreppa, 1827.
Foto: Ukjent / Norsk Maritimt Museum via Arkivverket
DS «Constitutionen» var det første dampdrevne fartøyet i Norge. Hjuldamperen ble bygd som postskip i England i 1826, og ble året etter satt i rute mellom Christiania og Christiansand. I tillegg til posten kunne skipet frakte 32 passasjerer, men dette tallet ble senere økt. I tillegg til de dampdrevne skovlhjulene var fartøyet rigga som skonnert. Jomfruturen i Norge gikk den 17. april 1827 fra Christiania til Christiansand, først under navnet «Dampfartøiet No.1». Christopher Budde var skipper, og klarte å holde rutetida til Holmestrand. Ferden fra hovedstaden til Christiansand tok to og en halv til tre dager, så lenger ut i rute var det ikke lenger like faste tider i tabellen.   Les mer …

Listerbåten Skarven, bygd 2008 ved Båtskott trebåtbyggeri i Rissa, ved flytebrygga på Otnes i ValsøyfjordenNordmøre.
Foto: Olve Utne
(2016)
Listerbåten eller listringen ble ifølge tradisjonen oppfunnet av Jondalsbåtbyggeren Gjert Gunnarson bosatt på Lista, som formet båten en gang etter 1820. Dette gjorde Gunnarson ut fra et ønske om å utkonkurrere loser nordfra, som kom i lette Hardangerbåter og nådde skutene hurtigere på sommerstid enn listringene som brukte båter av østlandstypen. Østlandsbåten er mer sjøsterk, men har også høyere vekt. Gunnarson formet et skap som ivaretok østlandsbåtens sjøstyrke, og samtidig var lettbygd. Istedet for eik i borda fikk listabåten tynne furubord, som båtene nordover. Han la på et vaterbord, og beholdt den østnorske stevnen uten lot, men gjorde baugen skarp som en Hardangerbåt. Borda var festa i suene med einerplugger som på østlandsbåter, men banda var slankere som nordover. Han utstyrte båten med sneiseilrigg istedetfor den gamle bruken av råseil for lettere å kunne krysse hjemover i fralandsvind.   Les mer …

Hans Fredrik Gudes maleri av ei jekt fra Sogn. Jektene var viktige lastefartøy i trafikken langs kysten fra Nord-Norge til Bergen.
Ei jekt er en seglbåt med én mast med råsegl, ofte storsegl og toppsegl. Den er uten dekk, har avskåret akterende (plattgatter) og høy forstavn. Akterut er det en skanse i form av en kahytt eller et veng med dekk over. Båttypen ligner på en jakt, som er sneiseglrigga. Den kalles også råsegljektpå grunn av riggens betydning for definisjonen av båttypen. Jekter er klinkbygd, men på 1800-tallet ble en del av dem klavert opp. Furu er vanligste treslag. Båttypen ser ut til å ha vært fullt utvikla på 1500- eller 1600-tallet, og var i bruk fram til omkring 1900. De fleste jektene ble bygd i de indre fjordbygdene i Nordland, men det ble også bygd en del på Møre og i Trøndelag. Jektene var de største nordnorske båtene, og ble ofte brukt som føringsbåter til fiskeværene på Lofoten og til varetransport mellom Nord-Norge og Bergen. Ei jekt kunne være på fra tjue til seksti lester, og tok opptil 9000 våger last. Sunnmørsjekter var gjerne på ti til tredve lester. Når man frakta tørrfisk kunne man stue fisken, som er lett, høyt over rekka ettersom jekter ikke har dekk. Man reiste da skott på sidene for å forhindre sjøskvett, først løse sidebrett og siden fast tømra skott.   Les mer …

Den tremastra slettopparen «Linden» frå MariehamnÅland.
Ein slettoppar nyn. eller ein slettopper (bm.), nokre gonger kalla slettoppskonnert, er ein skonnert med to til sju mastrer og med sneiseglrigg på alle mastrene. Slettopparane vart vanlege mot slutten av seglskutetida.   Les mer …

Ein typisk toppseglskonnert frå 1760-åra.
Ein toppseglskonnert (bm./nn.) eller ein toppseilskonnert (bm.) er ei hovudsakleg sneiseglrigga seglskute med to mastrer. Som andre tomastra skonnertar har toppseglskonnerten fokkemaster og stormaster. I tillegg til sneisegla har toppseglskonnerten eitt råsegl som toppsegl på fokkemastra, og ofte òg på stormastra. Toppseglskonnerten var den vanlegaste skonnerttypen på 1700-talet.   Les mer …
 
Eksterne ressursar
Forside:Seglfartøy/Eksterne ressursar
 
Kategoriar for Seglfartøy
 
Andre artiklar