Skutemaleri er et portrett av et fartøy. Skutemaleri vokste fram som egen sjanger på slutten av 1700-tallet, hadde sin storhetstid i andre halvdel av 1800-tallet og ble deretter erstattet av fotografiske teknikker.
Skutemaleriene eller skipsportrettene har som hovedformål å formidle de karakteristiske kjennetegn ved bestemte eksisterende fartøyer. Det er i de fleste tilfeller angitt i maleriets nedre kant hvilket fartøy hovedmotivet skal forestille. I tillegg er det i noen tilfeller påskrevet opplysninger om hvem som er skipsfører og hvilken by som er hjemmehavn. Da skipsportrettmalerne gjerne malte bildene sine med skipsførere og redere som kunder, var det om å gjøre å få med alle detaljer riktig gjengitt. Les mer …
«Kommandør Svend Foyn» ble Norges største skip da hun i april 1883 ble kjøpt inn fra Nova Scotia, Canada av selskapet Union i Sandefjord for £ 6500.===== Et Skib, der billedligt talt kunde siges at være kommen paa Vandet før sin Tid. =====
Dette Skib, hvoraf der idag bringes Læserne af Bladets første Nummer et Billede, eies af Interesentselskabet «Union» af Sandefjord og gik paa Vandet October 1874 i Meaitland N.. Bygmesteren Mr. William D. Lawrence var bekjendt som N.S.s dygtigste Skibsbygmester og havde tidligere aldrig manglet Tilslutning ved sine foretagender; men da hans Ærgjærrighed drev ham til at bygge denne fremtidsmodel, vilde ingen af hans tidligere Forretningsvenner være med ham. Tvertimod, de fraraadet ham instændig, at befatte sig med et Skib som det planlagte.
Mr. Lawrences Renonement ligeoverfor Vennerne hjalp intet, og han blev saaledes Eneeier med Undtagelse af 1/16-Part, der tilligemed Førerposten overtoges af Svigersønnen. Følgen var ogsaa, at han maatte sette hele sin Formue i dette ene Skib, hvilket blev staaende paa Stabelen i 1½ aar før det kom paa Vandet, og det fik da Navnet efter sin Bygmester og Eier.
Les mer …
 «Prospekt af Christiansands Vesterside og Dampschibbet Prinds Carl 1830». Prinds Carl var noe større enn Constitutionen og hadde på en tur til Danmark med 400 passasjerer. hadde i 1814 et beskjedent innslag av motorisert ferdsel, men skipsfarten var likevel den første transportgrenen som ble motorisert da damp erstattet seil. Staten engasjerte seg tidlig i rutefart med dampskip. Etter hvert kom også private rederier inn i bildet. 1850-årene ble en brytningstid for kystfarten. Staten bestemte seg for å trekke seg ut av kystfarten i 1857. Store nasjonale og lokale rederier ble opprettet i siste halvdel av århundret. Utbygging av jernbanenettet førte til at skipsruter ble opprettet som en forlengelse av jernbanen. Skipsverft ble etablert. Fyrvesen og havner ble utbygd. Et statlig redningsvesen var opprettet i 1854, og Redningsselskapet ble stiftet i 1891. I den detaljerte artikkelen Passasjerskip langs norskekysten finnes en meget representativ tegningssamling som stammer fra skipsingeniør Anton M. Berthelsen (1911-74). Les mer …
 «Constitutionen» i Langesundskreppa, 1827. Foto: Ukjent / Norsk Maritimt Museum via Arkivverket var det første dampdrevne fartøyet i Norge. Hjuldamperen ble bygd som postskip i England i 1826, og ble året etter satt i rute mellom Christiania og Christiansand. I tillegg til posten kunne skipet frakte 32 passasjerer, men dette tallet ble senere økt. I tillegg til de dampdrevne skovlhjulene var fartøyet rigga som skonnert. Jomfruturen i Norge gikk den 17. april 1827 fra Christiania til Christiansand, først under navnet «Dampfartøiet No.1». Christopher Budde var skipper, og klarte å holde rutetida til Holmestrand. Ferden fra hovedstaden til Christiansand tok to og en halv til tre dager, så lenger ut i rute var det ikke lenger like faste tider i tabellen. Les mer …
 Hans Fredrik Gudes maleri av ei jekt fra Sogn. Jektene var viktige lastefartøy i trafikken langs kysten fra Nord-Norge til Bergen. Ei jekt er en seglbåt med én mast med råsegl, ofte storsegl og toppsegl. Den er uten dekk, har avskåret akterende ( plattgatter) og høy forstavn. Akterut er det en skanse i form av en kahytt eller et veng med dekk over. Båttypen ligner på en jakt, som er sneiseglrigga. Den kalles også råsegljekt på grunn av riggens betydning for definisjonen av båttypen. Jekter er klinkbygd, men på 1800-tallet ble en del av dem klavert opp. Furu er vanligste treslag. Båttypen ser ut til å ha vært fullt utvikla på 1500- eller 1600-tallet, og var i bruk fram til omkring 1900.
De fleste jektene ble bygd i de indre fjordbygdene i Nordland, men det ble også bygd en del på Møre og i Trøndelag. Jektene var de største nordnorske båtene, og ble ofte brukt som føringsbåter til fiskeværene på Lofoten og til varetransport mellom Nord-Norge og Bergen. Ei jekt kunne være på fra tjue til seksti lester, og tok opptil 9000 våger last. Sunnmørsjekter var gjerne på ti til tredve lester. Når man frakta tørrfisk kunne man stue fisken, som er lett, høyt over rekka ettersom jekter ikke har dekk. Man reiste da skott på sidene for å forhindre sjøskvett, først løse sidebrett og siden fast tømra skott. Les mer …
| .jpg)
