Buskeruds amt

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra «Buskerud amt»)
Hopp til navigering Hopp til søk

Buskeruds amt var et amt som ble opprettet i 1679. Det besto da av to fogderier som ble utskilt fra Akershus stiftamt - Hallingdal og Ringerike fogderi og Buskerud fogderi, samt Eker, som tidligere hadde vært eget len. Eiker ble nå lagt inn under Buskerud fogderi, som i tillegg omfattet prestegjeldene Modum og Sigdal. Det nye amtet fikk navn etter fogderiet Buskerud. Opprinnelig er dette en forvanskning av et gårdsnavn i Modum, Biskopsrud. Gården er kjent fra 1300-tallet.

I 1760 ble også Bragernes fogderi og Sandsvær og Numedal fogderi overført til Buskerud. Disse fogderiene hadde tidligere vært en del av Akershus. Bragernes, som besto av prestegjeldene Lier, Røyken og Hurum, ble slått sammen med Buskerud fogderi.

Amtet hadde fire fogderier: Hallingdalen fogderi, Numedalen og Sandsvær fogderi, Ringerike fogderi og Buskerud fogderi. Det ble i 1919 omdefinert til Buskerud fylke.

Samfunnsutvikling 1679-1814: Provins i en enevoldsstat

Da Buskerud amt ble opprettet, var enevoldskongedømmet Danmark-Norge fortsatt en ganske ny konstruksjon, preget av økonomisk krise og stadige kriger mot Sverige og andre makter. Det førte blant annet til at de enorme krongodsene i nedre del av amtet ble oppløst og ganske raskt ble overtatt av selveiende bønder. Samtidig førte befolkningsveksten til at stadig flere måtte livnære seg som eiendomsløse husmenn, eller som strandsitter]e på de tettstedene som etter hvert vokste fram rundt sagbruk, bergverk og ved samferdselsknutepunkter. På eiersiden var imidlertid trelasthandel, sagbruksnæring og bergverksdrift helt dominert av byborgerskapet i Bragernes og Strømsø, som begge hadde fått kjøpstadsrettigheter fra 1715 og til sammen utgjorde Norges viktigste eksport- og importhavn ved siden av Bergen. Enda raskere vokste Kongsberg, som på midten av 1700-tallet var landets nest største by. Selv om ingen av disse byene lå innenfor Buskerud amt, påvirket de i stor grad utviklingen i bygdene. Kongsberg som kongelig bergstad og Drammen med sine kjøpstadsrettigheter hadde riktignok sin egen administrasjon uavhengig av amtmannen. Med etter utvidelsen av amtet i 1760 ble disse to byene liggende innenfor Buskerud amts grenser.

Samfunnsutvikling 1814-1919: By og bygd - landbruk og industri

På begynnelsen av 1800-tallet var bygdene i Buskerud fortsatt et jordbrukssamfunn, men gjennom flere hundre år hadde de nye næringene - bergverksdrift og trelasthandel - bidratt til å knytte sammen landbruk, handel, samferdsel og håndverksproduksjon. I løpet av 1800-tallet ble dette samspillet også sterkt påvirket av den teknologiske utviklingen, med industrialisering og nye former for kommunikasjon. Sterk befolkningsvekst og nye politiske idéer bidro også til sosiale spenninger og forandring. I løpet av hundre år gikk Buskerud seg fra et jordbrukssamfunn der bergverk, industri og handel spilte en viktig rolle til å bli et industrisamfunn der landbruket fortsatt var viktig og der handel og tjenesteytende næringer var i rask vekst.

Et mangdfoldig jordbrukssamfunn

Næringslivet var preget av samspillet mellom byene og landdistriktene. I fjellbygdene dominerte husdyrhold med utstrakt bruk av stølsdrift, mens på flatbygdene i nedre del av amtet var kornproduksjon også viktig. Skogbruket hadde stor betydning i alle deler av fylket, og vassdragene var viktige transportårer for trevirke både til sølvverket på Kongsberg og i forbindelse med sagbruk/trelasthandel og seinere treforedlingsindustri. Alt på 1700-tallet hadde begynt å vokse fram en del tettsteder i distriktene, og i mange av bygdene var det på 1800-tallet utstrakt «yrkesblanding», der mange kombinerte jordbruk med annet arbeid innen bergverk, skogbruk, fløting, transportarbeid, sagbruk, husflid, håndverk og småindustri.

Krisetider og ny folkevekst

De første tiårene av 1800-tallet var preget av nødsår og økonomisk krise. Spesielt rammet dette Kongsberg, der innbyggertallet ble halvert i løpet av få tiår som resultat av at virksomheten ved Sølvverket var blitt trappet kraftig ned. Dette skapte stagnasjon i hele Numedal/Sandsvær-regionen, mens folketall og næringsliv var i vekst i resten av fylket gjennom første halvdel av 1800-tallet. Viktige trekk i næringsutviklingen var fortsatt vekst i sagbruksnæringen, og Drammensvassdragets Fellesfløtning organiserte tømmertransporten i store deler av vassdraget. Det ble dessuten etablert en hel del småindustri både i byene og bygdene, og Drammens betydning som handels- og sjøfartsby vokste raskt. Dette førte til etablering av viktige institusjoner, som Drammens Børs, samt forretningsbanker, forsikringsselskaper og en rekke sparebanker i landkommunene.

Bergverk og småindustri

Kongsberg Sølvverk var fortsatt en viktig virksomhet, og mellom 1820 og 1850 var Modum Blaafarveværk landets største bedrift, med opp til 900 ansatte. Etter midten av århundret var Ringerike Nikkelverk i en periode verdens største produsent av nikkel. Andre viktige bedrifter var Ekers Papirfabrik, som var en av pionérbedriftene i norsk papirindustri, og Solberg Spinderi. I tillegg til disse større bedriftene var det også en rekke mindre gårdsteglverk, kalkbrennerier, tjære- og treoljefabrikker, stampe- og valkemøller på bygdene. I Drammen var skipsbygging en viktig næring, men også små bedrifter som produserte nærings- og nytelsesmidler av ulike slag: Tobakksspinnerier, brennevinsbrennerier, bryggerier, hermetikkfabrikker, garverier, såpefabrikker og lysstøperier. Kongsberg Våpenfabrikk ble startet i 1814, opprinnelig som en underavdeling av Kongsberg Jernverk, men i løpet av århundret utviklet den seg i til en av de mest betydelige industrivirksomhetene i fylket.

Liberalisering av næringslivet

Fram mot midten av 1800-tallet var næringslivet preget av økende liberalisering, som blant annet førte til økt virksomhet i landdistriktene, med bygdehåndverkere og landhandlerier. Dette bidro til at de mange tettstedene i nedre del av fylket fikk nye funksjoner. Holmsbu fikk status som ladested i 1846, mens Hønefoss i 1851 fikk full bystatus. En annen side av liberaliseringen var opphevelsen av sagbruksprivilegiene, som førte til at sagbruksnæringen etter 1860 ble flyttet fra de mindre tettstedene til Drammen by.

En samferdselsrevolusjon

Dessuten var samferdselssektoren i rask endring, med utbedring av veinettet, dampskipsruter på elver og fjorder og ikke minst bygging av jernbane – med Drammen-Randsfjordbanen i 1866, sidesporet til Kongsberg i 1871 og forbindelsen Drammen-Kristiania i 1872 som de viktigste milepælene. I tillegg kom utbygging av telegraf fra 1850-tallet og telefon etter 1880. Helsevesen og skolevesen var i stor grad kommunale oppgaver, men også på disse områdene fantes det viktige private institusjoner, som St. Olafs Bad på Modum i 1857. Fra siste del av 1800-tallet ble ordningen med distriktsleger og jordmødre gradvis utbygd, samtidig som det etter hvert etablerte seg en del privatpraktiserende leger og apotekere også utenfor byene.

Ungdomsflukt - til byene og til Amerika

Den sterke befolkningsveksten på første halvdel av 1800-tallet hadde gjort at jordbruksressursene på bygdene var blitt utnyttet maksimalt, gjennom deling av gårdsbruk og rydding av husmannsplasser, ofte kombinert med lønnsarbeid utenfor jordbruket. Samfunnet var derfor sårbart for den nedtrappingen av bergverk og sagbruksdrift som skjedde fra midten av århundret. Dessuten oppsto det nye alternativer, og mange valgte å flytte til byene (Drammen og Hønefoss, men også Kristiania) eller emigrere til Amerika. Mellom 1850 og 1890 stagnerte eller sank derfor folketallet i de fleste landdistriktene i Buskerud.

Religiøs og politisk uro

De store forandringene som preget 1800-tallet skapte sosial og politisk uro. Tidlig i århundret kom dette særlig til uttrykk gjennom religiøse bevegelser, som haugianerne og andre pietistiske bevegelser. De rettet seg både mot mangel på ytringsfrihet og næringsfrihet og var en viktig bakgrunn for den liberaliseringen som etter hvert skjedde. Mange haugianere fikk etter hvert sentrale posisjoner både innenfor politikk og næringsliv. Rundt midten av århundret startet Marcus Thrane politisk bevegelse som fikk stor tilslutning i Buskerud. Den ble imidlertid slått ned med hard midler, og den moderne arbeiderbevegelsen vokste fram først etter at industrien for alvor hadde fått sitt gjennombrudd mot slutten av 1800-tallet.

Industrielt gjennombrudd

Endringene i landbruket var både en årsak til og et resultat av befolkningsutviklingen på bygdene. Økt bruk av maskiner hang sammen med mindre tilgang på billig arbeidskraft, og i hele fylket var det en omlegging fra åkerbruk til husdyrhold. I flere bygder kom det landhusholdningsselskaper og landboforeninger (seinere omdøpt til bondelag), samt ulike former for samvirke. Fra 1860-tallet og framover ble det satt i gang en rekke meierier, og større bygdemøller avløste mindre gårdskverner. Isskjæring og eksport av is utviklet seg til en viktig næring i området rundt Drammen. Skipsfarten var viktig i Drammensdistriktet og sysselsatte mange, både som sjøfolk og i forbindelse med havnearbeid og skipsbyggingen. Ellers var fortsatt sagbruksnæringen den viktigste bransjen helt fram til slutten av 1800-tallet, men det kom også nye bedrifter innenfor tekstilindustri (Vestfossen Spinderi & Væveri, Nøsted Dampvæveri, W.C.Møllers luefabrikk), metall- og verkstedindustri (Drammens Jernstøberi), kjemisk industri (Nitroglycerinfabrikken på Engene i Hurum, Hofs krudtværk og Luntefabrik i Norderhov) og ikke minst en rekke teglverk og kalkfabrikker. Det store industrielle gjennombruddet var imidlertid knyttet til treforedlingsindustrien. De første tresliperiene i Drammensdistriktet ble startet rundt 1870, og med etableringen av større mekaniske tremassefabrikker og cellulosefabrikker i løpet av 1880- og 90-tallet ble dette raskt den viktigste industribransjen i Buskerud og en viktig avtaker av tømmer fra hele fylket. I tillegg kom en del større bedrifter i andre bransjer (Drammens Glassverk, Christiania Portland Cementfabrik i Slemmestad, Den Norske Galoge- og Gummivarfabrik på Nedre Eiker). På Kongsberg var fortsatt Sølvverket og Våpenfabrikken de viktigste bedriftene. Med det industrielle gjennombruddet begynte igjen folketallet å stige i landkommunene i nedre del av Buskerud. Veksten var imidlertid sterkest i de distriktene som lå nærmest Drammen, og som nærmest var i ferd med å bli en del av byen (Strømsgodset, Tangen, Åssiden, Lierstranda).

Organisasjonssamfunnet

Parallelt med industrialiseringen vokste organisasjonssamfunnet fram. Alt før midten av 1800-tallet fantes en del «allmennyttige» foreninger, ofte tilsluttet Selskabet for Norges Vel eller Buskerud Amts Landboforening, stiftet 1839, samt yrkessammenslutninger for håndverkere og kjøpmenn. Fra 1860-tallet kom en rekke misjonsforeninger, seinere også avholdsforeninger og kristne ungdomsforeninger. Dessuten ble det grunnlagt en del kirkesamfunn utenom statskirken, først og fremst i byene. Her kom det også kulturinstitusjoner som teater, sangkor og musikkorps, men alt på slutten av 1800-tallet ble det startet hornorkestre på enkelte tettsteder, og utover på 1900-tallet ble dette svært vanlig. Organisering av idretten startet med skytterlagene omkring 1860, men snart kom det også skiforeninger og turnforeninger, og fotballen fikk sitt gjennombrudd rett etter århundreskiftet. I bygdene og på tettstedene ble det raskt vanlig med «all-idrettslag», som omfattet både ski, fotball og andre greiner, mens det i Drammen også fantes en del foreninger som bare drev med sær-idretter. Andre typer organisasjoner som fikk stor oppslutning var arbeiderforeninger og sanitetsforeninger. Mange av disse organisasjonene hadde egne lokaler, som også kunne leies ut til andre, og som ble viktige sosiale samlingssteder.

Politisk strid

Framveksten av politiske partier var dels knyttet til unionsstriden og dels til framveksten av lokale arbeiderforeninger, som i begynnelsen ofte støttet Venstre, men fra omkring 1890 gradvis gikk over til Buskerud Arbeiderparti. Etter 1905 var Buskerud Liberale Samlingsparti (seinere Buskerud Høyre) et forsøk på å samle den borgerlige siden, men Venstre fortsatte som eget parti, og dessuten stilte mange landbruksorganisasjoner egne lister og gikk fra 1921 inn i Bondepartiet. Lokalavisene, de fleste utgitt i Drammen, men også noen på Kongsberg og Hønefoss, spilte en helt sentral rolle i framveksten av partipolitikken og fagbevegelsen, som for alvor fikk sitt gjennombrudd etter 1905.

Elektrisitetens tidsalder

Da elektrisitetsforsyningen ble utbygd fra omkring 1900, satte det et tydelig preg på samfunn og næringsliv. I treforedlingsbransjen utløste det anleggelse av en rekke papirfabrikker, både i tilknytning til eldre fabrikker og som nye bedrifter. Det ble også startet en del store elektronikkbedrifter: National Industri, Norsk Kabelfabrikk og Norsk Elektrisk Lampefabrikk (Osram). Dessuten førte den elektriske kraften til etablering av en rekke små og mellomstore bedrifter, særlig i bransjer som sagbruk/høvlerier og trevareindustri, næringsmiddelindustri, konfeksjonsindustri og mekaniske verksteder. I den første fasen var det dels kommunene og dels private elektrisitetsverk som sto for utbyggingen av kraftnettet.

Turisme og handel

En viktig begivenhet for øvre del av Buskerud, var byggingen av Bergensbanen, som ble fullført i 1909. Det åpnet opp Hallingdal for turisme, og spesielt Geilo ble et viktig vintersportssted, men etter hvert også Gol, Hemsedal og Norefjell – spesielt etter at transport med rutebiler og drosjer ble tatt i bruk. Turismen hadde også betydning sommertid, både i fjellbygdene, i bygdene langs Drammensfjorden og rundt Tyrifjorden. Reisende med bil og jernbane bidro til at eldre skysstasjoner og vertshus ble opprettholdt, samtidig som det kom nye veikroer og turisthoteller.

Innenfor håndverk, varehandel og ulike former for tjenesteytende næringer gikk utviklingen i retning av stadig større spesialisering. Alt på 1800-tallet så en dette i byene, og utover på 1900-tallet ble det også på tettstedene vanlig med en del spesialforretninger i tillegg til de tradisjonelle landhandleriene: Manufaktur og skotøy, jernvare- og fargehandlere, kjøtt- og fiskeforretninger, frukt- og tobakksforretninger, bakerier og frisører – etter hvert også sports- og elektronikkforretninger, samt sykkel- og bilverksteder. På enkelte av de større tettstedene fantes også bokhandel, gullsmeder og forretninger for ur/optikk/foto. Håndverk og husflid hadde mange steder hadde vært en attåtnæring for husmenn og småbrukere, men ble i større grad et heltidsyrke. En del bygder ble kjent for sine spesialiteter, som de tallrike ljå- og knivsmiene i Hol. Resultatet var alt i alt at landkommunene i Buskerud ikke lenger rene jordbruksbygder med enkelte industristeder, men var i ferd med å utvikle seg til lokalsamfunn der også handel og tjenesteyting, turisme, håndverk og ikke minst småindustri var en viktig del av næringsgrunnlaget.

Amtmenn

Kilder

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Buskeruds_amt&oldid=2515089»