 Kjeld Quist Christensen. Foto: Studentene fra 1935 (1960) Kjeld Quist Christensen (født 24. juni 1917 i Aker, død 1983 i Argentina) var turner, lege og NS-mann. Quist Christensen fullførte cand.med.-graden først etter krigen, men var i 1944–45 ansatt for kortere tid ved Oslo legevakt, Sandefjord sykehus og Berg interneringsleir. Han var også lege i frontkjempertjeneste og studerte med stipend i Leipzig, og ble dekorert med Krigsfortjenstkorste med sverd («Kriegsverdienstkreuz mit Schwerter») i 1942.
Etter krigen emigrerte han til Argentina i 1947 og tjenestegjorde på sykehus i Salta. Les mer …
 Falne tyskere hentes ut fra «Altmark» den 16. februar 1940. Foto: Ukjent fotograf var en episode som fant sted 16. februar 1940, da britiske soldater bordet det tyske skipet «Altmark» i Jøssingfjorden og fritok krigsfanger. Hendelsen krenket norsk nøytralitet, og førte Norge nærmere deltagelse i andre verdenskrig. Jøssing ble etter krigsutbruddet et kallenavn på nordmenn som gjorde motstand mot den tyske okkupasjonen.
Den 15. februar oppdaget britiske fly «Altmark». Seks jagere ble sendt etter skipet, og for å unngå dem gikk «Altmark» inn i Jøssingfjorden sammen med sin eskorte. Skipene fra den norske marinen var torpedobåtene «Skorv» og «Kjell» og bevoktningsbåten «Firern». Skipssjefen på «Kjell» var kapteinløyntant Finn Gunnar Halvorsen og var som eldste befalingmann leder for de norske fartøyene. Han ble senere toppsjef i Den norske legion under navnet Finn G. Finson.
Kl 22.20 på kvelden kom den britiske jageren «Cossack» inn i fjorden med lyskasterne på. De norske båtene holdt seg utenfor det som skjedde videre. «Altmark» slo bakk for å klemme jageren mot land, men gikk selv på grunn. Liggende hjelpeløs ble den bordet, og fangene ble befridd. Britene avfyrte flere skudd, som ikke ble besvart av tyskerne. Seks tyskere falt under aksjonen, og ytterligere en døde på sykehus av skadene han ble påført. Britene hadde ingen tap.
Konsekvenser
Tyske myndigheter protesterte kraftig på at den norske marinen ikke hadde beskyttet «Altmark». Samtidig protesterte norske myndigheter kraftig i London. Folkerettseksperter fra Norge, Sverige og USA mente at aksjonen var en grov krenkelse av norsk nøytralitet. Britene på sin side mente at det var en «teknisk krenkelse», og at de hadde moralsk rett til å utføre en slik aksjon.
Tyskland hadde allerede gått i gang med planer om en invasjon av Norge, og etter bordingen av «Altmark» ble det satt fart i prosessen. Den 21. februar ble von Falkenhorst utnevnt til sjef for operasjonen, og den 9. april 1940 ble Operasjon Weserübung realisert.
Litteratur
Koordinater: 58.31947° N 6.34054° Ø Les mer …
 Erling Bjørnson. Foto: Ukjent fotograf, faksimile fra Stortinget og statsrådet 1915-1945. Erling Bjørnson (født 19. april 1868 i København, død 7. desember 1959 i Gausdal) var bonde og politiker. Han representerte fra 1934 til 1940 Bondepartiet på Stortinget, men under krigen ble han et aktivt NS-medlem.
 Erling og hesten "Kongen" Foto: Nasjonalbiblioteket Bjørnson var yngste sønn av dikteren Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910) og Karoline Bjørnson (1835-1934). Han vokste opp i Gausdal, hvor faren i 1874 hadde kjøpt garden Aulestad. I 1887/1888 tok Bjørnson jordbruksutdanning ved Jønsberg landbruksskole i Romedal, og to år seinere tok han over gardsdrifta på Aulestad. I si brukstid forbedra han garden kraftig, bygde nye hus og fordobla det dyrka arealet. Les mer …
 Minnesmerke over XU-leder Arvid Storsveen ved plassen som bærer hans navn ved Blindern i Oslo. XU var den største av motstandsbevegelsens etterretningsorganisasjoner under andre verdenskrig. Den hadde kontakt med utefronten i Stockholm og London gjennom post, kurér og radio, og gjorde en viktig innsats for å kartlegge Festung Norwegen, de tyske forsvarsverkene i Norge. Navnet er av ukjent opphav, men en teori er at det rett og slett står for «X for Ukjent».
Initiativet til å opprette XU kom våren 1940. Ingeniør Arvid Storsveen foreslo da for Den norske legasjonen i Stockholm at det burde opprettes en hemmelig etterretningsorganisasjon i Norge. I juli fikk han en avtale med legasjonen, og begynte rekrutteringen. Han samlet særlig medlemmer blant realfagsstudentene ved Universitetet i Oslo. Les mer … | 
.png)
