 Finnmarkskontoret hadde sitt hovedkontor i en leir som tyskerne hadde satt opp like ved Harstad stadion. (Tegning: Edv. Grevstad.)  Finnmarkskontoret hadde noen av sine kontorer i «Brakkeleiren på Sama». En leir som tyskerne hadde satt opp for sine formål. Finnmarkskontoret i Harstad var et statlig organ under Forsynings- og gjenreisningsdepartementet som ble opprettet i 1945 med formål å administrere gjenreisningsarbeidet etter krigsherjingene i Nord-Troms og Finnmark. Kontoret hadde på det meste bortimot 200 ansatt ved hovedkontoret i Harstad og 600 ved distrikts- og byggekontorene. Diderich H. Lund var kontorets første direktør fram til i 1947 da Bue Fjermeros overtok ledelsen etter først å ha vært sjef for kontorets juridiske avdeling. Det hadde sitt hovedkontor i den største tyskerbrakka ved Harstad Stadion (eller «Idrettsplassen» som den het den gang). men også lokaler i den såkalte Brakkeleiren på Sama (der Tine har sin fabrikk). Dette var en stor bedrift som satte sitt preg på byen i de årene virksomheten varte.
Opprinnelig var det planlagt å bygge 2000 boliger i Nord-Troms og Finnmark, men det ble bygd nærmere 15.000 provisoriske hus. Det ble satt store krav til at kontoret skulle levere mye på kort tid, og det var ikke alt som gikk like greit, slik at kontoret for mange ble et eksempel på statlig byråkrati og manglende evne til å løse problemene effektivt og økonomisk forsvarlig. Ledelsen for kontoret var ikke enig i denne kritikken. Da kontoret ble nedlagt, overtok Kommunal- og arbeidsdepartementet og Husbanken videreføringen av kontorets funksjoner.
Fra 1946 ble leiren administrert av et avviklingskontor i Sosialdepartementet. Det bodde evakuerte personer i leiren helt til den ble avviklet i 1951. Les mer …
 Minnetavle over norske fanger i Ravensbrück. Foto: Mari Olsen (2014) Ravensbrück var en konsentrasjonsleir for kvinner i Tyskland under andre verdenskrig. Den ble åpna i mai 1939 ved landsbyen Ravensbrück nær Fürstenburg/Havel i Brandenburg, omkring ni mil nord for Berlin. Fram til våren 1945 var flere enn 130 000 kvinner fanger i leiren. Bare 40 000 av dem overlevde krigen. I tillegg ble det i 1941 åpna en avdeling for menn ved siden av hovedleiren, og omkring 20 000 menn ble sendt dit. 102 eller 103 norske kvinner ble sendt til leiren.Fangene var dels politiske fanger, og dels tilhørte de minoriteter som tyskerne anså som uønska. Særlig jøder og romfolk var sterkt representert. Ravensbrück var primært en arbeidsleir, også etter at «sluttløsningen» - det industrielle massedrapet på jøder og andre grupper - ble satt i gang i 1942. Det ble bygd fabrikker ved leiren, med konsernet Siemens & Halske som en av de største aktørene. Fangene som ble satt i arbeid på fabrikker ble ofte plassert i en av de omkring 70 underleirene, slik at de oppholdt seg nær arbeidsplassen. Etter krigen fikk en del fanger økonomisk kompensasjon for slavearbeidet i fabrikkene. For eksempel mottok Solveig Lystad erstatning både fra Siemens og fra den tyske staten.
Les mer …
 Nåtlersker i arbeid ved Skofabrikken Norge. Dette bildet stammer trolig fra 1930-tallet, altså etter at Margrethe hadde slutta ved fabrikken. Margrethe Lorentse Chipaka (1890-1947) (også skrevet schipaka, chipakka, chipacka) var nåtlerske, senere massør fra Oslo. Hun satt på Grini i to omganger.
Margrethe vokste opp i Oslo som datter av Samuel Chipaka og Kristine Olsdatter Chipaka. Hun hadde en tre år eldre storesøster, Samuelinde, og en ett år yngre bror som døde som spebarn.
Ingen av Margrethes foreldre var født i Norge. Mora var svensk. Faren var født av afrikanske foreldre i Cape Town, og var kommet til Lier som pleiebarn da han var liten. Foreldrene møttes sannsynligvis i Lier, men da Margrethe ble født bodde familien på Sandaker i Oslo. På dette tidspunktet ser mora ut til å ha vært hjemmeværende, mens faren var kelner ved det trendy utestedet Bazarhallen. Gjennom Magrethes oppvekst bytta faren jobb relativt ofte. Han var alt fra havnearbeider til sirkusberider, og bodde også i lange perioder i utlandet. Mora arbeida som regel som flaskeskyllerske ved Ringnes bryggeri. Les mer …
Per Spilling (født 1898, død 28. januar 1942) var overrettsakfører og motstandsmann under krigen. Han var født i Mandal der faren, Knut Spilling (1865-1953) drev sakførerforretning inntil han i 1910 ble sorenskriver i Alta og flyttet dit med hele familien. Per Spilling gikk på folkeskole delvis i Mandal og delvis i Alta. Videre skolegang fikk han i Tromsø hvor han etter 3-4 år tok examen artium i 1918. I Tromsø var han kjent som en ivrig friluftsmann og fjellvandrer. Sammen med sin gode venn Peter Wessel Zappfe «besteg» han mange av fjelltoppene rundt Tromsø. Senere skulle det også bli fjellvandring i Harstad, og på en fjelltopp på Grytøya kunne man fortsatt i 2011 finne Per Spillings besøk dokumentert i en gjestebok. Jusstudiet brukte han lang tid på, da han var i tvil om det var jurist eller arkitekt han skulle bli. I studietiden hadde han også et opphold i Tyskland. I 1925 ble han cand.jur., og etter er kort opphold i Kragerø, der hans far nå var sorenskriver, ble han våren 1926 dommerfullmektig i Trondenes. Året etter ble han overrettssakfører i Rørvik, men allerede sommeren 1928 var han tilbake i Harstad som fullmektig hos overrettsakfører Ole Chr. Kind. Les mer …
 Kunngjøring om avsettelse av lærere og innsetting av NS-vennlige erstatninger i Adresseavisen 8. oktober 1942. Som man kan se ble også andre yrkesgrupper ramma på samme måte. i 1942 var en kamp mot nazifisering i skolen under andre verdenskrig. Den brøt ut for fullt våren 1942, etter at det lenge hadde ulmet. Mange lærere ble internert og sendt til tvangsarbeid. Striden er kjent internasjonalt som et vellykket eksempel på ikkevoldelig motstandskamp. Sommeren 1941 aksjonerte Josef Terboven mot fagorganisasjonene i skoleverket. Dette førte til at de fleste lærerne meldte seg ut, og i stedet opprettet illegale kontaktnett. Den 5. februar 1942 kom to nye lover, om Lærersambandet og Nasjonal ungdomstjeneste. Begge var til stor bekymring for lærerne, spesielt ungdomstjenesten som ville tvunget lærerne til å oppdra elevene som nazister. Lærersambandet var en fagorganisasjon for lærere som var underlagt Nasjonal Samling (NS). Allerede høsten 1941 var det klart for mange at det gikk mot en større strid om skolen, etter Terbovens aksjon. Den første man kjenner til som formulerte et grunnlag for lærerfronten var lektor Einar Høigård ved Oslo katedralskole. Les mer … | 
