Det ble opprør på Steinkjersannan i 1911. Soldatene var misfornøyde - og de solidariserte seg med namdalingen som ble satt i vaktarrest for den bagatell å ha tatt med «pensko» på «utmarsj»
Det er fortsatt mange som erindrer og er i stand til å avsynge strofer av den kjente «kantate» om frelsessoldaten som forgikk seg i Furuskogen på Steinkjer, der han tok hennes ja-ord med «haijnn å moijnn»! Vi kjenner også resultatet av forgåelsen, i det hun i siste strofe beklager «Å haijnn som hadde så brei ei raijnn – mått byjnn på neant-te som meni`-maijnn».
Det vår historie handler om er imidlertid både i tid og ånd, noe helt annet. Vi skriver august i året 1911. Det var «regimentsamling» på Stenkjærsandene. Soldater fra Innherred, Namdalen og Ut-Trøndelag var samlet for «å øve edel krigsdåd». I løpet av juni/juli hadde kavaleriet avholdt sin eksersis. I følge lokalavisene fra den tid gikk dette meget pent for seg: «Dragonerne reiste imorges fra Fosnes i Beitstaden og skal over Sunnan, Bruheim, Leksdalen, og Stiklestad marsjere tilbake til Rindleret. Der telefoneres til os fra Følling i ½ 10 tiden, at avdelingen netop passerer. Mange flag er heist i bygden og man kunde høre paa de livlige hurrarop, at gutterne var i humør og bedste velgaaende.» Les mer …
 Klassekampen, organ for Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund fra 1909. var sparbyggenes eget arbeiderungdomslag i tiden 1915– 1924. Vi ser laget gå tidvis i takt med og stundom på tvers av hva forbundets ledelse i Kristiania/Oslo hadde som uttalt politikk. Slik sett er det ikke så ulikt et hvilket som helst politisk ungdomslag i Norge. Likevel er det en distinkt skilnad, en differanse vi ikke særlig ofte støter på: Forholdet til Komintern; Den kommunistiske internasjonale. Dette skal vi la bli noe av essensen i denne historien, men først må vi få med oss noen grunnleggende omstendigheter. Vi skal gå fra Sparbu i det som i dag er en del av Steinkjer kommune, via Kristiania og Moskva, Henning, Verdal, Steinkjer, Trondheim og Halle i Tyskland. Les mer …
 Forsamlingshuset Folkvang. er et forsamlingshus på Høybråten i Oslo. Det ble bygd av Høybråten nybyggerforening i 1922, som ser ut til å ha skiftet navn til Høybråten arbeidersamfunn. Det har nå adressa Folkvangveien 26, etter å ha skifta fra den opprinnelige adressa Høybråtenveien 49. Forsamlingshuset ble oppført for Høybråten nybyggerforening, som senere ble Høybråten arbeidersamfunn da foreningen meldte seg kollektivt inn i Arbeiderpartiet. Tidligere ble bygningen brukt som samfunnshus og lokalkino. Det er i 2010-åra sterkt ombygd, og brukes som servicesenter for nærområdet og utleielokale. Les mer …
 Bygningen til Harstad Arbeidersamfund står slik den ble bygd i 1900, bortsett fra at den i 1914 ble løftet og satt på grunnmur. Til høyre ses Storgaten 16, som var heimen til maskinist Magdalus Kristiansen. ble i følge Trygve Lysaker stiftet av Rikard Kaarbø i 1893. Det skulle være en velferdsinstitusjon for arbeidere, der partipolitikk var bannlyst, men året etter kom det til politisk uro i foreningen. Det var strid mellom høyre- og venstrefolk, og det ble innkalt til ekstraordinær generalforsamling, der snekkermester Nils Andreas Hunstad skal ha blitt valgt til ny formann. Av denne framstillingen har man trodd at Harstad Arbeidersamfund som altså ble stiftet høsten 1894 hadde sin forløper fra 1893. Seinere er det dokumentert at den omtalte arbeiderforeningen ikke hadde noe med Arbeidersamfundet å gjøre. Lik andre Arbeidersamfunn på den tiden, var Arbeidersamfundet et Venstre-foretak etter modell av sosiologen Eilert Sundt. Høsten 1899 vedtok styret å føre opp eget hus i sveitserstil i Storgaten 18 på Harstad. Bygget sto ferdig og ble første gang tatt i bruk 17. mai 1900. Arbeiderbevegelsens organisasjoner fikk leie og bruke huset på lik linje med andre organisasjoner, men hadde liten innflytelse på selve foreningens gjøren og laden. I 1916 endret dette seg betydelig og fra 1921 ble lovene endret slik at bare medlemmer av Harstad Arbeiderparti kunne være medlem av foreningen. Dette hadde sammenheng med de pågående stridighetene innen partiet. DNA ble splittet og Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti ble dannet. Vedtaket var altså et vel overveid utspill for å holde ”Høire-socialisterne” unna Samfundet. Les mer …
 Ivar Sæter,forfatter, NS-politiker og lokalhistoriker; grundig presentert for Steinkjer og Innherreds første sosialdemokrater i 1906. Foto: ukjent. Ivar Sæter ble grundig presentert for de sosialistiske pionerer i Nord-Trøndelag. Det var gjennom det socialdemokratiske maanedsblad DAGGRY at Sæter første gang ble presentert – først og fremst i bladets nedslagsfelt i Steinkjer. Redaktør Kristian A. Jensen var den som formelt sto for presentasjonen, men av artikkelens form forstår vi at Sæter nok har skrevet det alt vesentlige sjøl.
I februarnummeret av DAGGRY i 1906 ble Sæter første gang introdusert for leserne – på bladets førsteside.
Neste gang Sæter figurerer i DAGGRY var med diktet «Ungdom» som sto på første side i nr 3 for 1906.
Til sist kom diktet «Vaaren», på side 10 i dobbeltnummeret 4/5 1906, beregnet på utgivelse til 1. mai. Les mer …
 Niels Ødegaard, Gjøvik-ordføreren som ga navn til begrepet ødegaardismen Foto: Ukjent fotograf Ødegaardismen er navnet på den økonomiske politikken som Arbeiderpartiet på Gjøvik førte i perioden 1927-1940. Betegnelsen er etter Niels Ødegaard, som satt som ordfører i hele dette tidsrommet. Kommunen støtta industribedrifter som trua med nedleggelse, i tillegg til at de hjalp til med å nystarte bedrifter som alt hadde gått konkurs. Målet var hele tida å skape arbeidsplasser for å sikre inntektene til kommunen og arbeidsfolk på Gjøvik. De bedriftene som i første rekke fikk kommunal støtte, var Gjøvik støperi (1927), Gjøvik Bruk (1929) og Hunton (1933). I 1937 var Gjøvik kommune dessuten delaktig under etableringa av den nye Gjøvik Skifabrikk.
Støttepolitikken på Gjøvik skjedde i form av leveringsgarantier, lån til drifts- og startkapital, bevilgninger ved akutt pengemangel og aksjetegning. I alle tilfelle overlot kommunen drifta og den daglige ledelsen til det private næringslivet. Siktemålet med politikken var altså ikke å «kollektivisere» bedriftene. Kommunisten Arvid G. Hansen skal ha funnet på begrepet ødegaardisme. Hansen kritiserte politikken for å ha preg av klassesamarbeid, fordi støtta gikk til private bedrifter og utvikla seg til et nært samarbeid mellom kommunen og private næringsdrivende. Les mer … | 
