 Gjertrud Rasch og Hans Egede, minneplate på Korskirken i Bergen. Foto: Aslak Kittelsen (2012) Gjertrud Nielsdatter Rasch (født 1673 på Kveøya, død 21. desember 1735 på Grønland) var misjonær på Grønland sammen med sin ektemann Hans Egede. Selv om hun var svært aktiv i misjonsarbeid og diakonalt arbeid på Grønland, og selv om det i stor grad var takket være henne at Hans Egede i det hele tatt kunne reise til Grønland, har hun stort sett havna i skyggen av sin mann. For eksempel har verken Norsk misjonsleksikon eller Norsk biografisk leksikon eget oppslag på Gjertrud Rasch; hun er kun omtalt i artiklene om ektemannen.
Ekteskapet med Hans Egede var i utgangspunktet arrangert, men samtidig ser det ut til at det også lå et element av fritt valg bak det. Niels Rasch hadde forretningsforbindelser til fogd og sorenskriver Povel Hansen Egede i Harstad. Det var forøvrig han som dømte i saken mot Johanne Nilsdatter i 1695. Han sønn Hans Egede var i prestelære hos onkelen Peder Hind, som var sokneprest til Kvæfjord. Povel Egede døde og etterlot seg gjeld i 1706, og dermed ble alliansen mellom slektene enda viktigere.
Samtidig ble Hans Egede trukket mellom to forsøk på å arrangere ekteskap. Han hadde avlagt teologisk embetseksamen i 1705, og i 1707 ble han beskikket til kapellan i Vågan prestegjeld. Da han kom dit ble det forventa at han skulle gifte seg med enka etter den forrige presten, Dorothea de Fine. Dette var en vanlig ordning, for presteenker hadde rett på underhold fra prestegjeldet. Dersom den nye presten gifta seg med enka slapp man dette, og det lå i kortene at man ble belønna med et sokneprestkall. Hans Egede valgte allikevel å gifte seg med den 13 år eldre Gjertrud Rasch. Dorothea de Fine ble deres nabo på¨enkesetet, og skal ha skapt vansker for ekteparet under deres tid i Vågan, der de var til 1718. Les mer …
 Eriksen etter andre verdenskrig, antagelig i 1946. Foto: Ukjent (født 17. november 1875 i Flakstad kommune, død 16. juli 1958) var oberst og kommandant på Oscarsborg festning under angrepet på Norge den 9. april 1940. Eriksen ledet selv ildgivningen fra hovedbatteriet mot «Blücher», som sank etter å ha blitt truffet av flere granater og torpedoer. Gjennom sin resolutte handling, i en situasjon hvor det var uklart om regjeringen ønsket å yte motstand eller ikke, sørget Eriksen for at konge, regjering og Stortinget fikk tid til å flykte fra Oslo. Eriksen gikk Krigsskolen og militær høyskole. Etter dette gikk han inn i Kystartilleriet, og i 1905 ble han batterisjef på Oscarsborg, med kapteins grad. Han fortsatte å stige i gradene, og var adjutant for Kystartilleriets sjef, sjef for Agdenes festninger og fra 1931 til 1933 sjef for Bergen befestninger. I 1933 ble han utnevnt til kommandant for Oscarsborg. Da Eriksen fikk vite at en gruppe skip av ukjent nasjonalitet var på vei innover Oslofjorden, hadde det ikke kommet noen klar ordre om hvordan han skulle forholde seg til dem. Les mer …
 Kommandosoldater ser på brennende fiskeoljetanker under raidet. Foto: Kaptein Capt. Tennyson d'Eyncourt / War Office (1941) ( Operation Claymore), også kjent som Svolværraidet, var et raid mot tyske mål i Lofoten. Det ble gjennomført av SOE den 4. mars 1941. 52 nordmenn fra Noric 1, senere kjent som Kompani Linge, deltok; blant dem var kaptein Martin Linge. Raidet rettet seg mot mål i Svolvær, Stamsund, Henningsvær og Brettesnes. Skip med samlet tonnasje på 19 000 ble senket, og 18 bedriftslokaler ble ødelagt. Videre ble 213 tyskere og 12 medlemmer av Nasjonal Samling tatt til fange. Les mer … | 
