Forside:Salten

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk

ØSTLANDET • SØRLANDET • VESTLANDET • MIDT-NORGE • NORD-NORGE
Nordland • Troms • Finnmark
Helgeland • Salten • Lofoten • Vesterålen • Ofoten
MeløyBodøGildeskålBeiarnSaltdalFauskeSørfoldSteigenHamarøyTysfjord

Om Salten
Dei ulike regionråda i Nordland. Salten Regionråd, rett nordom midten, er vist i blått.

Salten (pitesamisk Salto, lulesamisk Sállto), òg stundom kalla Salta, er eit landskap og ein region i midtre Nordland som grensar mot Helgeland i sør, mot Ofoten i nord og mot Norrbottens län i aust. Nordvest for Salten ligg øygruppa Lofoten på andre sida av det vêrharde havstykket Vestfjorden. Salten, saman med Ofoten, utgjorde tidligare futedømmet Saltens Fogderi. Folk frå Salten blir kalla saltværingar, og den lokale dialekten i området heiter saltværing. Salta (norrønt salpti, salfti) var det tidligare namnet på regionen og kan komme frå namnet på fjordsystemet. Som regionnamn er den gamle nominativ- og akkusativforma Salta, og den gamle dativforma er Salten. Ved oppløysinga av kasussystemet fram mot 1900-talet har den gamle dativforma Salten blitt ståande som den mest bruka forma, og forma Salta har i løpet av 1900-talet stort sett falle ut av bruk.   Les mer ...

 
Smakebiter fra artikler
Pitesamisk grammatikk kan, som andre språks grammatikkar, delast inn i fonologi (lydlære), morfologi (lydlære) og syntaks (setningslære). Innafor lydlæra liknar pitesamisk på andre samiske språk i det at forskjellen på fonetisk stemtheit mellom «stemte» og «ustemte» konsonantar i seg sjølv kan vera vanskelig å oppfatte for mange. Forskjellen kjem vel så mykje til uttrykk i pre- og post-aspirasjon og i bruk av eventuelle glidevokalar. Den dynamiske trykket ligg generelt på første stavinga i ordet. Vokal- og konsonantlengda har ein tendens til å vera omvendt proporsjonal i ulike grammatiske former av same ordet — såkalla stadieveksling. Tilsvarande vil vokalen (diftongen) i første stavinga ofte variere artikulasjonsstad etter vokalen i neste stavinga, eller såkalla omlyd. I formlæra ber pitesamisk preg av ein rikdom av former, i og med at det finst ni grammatiske kasus i substantiva og pronomena; og verba blir bøygd i tre personar, tre tal, fire tider og fem modi. I setningslæra kan vi legge merke til at setningsstrukturen SOV (subjekt–objekt–verb) framleis er relativt vanlig, og på same måten som elles i samiske språk og i bl.a. trønder og nordnorske dialektar får vi ikkje subjekt–verbal-reversering i samband med spørjeord: Mav biena bårrá? (‘Kva hunden et?’).   Les mer …

Eldre samisk salmebok som har blitt brukt blant lulesamane.
Foto: Olve Utne
Lulesamisk (julevsámegiella) er eit samisk språk som ligg geografisk og språklig mellom tornesamisk (oftast klassifisert som nordsamisk) i nordaust og pitesamisk i sørvest. Språket blir tradisjonelt snakka blant lulesamar i Nord-Salten (særlig Sørfold, Hamarøy og Tysfjord kommunar) i Nordland fylke så vel som i sørlige Gällivare, i Jokkmokk og i delar av Arjeplog kommunar i Norrbottens län. Tysfjord kommune (Divtasvuona suohkan), som utgjer kjerneområdet for lulesamisk språk i Noreg, vart innlemma i Sametingets språkforvaltningsområde den 1. januar 2006, og lulesamisk og norsk er likestilte språk i kommunen.   Les mer …

Foto: Olve Utne
Lulesamar er fellesnamnet for dei samane som tradisjonelt held til i Lule lappmark i Sverige og i Nord-Salten i Nordland fylke. Det meir nøyaktige utbreiingsområdet i Nordland er frå Mistfjorden i Bodø kommune og Fauskeeidet i Fauske kommune og nordetter områda kring Folda og Tysfjorden. Overgangen til det markasamiske, som blir rekna til det nordsamiske området er flytande; likeleis overgangen mot det pitesamiske kring Saltfjorden. Opphavet til lulesamane i Nord-Salten inkluderer ei stor gruppe samar med tilknyting til Lule lappmark som flytta ned mot kysten da beitet svikta austom kjølen på 1700-talet. Det lulesamiske språket, som blir snakka av kring to tusen lulesamar, hører til den sentralsamiske dialektgruppa saman med nordsamisk og pitesamisk.   Les mer …

Lege Hanna Mustaparta.
Foto: 1940
Hanna Mustaparta Hernes (født 2. juni 1906 i Vadsø, død 6. mai 1993 i Bodø) var en av Norges kvinnelige pionerer innen medisinfaget og praktiserte som lege i Harstad og Bodø. Gift 1940 med veterinær Andreas Hernes (1906-1982). Hun kom til Harstad 12 år gammel da hennes foreldre, Frans Emil Mustaparta (1875-1948) og Hanna Mustaparta, født Harila (1876-1950), kjøpte Langnes gårdBerg i daværende Trondenes kommune i 1918. De kom fra Vadsø, og Frans drev fiske med eget fartøy – først med «Varangerfjord» og senere landnot med «Musta-Gavelen» ved siden av gårdsbruket. Han bygde også kai og brygge, fjøs, uthus og bolighus og brøt opp nye jordstykker.   Les mer …

Beiarn Finnekapell var en annekskirke i Gildeskål prestegjeld fra 1724 til 1858. Da ble Beiarn prestegjeld utskilt fra Gildeskål, og fikk egen sokneprest. Finnekapellet ble oppført på anbefaling av Thomas von Westen etter en av hans reiser i Nord-Norge. Kapellet fikk ikke egen prest, men kateketer og misjonærer ble plassert i Beiarn. Etter rivingen av kapellet etter at Beiarn kirke ble oppført i 1873 ble inventaret, inkludert altertavle, prekestol, døpefont, kirkesølv, lysekroner og flere tavler, flyttet opp på loftet i den nye kirken.   Les mer …

Salten Pitesamiske Forening, også kjent under namneformene Sálto bihtesáme siebrre (lules.), Salto Bihtesamiid Særvi og Salto Bihtesamiid Searvi, er ei interesseforeining for pitesamisk språk og kultur. Foreininga blei stifta i 1999 og har medlemmer hovudsaklig i Beiarn, Bodø og Gildeskål. Foreininga oppretta stiftelsen Duoddárá Ráffe den 30. juli 2002, og denne stiftelsen har ansvar for drifta av det pitesamiske kultursenteret på gnr. 48, bnr. 38, «Heimen» i Beiarn som blei offisielt opna fredag den 20. juni 2003.   Les mer …
 


 
Eksterne ressurser
 
Kategorier for Salten
 
Andre artikler