 Bodin gamle prestegård bygget av titulærbiskop Nicolai Christian Friis rundt 1750. var prestegård for Bodin prestegjeld, et vidstrakt prestegjeld som fram til 1770 omfattet det meste av Salten. Gården lå like ved Bodin kirke og Bodøgård. Prestegården var en stor eiendom som strakk seg helt fra Hangåsbukta ved Bodøsjøen i sørvest, over og forbi Junkersfjellet til Skardalen og Bertnesskaret i nordøst. Eiendommen omfattet det meste av de såkalte Rønvikjordene, men disse er i all hovedsak dyrket opp i forrige århundre. Den gamle innmarka på gården lå hovedsakelig rundt selve gårdstunet og mot vest . På 1890-tallet ble det bygd ny prestegård på Rishaugen vest for den opprinnelige gården og den gamle prestegården ble tatt i bruk som landbruksskole. De gamle bygningene ble imidlertid revet og erstattet av nye moderne skolebygninger. Etter at landbruksskolen ble nedlagt ble disse tatt i bruk som Nordland kultursenter. Prestegården som ble bygd på Rishaugen ble solgt til private i 1954 og det ble bygd ny villa som prestebolig nærmere hovedveien. For få år siden ble også denne solgt til private. Les mer …
 Den tidligere prestegården etter salget i 1906. Hovedbygningen t.v. er den gamle storstuebygningen. Den lange bygningen til høyre for hovedbygningen inneholdt blant annet den gamle sameskolen. Dagligstuebygningen som stod i vinkel med storstuebygningen er revet. T.h. sees Rørstad kirke. Eier: Riksantikvaren (også kalt Folden prestegård) på Rørstad i nåværende Sørfold kommune var prestegård for det gamle Folden prestegjeld fram til 1906. Prestegården var i sin tid det største gårdsbruket i Folden prestegjeld, men ble forbigått av gårdsbruket ved Kjerringøy handelssted utover siste halvdel av 1800-tallet. Stedet lå sentralt til ved utløpet av fjorden Sørfolda og med kortest mulig avstand til fjordbunnene i både Nord- og Sørfolda. Prestegården lå like ved den gamle Rørstad kirke fra 1761. Før den nåværende kirken har det stått flere kirker på samme sted og trolig har det stått kirke på stedet alt i middelalderen. Den første kjente kapellan på Rørstad var Maurits Madsen Rasch som kom til gården i 1598. Erich Werlauff ble den første sognepresten på Rørstad i 1770 etter utskillelsen fra Bodø prestegjeld. Like før 1900 flyttet den siste presten fra Rørstad og prestegården ble solgt til private i 1906, etter at det var bygget ny prestegård i Røsvik [1]. Ved salget ble gården splittet opp i en rekke mindre bruk og mesteparten av den gamle bebyggelsen er med årene revet. Les mer …
 Svensk Lappland med nyare tids utstrekning av Pite lappmark vist i lys oransje. er ei historisk såkalla lappmark kring Pite älv i Lappland i Norrbottens län i Sverige. I vår tid omfattar Pite lappmark dei noverande kommunane Arjeplog, Arvidsjaur og Malå. Hovuddelen av Arjeplog så vel som nordlege og vestlege delar av Arvidsjaur er pitesamisk område, medan resten av Arjeplog, Arvidsjaur og Malå språkleg og kulturelt hører til det umesamiske området. Først på 1600-talet omfatta Pite lappmark dei historiske samebyane Luokta (òg skrive Lockteå o.a.), Arvidsjaur, Semisjaur og Laisbyn. Den sistnemnte byen strekte seg ned langs fjellkjeda heile vegen til Frostviken i Jämtland, som viser at Pite lappmark altså tidlegare hadde ei betydeleg større utstrekning enn i seinare tid. Luokta tyder ‘vika’, men kva for ei vik som gav byen namnet sitt er ukjent. Arvidsjaur er oppkalla etter ein sjø med same namnet, medan Semisjaur kjem av sjøen Sebnejaure sørom Uddjaur. Laisbyn kan ha fått namnet sitt anten etter Laisälven, sjøen Stor-Laisan i Arjeplog eller kanskje den litle sjøen Laisan ved Tärna kyrkje i noverande Lycksele lappmark. Les mer …
Batterie Dietl (MKB 4./516 Dietl) er en tysk kystfestning fra andre verdenskrig i Bø på Engeløya i Steigen. Byggingen startet i 1942 som en del av Atlantikwall. Under konstruksjonsperioden fikk batteriet navnet ERICH. Dette ble senere endret til Batteri Dietl etter Eduard Dietl, som var sjef for de tyske styrkene under invasjonen av Narvik. Stillingen skulle ha fire av de åtte såkalte Adolfkanonene som ble sendt til Norge, men bare tre ble installert da en gikk tapt under transport. De kraftige kanonene sto i retning Vestfjorden og Lofoten. Kanonene ble aldri brukt under krigshandlinger. Ved prøveavfyringen skal vinduer i flere kilometers omkrets ha blitt knust av trykket. Anlegget tilhører nå Salten museum.Byggingen ble ledet av Organisation Todt, som brukte omkring 5000 arbeidere. Av disse var rundt 2000 sovjetiske krigsfanger, mens de andre var tvangsarbeidere fra andre land. 514 av de sovjetiske fangene døde under arbeidet. I tillegg til arbeiderne var det mellom 5000 og 7000 tyske soldater og spesialister der. Innbyggerne i Bø ble tvangsevakuert i 1943, og tyskerne tok fullstendig over bygda. Les mer …
 Andreas Quale, faksimile fra bok om mottakere av St. Olavs Orden (Hanche, Oslo 1934). Andreas Quale (født 31. mars 1875 i Målselv, død 15. februar 1948) var ingeniør, tilknyttet gruvevirksomhet i hele sitt yrkesaktive liv. Han var direktør for Sulitelma Gruber fra 1912 til han gikk av med pensjon i 1941, og var også lokalpolitiker i Fauske kommune. Andreas Quale tok eksamen som maskiningeniør ved Trondhjems Tekniske Læreanstalt i 1895, og studerte også ved Bergskolen i Freiberg. Han fikk Statens stipend for å bese gruver og anlegg i utlandet i 1900.
Fra 1895 til 1905 var Quale ingeniør ved smeltehytta og vaskeriene ved Sulitelma Aktiebolags gruver. Han var deretter direktør for bolagets filialgruver i Kåfjord i Alta 1905-11 ( Altens kobbergruber). Quale var overingeniør ved Sulitelma Gruber 1911-12, og direktør samme sted fra 1912. Han satt i direktørstillingen til 1941. Les mer … | 
