| Om Bodø kommune
|
| Bodø kommune er en bykommune som ligger i Nordland fylke, nærmere bestemt i Salten. Tettstedene Løding, Løpsmarka og Misvær er de andre som nevnes av SSB.
Stedsnavnet Bodø er på lulesamisk Bådåddjo og pitesamisk Buvvda. For byen Bodø/Bådåddjo er det norske og lulesamiske navnet sidestilt ved navnevedtak i kommunen med virkning fra 9. desember 2004.[1] For kommunen som sådan har Kongen i statsråd vedtatt den norske varianten som offisiell navneform med virkning fra 1. januar 2005 .[2]
I øst grenser kommunen mot Fauske, i nordøst mot Sørfold og i syd mot Beiarn og Gildeskål. 24. juli 1959 fikk Bodø nytt kommunevåpen ifølge kongelig resolusjon, og dette har en gyllen sol med tolv spisser på rød bunn. Solen symboliserer midnattssolen, og viser til at Bodø er den sørligste byen i landet som har midnattssol, og den byen som ligger nærmest polarsirkelens nordside. Nyholmen som består av Nyholms Skandse (1810–35), Nyholmen fyr (1873–1907) og Kystverkets bygninger (1875–) er kommunens tusenårssted. Bodø har eget vinmonopol.
Kommunegrensene har to ganger blitt regulert etter 1951, 1. januar 1959 resulterte dette i 1303 personer ble overført fra 1843 Bodin til 1804 Bodø, og 1. januar 1984 ble 22 personer overført fra 1845 Sørfold til Bodø. Videre ble Bodin slått sammen med Bodø 1. januar 1968, og 1. januar 2005 ble Skjerstad og Bodø slått sammen under navnet Bodø. Kommunens administrasjon holder til i byen Bodø.
Kommunen har i 2010 åtte kirker, Bodin kirke fra ca 1240, Bodø domkirke fra 1956, Kjerringøy kirke fra 1883, Misvær kirke fra 1912, Rønvik kirke fra 1997, Saltstraumen kirke fra 1886, Skjerstad kirke fra 1959 og Tverlandet kirke fra
1983. Les mer ...
|
|
|
| Smakebiter fra artikler
|
 Gustav Gottfried Kielland, fotografi i Om Blakers kirker, prester og kirkelige forhold, 1931. Foto: Nasjonalbiblioteket. (1869-1933) var prest. Han ble født på Melby i Skedsmo, og var sønn av utskiftningsformann Hjalmar Christian Kielland (1834-) og Fredrikke Glerup, født Klem (1842-1923). Han begynte å studere teologi i 1887, og ble cand.theol. i 1893. Les mer …
Pitesamisk (pites. bidumsámegiella; lulesamisk bihtánsámegiella, bihtámasámegiella; nordsamisk biđonsámegiella), òg tildels kjent under namnet arjeplogssamiska i Sverige, er eit samisk språk med tre dokumenterte dialektar som tradisjonelt har vorte snakka av pitesamar i Sør-Salten, Rana og tilgrensande strøk i Sverige austover til Arjeplog og, i mindre grad, Arvidsjaur. Typologisk er pitesamisk nært i slekt med naboen lulesamisk i nord, og desse to blir ofte gruppert saman — enten som «vestsamisk» eller som dialektar av lulesamisk. Den sørlige naboen umesamisk ligg derimot nærmare sørsamisk, og ume- og sørsamisk blir oftast grupperte saman som sørsamisk i vidare forstand. Pitesamisk er sterkt truga både i Noreg og i Sverige. Les mer …
 Petter og Sophie Engen, 1870-åra. Foto: Ukjent. Nordlandsmuseets bildesamling. (døpenavn Peder Ebenhard Engen og i lokal dagligtale Petter Engen) var født på Segelfore i Rødøy den 24. juni 1840 og døde på Jensvoll i Bodin, nåværende Bodø kommune, den 6. juli 1880. Han var kjent som gårdbruker, skipper (eier av et fraktfartøy), engasjert i fiskeri og annen næringsvirksomhet. Han var også politiker.Foreldrene var Johan Pettersen Engen og Elisabeth Nielsen. De var gårdbrukere på Enga i Meløy der Petter vokste opp. Petter gikk på Tromsø stifts landbruksskole, og begynte som gårdbruker på Jensvold i Bodin fra 1863. Han fikk gården ved skjøte fra svigerfaren da han giftet seg med Marie Sophie Margarini (1845-1914) den 25. mai samme år. Les mer …
Stiftsmøte for Haalogaland bispedømme i 1923 ble initiert med en målsetting om å få gjennomdrøftet Normalplanen for landsfolkeskolen av 1922, som så å si hadde vært i bevegelse fra 1889. Veien fram hadde vært lang og spekket med dramatikk. Nasjonsbyggere, konservative og revolusjonære kom tidvis både i et fruktbart og idemessig samvirke, men prosessen var nok mest preget av kampen om samfunnsmakten og den idemessige utforming av grunnskolen. Da normalplanen var vedtatt ble det debatt – en debatt som i stor grad ble styrt av kirkas folk. Det som ble hovedsaken nå var planens forslag om å senke timetallet i kristendomsfaget. Les mer …
Ein straumbåt (lokal uttale: ["strøʊmˌbɔ.t]) er ein lokal variant av saltværingsbåten. Straumbåtane, som normalt har to fulle rom og eit halvrom i midten, og to til tre par årar, blei tradisjonelt bygd på Evensgård og Kvæl på Røkland i Saltdal kommune for bruk i den ekstreme straumen (opptil 16 knop) i Saltstraumen i Bodø. Karakteristiske drag ved straumbåten er den grunne kjølen og relativt flatbotna skrogforma så vel som at sjølve kjølen er kort og går over, via ein knekk, i lett skrånande understemne ved skottane. Straumbåtane har ikkje tollpinnar (som lett kan knekke ved stor belastning), men naturlig vaksne heiltre-keipar. Ofte er det brukt ekstra solide hammelband av sydd dyrehud. Resultatet er ein gruntgåande båt med brei base og lite motstand under vasslinja — ein kombinasjon som er gunstig for å komme seg fram i sterk straum, men til gjengjeld usikker når både straumen og vinden er sterk. Les mer … |
|
|
| Se også
|
|
|
|
|
| Kategorier for Bodø kommune
|
|
|
|
|
| Andre artikler
|
|
|
|
|
|
.jpg)