Pitesamisk grammatikk kan, som andre språks grammatikkar, delast inn i fonologi (lydlære), morfologi (bøyingslære) og syntaks (setningslære). Innafor lydlæra liknar pitesamisk på andre samiske språk i det at forskjellen på fonetisk stemtheit mellom «stemte» og «ustemte» konsonantar i seg sjølv kan vera vanskelig å oppfatte for mange. Forskjellen kjem vel så mykje til uttrykk i pre- og post-aspirasjon og i bruk av eventuelle glidevokalar. Den dynamiske trykket ligg generelt på første stavinga i ordet. Vokal- og konsonantlengda har ein tendens til å vera omvendt proporsjonal i ulike grammatiske former av same ordet — såkalla stadieveksling. Tilsvarande vil vokalen (diftongen) i første stavinga ofte variere artikulasjonsstad etter vokalen i neste stavinga, eller såkalla omlyd. I formlæra ber pitesamisk preg av ein rikdom av former, i og med at det finst ni grammatiske kasus i substantiva og pronomena; og verba blir bøygd i tre personar, tre tal, fire tider og fem modi. I setningslæra kan vi legge merke til at setningsstrukturen SOV (subjekt–objekt–verb) framleis er relativt vanlig, og på same måten som elles i samiske språk og i bl.a. trønder og nordnorske dialektar får vi ikkje subjekt–verbal-reversering i samband med spørjeord: Mav biena bårrá? (‘Kva hunden et?’). Les mer …
Nesbruket (opprinnelig navn Nes Trælastbrug) er navnet på et tidligere sagbruk på Halsøya i Mosjøen. Bruket ble opprettet i 1873 og bestod frem til nedleggelsen av saga i 2009. Bruket fortsatte da med sine øvrige virksomheter, blant annet høvleri og beiselinje. Nesbruket ble bygget i 1873 ved Kjærstadforsen, og ble grunnlagt av handelsmann Andreas Bech Jürgensen (d.e.) og Even Sund. I 1891–92 ble sagbruket flyttet til utløpet av Tveråga. I 1901 ble sagbruket flyttet til tomten til nedlagte Engelskbruket på Halsøya.
Even Sund kjøpte bruket fra Andreas Bech Jürgensens konkursbo i 1894. Flere aksjonærer kom inn etterhvert. I 1908 ble bruket videresolgt til eierne av Van Severen (Kjær & Co). Staten kom inn som eier av sagbruket fra 1920. Sagbruket ble i 1997 kjøpt av Bergene Holm.<onlyinclude>
Den siste tømmerstokken gikk gjennom saga den 29. desember 2008, og Nesbruket drev deretter med høvleri, beiselinje, impregnering, sortering og kapping. Mandag den 9. februar 2009 var siste produksjonsdagen ved anlegget. Sagbruket var gjennom sin levetid i uavbrutt drift.
Brukssjefer
- 1873–1907: Even Sund, fra Flatanger
- 1908–1920: Hans J. Aas, fra Levanger
- 1920–1935: Ole Fellingsfors, fra Grane
- 1935–1965: Alf Horsberg, fra Leka
- 1965–1982: Hågen Kr. Strandjord, fra Rana
- 1983–????: Willy Hauan, fra Vefsn
Galleri
- Historiske dokumenter
Prisliste fra 1927, utvendig.
Prisliste fra 1927, innvendig.
- Nesbruket etter nedleggelsen
Se også
Litteratur
- Bøker
- Sagbrukshistorie 1873-1995, utgitt av Nes Trelastbruk
- Aviser og tidsskrifter
Træna fyrstasjon ligger på Søholmen (Sørholmen) om lag 10 km sør for øyværet Træna, og har navn etter dette været. Stedsnavnet Træna henger trolig sammen med tallordet tre, og er kanskje en avledning av et gammelnorsk ord som betyr ’enhet bestående av tre’. Navnet kan vise til de karakteristiske fjellformasjonene på øya Sanna.
Fyrstasjonen ble opprettet i 1877, med et kystfyr. I 1874 hadde fyrdirektøren pekt på at det manglet et kraftig fyr mellom Villa i Nord-Trøndelag og Andenes i Vesterålen – en avstand på mer enn 600 km, eller 330 nautiske mil. I Sør-Norge var avstanden mellom kystfyrene gjennomsnittlig 25 – 30 nautiske mil.
Fyrbygningen er reist av gråstein, med rødt jerntårn (18 m). Lyshøyden er 36,7 m over høyvatn, og lysstrålene nådde 17 nautiske mil ut over havet. Tårnet ligger på en gråsteinsmur, opprinnelig mellom to husfløyer. Fløyen mot sør ble revet etter en storm i 1901 og erstattet av en mur som vern mot det verste været.
Og vær har det vært mye av ute på Søholmen. I 1884 løftet stormen taket på bolighuset, og sjøvatn fylte underetasjen og kjelleren. I 1889 ble begge naustene revet bort av sjøen. Etter nye stormer i 1898 og 1901 ble bolighuset ombygd, og fyrfamiliene flyttet inn til land. Les mer …
 Faksimile fra Aftenposten 16. oktober 1928: Utsnitt av omtale av Ørjan Olsen i forbindelse med et foredrag i Oslo. (født 5. september 1885 i Hattfjelldal, Nordland, død 11. juli 1972 i Alicante, Spania) var zoolog og forskningsreisende. Han foretok en rekke ekspedisjoner, blant annet til Sibir og Polynesia, men oppnådde aldri noen akademiske posisjoner i Norge. Ørjan Olsen var sønn av sogneprest Ole Tobias Olsen (1830-1924) og Christine Bernhardine Dahl (1855–1910), og forble ugift. Han var bror av geologen Anders Kristian Orvin (1889-1980) og politimester Ole Tobias Olsen (1878-1940), og onkel til ambassadøren Fredrik Orvin (1909-1992). Navneskifte for flere familiemedlemmer fra Olsen til Orvin, et annet navn benyttet i familien, ble foretatt rundt 1915. Les mer …
 Joachim Irgens' våpenskjold. (eller Jochum) var fødd 19. mai 1611 i Itzehoe i Holstein og døydde i 1675. Far hans var Heinrich Jürgens. Joachim var altså kjøpmannssonen som i 1634 vart kammertenar for den danske kongen. I 1642 fekk han og to andre, kongeleg myntmeister Peter Grüner og renteskrivar Peder Nielsen privilegiebrev på eit nytt kopparverk i Gudbrandsdalen, Selsverket. I 1646 fekk Irgens privilegiebrev på Røros Kobberverk.Irgens var mellom dei som gav store lån til kongen (statsmakta) utover 1640- og 50-åra, og gjennom krongodssala vart han i 1661 eigar av m.a. Vestervig kloster med jordegods og i 1664 Gjørslev med alt krongods i Ringsted og Stevn herader på Sjælland. I 1666 fekk han skøyte på alt krongods i Helgeland, Salten, Lofoten, Vesterålen, Senja og Troms - meir enn halvparten av all jord i desse futedømma, 143 gardar og gardpartar. Les mer … | 
