 Ved Krukkistua. Foto: Tormod Steen i Nordland er en historisk vandrerute som går fra Bjellånes i Rana gjennom Storlia naturreservat og Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark, krysser polarsirkelen og ender opp i Russånes i Saltdal. Telegrafruta ble opprinnelig anlagt i forbindelse med strekking av telegraflinja over Saltfjellet på 1860-tallet. Før Telegrafruta hadde folk gått gjennom Lønsdal og Bjøllådalen for å komme seg fra Saltdal til Rana eller motsatt i hundrevis av år. Mange gikk denne veien for å slå seg ned som nybyggere i Øvre Saltdal og Sulitjelma. Da telegraflinja ble anlagt, fikk det enorm betydning for folk i landsdelen: Det ble både enklere og tryggere å ferdes over fjellet på grunn av hyttene som ble satt opp, og en synligere og lettere farbar vei. Les mer …
 Foto: Barbara Baardsen/Træna-kalenderen, årgang 1989. Barbara Baarsen Bostrøm (født 29. juli 1875 i Bergen, død 1. august 1943) var fotograf med virke flere steder i landet.
Hun var datter av kaptein Karl Emil Baarsen (f. 1844 i Laksevågen) og Josefine Regine Ellingsen (fra Kjerringnesdalen). Barbara Bostrøm ble gift 17. juni 1906 med gruvearbeider Edvard Bostrøm fra Luleå, og de fikk tre sønner og fire døtre. Hun ville egentlig bli kunstmaler, men etter farens råd utdannet hun seg til fotograf. Læretid hos Hagbarth Jacobsen i Bergen, praksis forskjellige steder, egen forretning i Haugesund 1899, Sortland i 1900, Melbu 1902, Meløy og Lurøy og tilslutt Mo i Rana fra 1903. I Mo satte hun opp eget hus der jernbanestasjonen nå ligger, og åpnet atelier i 1905. Hun utførte alt det fotografiske arbeidet ved byggingen av Dunderlandsverket 1903-04.
I 1900 virka hun som fotograf i Sortland. Hun er dobbeltregistrert i folketellinga for 1900, både hos faren i Bergen og hos familien til Georg og Karen Ellingsen på Sortland. Vi finner henne i Mo i Rana i folketellinga 1910, bosatt i «hus no. 92». Mannen var fraværende på tellingstidspunktet og er ikke tatt med i tellinga. Datteren Eva Barbara Bostrøm (f. 1907) bodde sammen med henne. I husstanden finner vi også fotograflærlingen Emmy Mathea Heidenstrøm (f. 1891 i Bodø). Les mer …
Pitesamisk (pites. bidumsámegiella; lulesamisk bihtánsámegiella, bihtámasámegiella; nordsamisk biđonsámegiella), òg tildels kjent under namnet arjeplogssamiska i Sverige, er eit samisk språk med tre dokumenterte dialektar som tradisjonelt har vorte snakka av pitesamar i Sør-Salten, Rana og tilgrensande strøk i Sverige austover til Arjeplog og, i mindre grad, Arvidsjaur. Typologisk er pitesamisk nært i slekt med naboen lulesamisk i nord, og desse to blir ofte gruppert saman — enten som «vestsamisk» eller som dialektar av lulesamisk. Den sørlige naboen umesamisk ligg derimot nærmare sørsamisk, og ume- og sørsamisk blir oftast grupperte saman som sørsamisk i vidare forstand. Pitesamisk er sterkt truga både i Noreg og i Sverige. Les mer …
 Salmebok på det gamle samiske standardspråket som hovudsaklig er basert på umesamisk. Foto: Olve Utne er eit samisk språk som tradisjonelt blir snakka av umesamane. I Noreg har det blitt snakka umesamisk kring Rana og Hemnes kommunar, og i Sverige er umesamisk det tradisjonelle språket blant skogssamane frå sørlige Arjeplog og det meste av Arvidsjaur, Sorsele og Malå kommunar såvel som i Lycksele lappmark sør- og vestover til Umeälven. I eldre tider ser det ut til å ha blitt snakka umesamisk i Åsele lappmark òg — heilt mot grensa mot Jämtland. Språklig sett danar umesamisk ein overgang mellom pitesamisk og sørsamisk. Oftast blir umesamisk rekna til sørsamisk i vidaste forstand, men språket har òg mykje til felles med pitesamisk. Det gamle samiske standardskriftspråket frå 1700-talet og tidlig 1800-tal har i hovudsak utgangspunkt i umesamisk. Det umesamiske språket er kritisk truga i dag, men det blir arbeidd aktivt med revitalisering frå barnehagenivå og oppover. Den moderne umesamiske rettskrivinga vart godkjent av Sametinget i Sverige den 26. februar 2014 og vart med det godkjent som skriftspråk. Les mer … | 
