 Portrett av Sophie Otterbech, faksimile fra Nylænde 1917 Sophie Alvilde Flohberg Otterbech (født 27. oktober 1845 i Saltdalen, død 28. februar 1925 i Oslo) var prestedatter, kontorist, kvinnesaksforkjemper og skribent. Hun forble ugift hele sitt liv, og hadde ingen barn.
Hun bestyrte sammen med de øvrige kvinnene i familien prestegården så lenge faren var i tjeneste som prest. Trass i at hun var over 40 år før hun begynte som kontorist i Kristiania, ble hun byens første kvinnelige kontorsjef og arbeidet der over 30 år. Hun engasjerte seg i kvinnesaken, og var blant landets første kvinnelige lekdommere. Hun skrev sammen med søsteren Agnes en parodi på en novelle av Bjørnstjerne Bjørnson som fikk en ganske stor utbredelse, trass i at den var skrevet anonymt og ikke ble trykket før 50 år etter.
Kaja Geelmuyden skrev i 1917 en utførlig karakteristikk av Sophie Otterbechs yrkesliv i hovedstaden, under overskriften «En veteran». Den ble publisert i tidsskriftet Nylænde. Her bruker hun karakteristikker som «stillfærdig, paalidelig og tilforlatelig», trekker frem at hun var selvstendig og fant opp fornyelser og forbedringer, og vektlegger særlig hennes gode lederegenskaper. Arbeidsfeltet var kommunal statistikk, noe som man vel kan være enig med Geelmuyden at «for den uinviede saa saa ubegripelig kjedsommelig ut». Men hun trekker fram Otterbechs gode humør, skøyeraktige smil og humoristiske blikk, og konkluderer «aldrig tror jeg det hersket noget som lignet kjedsomhet der hvor hun præsiderte». Les mer …
 Regine Normann var en populær eventyrforfatter. Her er hun tilbake på Sofienberg skole året etter at hun gikk av med pensjon derfra etter mer enn tredve år som lærer. Foto: Ukjent/Oslo byarkiv Serine Regine Normann (født 29. juli 1867 i Bø i Vesterålen, død 14. august 1939 i Skånland) var den første kvinnelige forfatteren fra Nord-Norge som slo gjennom nasjonalt. Debuten kom i 1905 med Krabvaag. Skildringer fra et lidet fiskevær. Hun var også gjennom drøyt tredve år lærer i Osloskolen. I juni 1939 forlot hun Oslo, og flytta til farsgården Steinsland i Skånland. I begynnelsen av august samme år fikk hun en hjerneblødning, og hun døde i sitt hjem kort tid etter dette.
Sommeren 2017 ble 150-årsjubileet for hennes fødsel markert med Reginedagan i Bø i Vesterålen. Les mer …
 I Hålogaland var XU organisert på følgende måte: XU-201 Narvik med sideavdelingene XU-201D/Lødingen, XU-210 Lofoten, XU-220 Vesterålen og XU-230 Harstad. I tillegg ble den Liland-baserte motstandsgruppen «Greta» underlagt XU-201 under navnet XU-201 E/Greta. XU-201 var en avdeling av den britisk ledete etterretningsorganisasjonen XU som opererte i og rundt Narvik, Lødingen, Lofoten, Vesterålen og Harstad fra 1943 til 1945. Hovedformålet til gruppa var å få has på slagskipet «Tirpitz».
Håkon Pettersen (1908–1999) fra Håkvik i det som seinere ble innlemmet i Narvik kommune, ble arbeidsufør som følge av det han var med på under andre verdenskrig. Sønnen Jan Petter, født i 1946 skjønte langt om lenge hvem faren egentlig var; men det var først etter at hans far var død. Han fikk undersøkt farens og hans kamerater sine aktiviteter rettet mot okkupantens store nett.
Da Håkon Pettersen døde, kom det fram en rapport-kladd han hadde skrevet omkring sine virksomheter i det som hadde vært britenes tjeneste under den tyske okkupasjonen av Norge. Etter å ha saumfart 43 slike rapporter fra andre agenter kom Jan Petter fram til at 240 nordmenn hadde vært engasjert i virksomheten i denne regionen. Slik gikk det til at Jan-Petter Pettersen fikk et mer komplett bilde av sin far enn det han selv hadde dannet seg av ham. Faren var blitt arbeidsufør etter en dramatisk flukt over fjellet til Sverige for å komme seg unna tyskerne som da hadde sprengt nær alle lokale organer i XU 201.
Les mer …
 M/F Haalogaland i Lyngenfjorden Foto: Ukjent (1974) Motorferga Haalogaland ble bygd ved Kaarbøs Mek. Verksted i Harstad, og overlevert rederiet Statens Vegvesen i Troms i januar 1955.
27 år etter at motortankeren «Vesco» i 1927 ble overlevert Vestlandets petroleum, som seinere ble til ESSO, ble kjølen til et nytt fartøy strukket på Kaarbøverkstedet.
Fartøyet, som ble byggenummer 18, fikk navnet «Haalogaland». Hun ble den første av fire ferger som ble levert fra KMV i løpet av de påfølgende tre år, til henholdsvis Statens Vegvesen i Troms, Tromsø ferjer, Torghatten transportselskap og Helgeland trafikkselskap.
Statens Vegvesen skrev kontrakt med KMV den 28. mai 1953 om bygging av ei bilferge, og i september samme år ble kjølen strukket. Skipet ble tegnet av verkstedets ingeniører.
Huden på «Haalogaland» ble klinket til spantene, det var litt uvanlig så seint som i 1954, men man skal ha ment at fartøyet derved ble mer stødig og fleksibelt i de værharde områder den skulle betjene. Plateskjøtene ble imidlertid sammenføyet med elektrisk sveising. Les mer …
 Kristian Emil Hansen Lenvik Kristian Emil Hansen Lenvik (født på gården Stunes i Evenes 11. april 1889, død 7. april 1976) var gårdbruker, underoffiser, lokalhistoriker og ordfører i Evenes kommune.
Foreldrene var Hans Andreas A. Olaussen, født 1863, bosatt i Lenvik og Anna Jensine Olaussen (Olsen), født 1865, bosatt på Stunes.
Familien flytta til Lenvik i Evenes i 1894. Etter å ha gått på Ingeniørvåpenets underoffisersskole i Oslo i årene 1907-09, gikk han på Tromsø Stifts Underofficersskole i 1910. Han arbeidet forskjellige steder i landet ved gruver og jernbaner. Han jobbet lengst - 1922-34 - som reparatør ved Ofotbanens baneavdeling. Han overtok farsgården i Lenvik i 1914. Kristian H. Lenvik var medlem både av det gamle og det nye Evenes herredsstyre. Han var ordfører i Evenes i årene 1935-39.
Kristian Lenvik var gift med Sigrid, født Selheim og hadde 4 barn. Lenviks store hobby og interesse var historie og slektsgranskning. Bygdeboknemnda i Evenes har i årenes løp brukt og publisert mye av stoffet som han samlet. Les mer …
Nils Skandfer (født 13. juli 1870, død 27. juni 1954 i Harstad) var båtbygger, verftseier og ordfører i Vefsn. Han kom opprinnelig fra Renså, som den gang var ei bygd i Trondenes kommune, seinere Skånland i Troms. Skandfer gikk ett år i lære hos båtbyggerlegenden Colin Archer i Larvik som 28-åring, og startet opp båtbyggeri på det nedlagte handelstedet Kulstadsjøen i Vefsnfjorden i 1903. På båtbyggeriet i Kulstadsjøen bygget han skøyter, kuttere og klippere, som fikk omdømme som meget gode båter. Båtbyggeriet var åpenbart av stor betydning for lokalsamfunnet, både som arbeidsgiver og i kraft av de økonomiske ringvirkningene virksomheten hadde for ymse underleverandører i Vefsn. Les mer …
 «Styrbjørn» i Bjørvika 2014. Foto: Chris Nyborg D/S «Styrbjørn» er en slepebåt fra 1910. Den ble bygd ved Göteborgs Nya Verksted for Trafikaktiebolaget Grängesberg-Oxelösund. Båten kom snart etter til Narvik, hvor hun var i drift på havna helt til 1963. Med forsterka baug og kjøl kunne «Styrbjørn» også brukes som isbryter om nødvendig. På byggetidspunktet var «Styrbjørn» en av de kraftigste slepebåtene i Skandinavia.
Under slaget om Narvik ble «Styrbjørn» skadd og sank ved brygga i Narvik. Skadene var ikke verre enn at det var mulig å heve og reparere slepebåten. I 1950 ble det gjennomført en større ombygging i Gøteborg. I 1963 hadde derimot tida løpt fra båten, som ble solgt til Høvding Skipsopphugging i Sandnessjøen. Navnet ble endra til «Atlet». I 1965 ble båten lagt i opplag, og forfallet satte inn. Tilstanden var ikke god da Norsk Veteranskibsklub kjøpte henne i 1979. Klubben satte i gang med restaurering, med 1950-ombygginga som utgangspunkt. I 2005 var båten igjen operativ. Les mer …
«Norge» var et panserskip som ble satt i tjeneste i Marinen den 1. januar 1901. Det var sammen med søsterskipet «Eidsvold» noe av det tyngste den norske marinen kunne stille opp med i mellomkrigstiden.
Den 9. april lå de to skipene i Narvik for å vokte Norges nøytralitet. Narvik var av strategisk betydning, og dagen før hadde Vestfjorden blitt minelagt av britiske skip. Tidlig om morgenen 9. april stevnet ti tyske jagere inn mot havna. «Eidsvold» lå utenfor havna, mens «Norge» lå inne i havna. Da «Eidsvold» ble senket av tyske torpedoer hørte de smellet på «Norge», men de hadde ikke sikt fram til skipet. Plutselig kom to jagere inn i havna, og kommandørkaptein Per Askim ga ordre om å åpne ild. Mannskapet rakk å avfyre flere skudd, men panserskipet ble så truffet av to torpedoer midtskips. Les mer …
| 
