Hans Poulsen Egede (født 31. januar 1686 i Harstad, død 5. november 1758 på Falster i Danmark) går gjerne under hedersbetegnelsen Grønlands apostel.
Han var sønn av Kirsten Jensdatter Hind og sorenskriver Povel Hansen Egede,
prestesønn fra Danmark som hadde flyttet til Harstad-gården.
Egede fikk sin første opplæring hjemme av sin onkel Peder Hind, kapellan på Sandsøy i Trondenes sogn. Senere kom han til presten Niels Schielderup i Hamarøy, som ga gutten innføring i gresk, hebraisk, latin og teologi. Eksamen tok han ved Universitetet i København i 1705.
Kapellan i Lofoten
Hans første kall var som residerende kapellan i Torsken på Senja. Senere overtok han kallet i Vågan i Lofoten i 1708 og ble der til 1718. Egede forteller selv at tanken om å reise som misjonær til Grønland første gang slo ned i ham etter han var kommet til Vågan. Han visste at før svartedauen var der 280 norrøne gårder på Grønland og 16 kirker. Hvorfor ikke reise som misjonær til den gamle norske kolonien på Grønland?
Men det tok ikke lang tid før problemene tårnet seg opp for den nye Vågan-presten. Han nektet å gifte seg med enken etter sin forgjenger, slik sedvanen var. Og han kom på kant med sin overordnede, sognepresten i Lødingen. Les mer …
 Hospitalskipet «Viking» på Harstad havn i 1920-årene. H/S «Viking» var et flytende hospital som betjente kystbefolkningen i Nordland og Finnmark med helsetjenester fra 1923 til 1938. Båten var en gave fra et enstemmig storting til Norges Røde Kors, som sto for drift og finansiering. Skipet var til stede under Lofotfisket og Vårtorskefisket i Finnmark der det var samlet mye folk. Ofte foretrakk folk dette hospitalsykehuset fremfor de få landbaserte hospitalene på kysten, da Viking hadde godt ord på seg og godt utstyr. Allerede i 1924 hadde båten fått røntgen om bord. Badeavdelingen om bord var også populær, da de færreste hadde innlagt vann i husene på den tiden. Og offentlige bad var det lang mellom på kysten.
For Røde Kors var dette en storsatsing som kostet mye penger, og gavene strømmet inn fra store deler av landet. Fra 1928 fikk også hospitalskipet statsstøtte etter at særlig Arbeiderbevegelsens folk på Stortinget hadde talt sterkt for saken.
I snitt hadde «Viking» hatt 750 pasienter årlig som var innlagt i mer enn ett døgn. Les mer …
 Foto av de gamle medlemsprotokollene fra Sydal s-lag. . På 1940-tallet var Sydal ei bygd der fiske og jordbruk var hovednæringene. På lokalt nivå, kalles området langs Gimsøystraumen for Strauman. Gårdene i dette området hadde fra gammelt av vært nærmere tilknyttet jordbruket enn de mer kjente værene på "innersia" av Lofoten. Sammenliknet med fiske fra Svolvær, Henningsvær og Kabelvåg, var ikke fisket i straumanområdet først og fremst kommersielt, men hadde mer karakter av naturalhusholdning. Finansiering av ny fjøs eller ny motor til skøyta hadde nok likevel høy prioritet når overskuddet var der. Den isolerte beliggenheten gjorde at det var båten og lokalavisen, Lofotposten, som var Sydals kontakt med omverden. Lofotposten kom ut tre ganger i uka, og hadde noen i bygda et ærende i Svolvær/Kabelvåg fikk folk beskjed når en av fiskebåtene skulle i den retningen. Avstanden til disse stedene gjorde også at konkurranseelementet på denne tiden ikke lå mellom Strauman og Svolvær/Kabelvåg, men snarere innad i Strauman. Dette resulterte i at Gravermark ble regnet som Sydals rival, selv om de to bygdene hadde samme gårdsnummer. Les mer … | 
