 Grunnlaget for å få et godt produkt er ikke dyrt utstyr og flotte lokaler til ysting og lagring av osten, men først og fremst kunnskap og erfaring. Ysting er en prosess for å fremstille ost. I senere tid blir dette hovedsakelig gjort i moderne ysteri men også ved gårdsproduksjon.
Melken som brukes er nysilt eller skummet. Ved ystingen taes det vare på melkens næringsrike bestanddeler, mest av alt eggehvitestoffene som får melken til å koagulere. Man kan enten bruke søtmelk eller naturlig surmelk. Ysting med søtmelk skjer ved at melk, fløte eller en blanding varmes opp og tilsettes løype (et enzym fra f.ek. reins-, kalve- eller svinemagen) ( kymosin) . I surmelk er det er det selve melkesyren som fremkaller koaguleringen. Man skiller derfor mellom surmelks- og løypeoster. Les mer …
 Lefsefat i Harstad - tykklefse lagt sammen to og to til venstre og bretta tynnlefse til høyre. Begge typer er smurt med smør, sukker og kanel. er et tynt, mykt brød. Tradisjonelt har det blitt laget hovedsakelig med mel, men særlig på Østlandet begynte man på 1800-tallet å blande inn poteter. På Østlandet har derfor lefse blitt synonymt med en blanding av potet og hvetemel, mens en type som er laget med hvetemel, rømme og surmelk har blitt kjent som vestlandslefse. De foran nevnte varianter er alle såkalte tynnlefser. Både på Østlandet, Vestlandet, i Trøndelag og i Nord-Norge bakte - og bakes det fortsatt tykke lefser, som gjerne heves med en blanding av kulturmelk og natron.
Grunnoppskriften på tynnlefsa varierte fra distrikt til distrikt, og på de fleste gårder var det også et spørsmål om hvilke blandingsforhold som til enhver tid passet, for eksempel om man hadde mye poteter til overs eller om man trengte å bruke opp surmelk som begynte å bli gammel. Deigene var normalt ugjæret, men det finnes også varianter som ble gjæret. Lefsene var en fin måte å forlenge holdbarheten, for ble de oppbevart riktig kunne de holde fra potethøsten til utpå neste sommer. De ble oppbevart tørre, og så fuktet med vann når de skulle brukes. I senere tid er det også vanlig å fryse lefser. Les mer …
 Dette er ei lita rabbekule, ser ut som ein liten jordhaug. Det er det og, men inni er to trllebårer med rabbe, kålrot. (2009) , det er rabbe (dialekt for kålrot), lagt i kule. Det er ein måte å vinterlagre rabbe på som var utbreitt før, og utover på 1950- og 1960-talet. Klimatiske forhold er vel årsak til at denne lagringsmåten var nytta mange stader på vestlandskysten. I vårt moderne samfunn er dette avleggs, no er ferskvarene i butikken og vert etterfylt frå kjølelager. Ved å legge i kule så held rotfrukta seg frisk grunna den råmen som kjem frå jorda. For å få eit godt resultat må ein sikre at innhaldet i kula ikkje frys.
Ein startar med å legge litt bar på bakken, gjerne granbar. Det hindrar at det vert mykje jord på dei rabbene som ligg på botnen. Vidare legg ein opp rabbene i ei pyramide med størrelse etter mengde. Utsida vart kledd med eine eller granbar, var det tilgong på halm så vart det nytta. Til slutt vart det lagt på eit godt lag med jord, men heilt på toppen må det vera ventilasjon.I fint vårveir den 18 april 2011 vart kula opna og resultatet såg fint ut, svert fint, alle rabber var friske og fine. Les mer …
 Ringnes rundt år 1900 Foto: Ukjent , Ringnes under Nøstvedt, finner man på et nes i sørenden av Gjersjøen, Ås kommune.
I 1860 ble den nye hovedveien fra Oslo (Christiania) og sørover langs vestsiden av Gjersjøen ferdigbygget. Det var Norges første moderne vei, som på en skikkelig måte kunne befordre hest og vogntrafikk.Ringnes lå i passe avstand, ca. 20 km, som første faste skysstasjon fra Oslo etter at Ljan skysstasjon ble nedlagt i 1869. Med dette som bakgrunn ble Ringnes skysstasjon en av landets største. Nøstvedt gård, ved Halvor Altenborg eide først, senere det mektige Ingier-dynastiet Ljansbruket, i enden av Gjersjøelva, som var eier via trelastfirmaet M. & H. Ingier. Les mer …
 Brugata 1 sett fra Brugata. Brugata 1 i Oslo er en bevaringsverdig femetasjes hjørnegård bygd i 1893–1895. Det opprinnelige formålet med bygningen var å drive bakeri. Et synlig spor etter dette er en uforholdsmessig stor rundpipe i bakgården. Dette bakeriet måtte gi opp driften etter nokså kort tid. Seinere har det både vært utleieleiligheter og en mengde små og større bedrifter her.
J. Olsens Magasin
 Magasinets fasade i 2004. Foto: Ragnar Olsen I 1918 åpna J. Olsens magasin i butikklokalet i første etasje i Brugata 1, med inngang fra Storgata. Fram til 1918 hadde lokalet husa et restaurantlokale med tilhørende kjøkken. Butikken ble starta av Julie Olsen (f. Hansen 1887) og grosserer Henry Emil Olsen (f. 1886). Ekteparet hadde fra 1913 til 1918 drevet butikk i Frognerveien 4. J. Olsens magasin ble drevet av to generasjoner Olsen, i totalt 87 år fra 1. januar 1918 til nedleggelsen i 2005.[1]
I 1910 var det 15 bebodde leiligheter med totalt 78 personer boende i gården. Elleve av disse leilighetene lå i forbygninga, hvor det bodde seksti personer. I bakbygninga var det fire leiligheter og 18 personer. Hvor mange som bodde i hver leilighet varierte. Vi finner både familieleiligheter, leiligheter bebodd av en enkelt person og familieleiligheter med rom til tjenestepiker og losjerende. I fjerde etasje finner vi dessuten en niroms leilighet med ugifte kvinner og menn boende på hvert sitt værelse.[2] [3]
Beboere
I 1910 var de aller fleste av beboerne i Brugata 1 født i Norge. 40 av dem var født i Kristiania, men mange av de som var født i byen bodde sammen med foreldre som var innflyttere fra andre steder i landet. Selv om brorparten av de som bodde i gården var født i Kristiania og Akershus, finner vi folk fra totalt 14 av landets 19 fylker i gården på dette tidspunktet.
| Østfold
|
Akershus
|
Oslo
|
Hedmark
|
Oppland
|
Buskerud
|
Vestfold
|
| 2
|
10
|
40
|
3
|
1
|
2
|
2
|
| Telemark
|
Aust-Agder
|
Vest-Agder
|
Hordaland
|
Møre og Romsdal
|
Sør-Trøndelag
|
Troms
|
| 1
|
1
|
1
|
1
|
2
|
1
|
1
| [4]
I 1933 var gården fremdeles en innflyttergård: her bodde folk fra hele landet: fra steder som Moelv, Lillestrøm, Kvikne, Fredrikstad, Porsgrunn, Horten og Nittedal[5].
Folketellingen for 1943 viser at det på det tidspunktet under krigen var ti leiligheter i denne gården, med til sammen 35 beboere. En ettroms på 16 kvadratmeter kostet på den tida 24,30 i måneden, mens husleia for en 6-roms var 168,66 kroner i måneden. I tillegg til leilighetene fantes det her hele åtte butikker, fire kontorer, en kafé, to lagerlokaler og ett verksted. Les mer … | 
