Chulaku (tamilsk: சுளகு) er et slags brett laget av palmeblader, som brukes til å rense korn og ris. I Norge viser Eelam-tamiler fram redskapet, blant annet gjennom dans, på kulturarrangementer som thai pongal i regi av Annai Poopathi Tamilsk Kultursenter, noe som viser dets kulturelle betydning.
Redskapet blir laget av unge palmeblader som skjæres og tørkes i solen. Etter tørking blir bladene delt i like deler og flettet sammen til en chulaku, som har en lett buet, flat form med kanter som ofte er forsterket med bambuspinner for ekstra holdbarhet. Les mer …
Mølje er en matrett som har gamle tradisjoner i Norge. Navnet brukes både om kjøttmølje og fiskemølje, men det er stor forskjell på de to rettene. Mens kjøttmølje er basert på kjøttkraft og flatbrød - såkalt møljebrød - består fiskemølje av kokt torsk med lever og rogn, eventuelt kokt sei med lever. Her finnes det utallige variasjoner på både kjøttmølje og fiskemølje. Langs kysten i Troms er fiskemølje «nasjonalretten», og i innlandsområdene spiser man kjøttmølje. Kjøttmøljen som tradisjon i Norge er ikke lenger så vanlig og utbredt som fiskemøljen. Les mer …
 Lefsefat i Harstad - tykklefse lagt sammen to og to til venstre og bretta tynnlefse til høyre. Begge typer er smurt med smør, sukker og kanel. er et tynt, mykt brød. Tradisjonelt har det blitt laget hovedsakelig med mel, men særlig på Østlandet begynte man på 1800-tallet å blande inn poteter. På Østlandet har derfor lefse blitt synonymt med en blanding av potet og hvetemel, mens en type som er laget med hvetemel, rømme og surmelk har blitt kjent som vestlandslefse. De foran nevnte varianter er alle såkalte tynnlefser. Både på Østlandet, Vestlandet, i Trøndelag og i Nord-Norge bakte - og bakes det fortsatt tykke lefser, som gjerne heves med en blanding av kulturmelk og natron.
Grunnoppskriften på tynnlefsa varierte fra distrikt til distrikt, og på de fleste gårder var det også et spørsmål om hvilke blandingsforhold som til enhver tid passet, for eksempel om man hadde mye poteter til overs eller om man trengte å bruke opp surmelk som begynte å bli gammel. Deigene var normalt ugjæret, men det finnes også varianter som ble gjæret. Lefsene var en fin måte å forlenge holdbarheten, for ble de oppbevart riktig kunne de holde fra potethøsten til utpå neste sommer. De ble oppbevart tørre, og så fuktet med vann når de skulle brukes. I senere tid er det også vanlig å fryse lefser. Les mer …
 Inngangsparti/fasade, Tranen. Tranen er et serveringssted i Waldemar Thranes gate 70 i Oslo. Navnet Tranen kommer av beliggenheten i denne gata. Stedet åpna dørene i 1921 av Kristiania Folkerestauranter og fungerte som treffsted for arbeiderne i Ila-området. I samme bygning lå også Ila pensjonat, kommunalt hybelhus for kvinner. Tranen ble etter hvert kjent som en «brun» pub.
Artisten Arnie «Skiffle Joe» Norse var fast innslag i over 30 år. Arnie spilte regelmessig på Tranen fra ca. 1980 til 2012, til å begynne med seks dager i uka, de siste åra bare på fredager. På 2000-tallet gikk omsetningen ned, og da leieavtalen gikk ut før jul i 2011, så gårdeieren Omsorgsbygg «ingen grunn til å fornye» den.
Våren 2012 tok eierne av Åpent Bakeri og Lofthus Samvirkelag over, og i februar 2013 ble Tranen gjenåpnet. Det var utsalg av bakervarer fra Åpent Bakeri på dagtid, i tillegg til driften av serveringsstedet. Sommeren 2015 ble stedet igjen stengt. Les mer …
 Gamle Logen, fasade (langvegg) mot Festningsplassen og det nye Forsvarsdepartementet. Gamle Logen i Oslo (uttales losjen) har adresse Grev Wedels plass 2, nær Akershus slott og festning. Den ble oppført på initiativ av grev Herman Wedel Jarlsberg (1779-1840), som frimurerlosje og festlokale, innviet i 1839 (Storsalen først i 1844). Byggmestrene Malling og Seidelin laget tegningene og sto for oppførelsen.Frimurerlosjen flyttet til sine nåværende lokaler ved Stortinget i 1894. Kristiania kommune hadde da allerede overtatt eierskapet til lokalene, i 1862. Bystyre og formannskap holdt sine møter her helt fra 1867 til 1947, da Oslo rådhus kunne tas i bruk.
En rekke arrangementer har vært avholdt i Gamle Logen, som lenge var det eneste egnede lokalet kommunen hadde til store arrangementer. Blant arrangementene kan nevnes festmiddagen i anledning det norske universitetets første 50 år i 1861, Stortingets markering av 50-årsjubileet for unionen med Sverige i 1864, borgermiddagen for Fridtjof Nansen og hans mannskap etter den første Fram-ferden i 1896, 100-årsjubileet for Selskabet for Norges Vel i 1909, borgermiddagen ved universitetets 100-årsjubileum i 1911 og borgerfesten i forbindelse med kong Haakon VIIs 25-årsjubileum som Norges konge i 1930. Les mer …
 Denne biten med barkebrød fra Valle i Setesdal ble lagt ved presten Peder Ludvig Lunds beskrivelse av Valle prestegjeld i 1798. Foto: Anne-Lise Reinsfelt / Norsk Folkemuseum Barkebrød er brød bakt med mel av korn malt sammen med bark. Brødet var erstatningsmat i krisetider, spesielt på 1700-tallet og i nødsårene tidlig på 1800-tallet. Det var særlig bark av alm, bjørk og furu som ble brukt, men også andre treslag kunne brukes. Bjørkebarken er så bitter at den bør lutes før bruk. Næringsinnholdet i barken er minimalt, men brødet mettet slik at man kunne klare seg gjennom kortere sulteperioder.
Det er usikkert når man begynte å lage barkebrød. Folk var utvilsomt tidlig klar over at bark ikke var farlig å spise, og det er nærliggende å tro at man allerede i middelalderen har drøyet melet på denne måten i uår. En mulig referanse fra middlealderen er knytta til at Christoffer av Bayern skal ha blitt kalt «barkekongen» etter at man under uår måtte lage barkebrød, men dette er ikke sikkert dokumentert. Den tidligste klare referansen er fra 1597. En danskfødt prest skrev om armod i Numedal, og fortalte at folket tok barn fra alm og bjørk som de bakte brød med. Presten ser ut til å ha smakt på det selv, og kan meddele at «Gud skall wide, det er icke megit söt at ædde». Les mer … | 
