 Samfundet. Foto: Alex Brasetvik ble grunnlagt 1. oktober 1910 og var i utgangspunktet beregnet på studenter fra Norges Tekniske Høgskole (NTH), derav det opprinnelige navnet Norges Tekniske Høiskoles Studentersamfund. Nåværende navneform er fra 1911. Fra 1959 ble medlemskap i foreningen mulig også for studenter fra andre læresteder. Samfundet eies av sine rundt 13 680 medlemmer (2019), hvor øverste organ er Samfundsmøtet. Møtet velger Samfundets leder, som igjen velger eget styre. Medlemmer til Finanskomiteen og Rådet velges også her. Huset driftes av studenter, hovedsakelig på frivillig basis. Dagens røde runde bygning ble oppført på grunnlag av arkitektene Carl og Eystein Michalsens tegninger i perioden 1927-1929, grunnsteinen ble lagt ned av kronprins Olav. Bygningen åpnet på samfunnets 19. årsdag, 1. oktober 1929, formann (nå: leder) ved åpningen var arkitektstudenten Frode Rinnan. Bygningen ble tildelt Houens fonds diplom for god arkitektur i 1931, og er en markant figur i Trondheims bybilde. Les mer …
 Restaurant Skansen fotografert i 1928, året etter åpningen. (1928) Skansen var en restaurant på Kontraskjæret i Oslo, mellom Akershus festning og Oslo rådhus. Adressen var Rådhusgata 34.
Skansen ble åpnet i mai 1927, og revet høsten 1970. Den regnes som Oslos første funksjonalistiske bygg. Arkitekt var Lars Backer (1892-1930), som også tegnet blant annet Ekebergrestauranten og Horngården på Egertorget. Det var Schous bryggeri som sto bak restauranten.
Skansen hadde en rektangulær hovedkropp med en halvsylindrisk inngangsfasade mot vest, vendt mot Rådhusplassen og Pipervika. På sørsiden lå en utsiktsterrasse for friluftsservering.
Ved åpningen var planen at restauranten skulle stå i inntil 30 år, i påvente av en ny regulering av Kontraskjæret. Da restauranten ble revet i 1970 var det med Riksantikvarens velsignelse. Rivningen ble begrunnet med bygningens nærhet til Akershus festning. Det var ikke planlagt andre bygg der Skansen sto, og det er heller ikke senere oppført noen bygg der. Les mer …
Fårikål er en rett laget av fårekjøtt, hodekål og hel sort pepper som kokes sammen inntil kjøttet er helt mørt. Den serveres normalt med kokte poteter, med eller uten smeltet smør.
Fårikål regnes gjerne som en av de mest tradisjonsrike norske retter. Selve navnet har en dansk klang, da får er en form som ikke har dype røtter i norske dialekter. Arne Garborg kalte retten for «lam-i-kål». Retten følger også et mønster man finner mange steder i verden, med sesongens slakt tilberedt sammen med sesongens grønnsaker. Man finner blant annet den brasilianske Carne no tacho com couve, der eneste forskjell er at det tilsettes litt bacon, rødvin og allehånde, og en variant fra Bangladesh der eneste forskjell er at man presser sitron over retten. Like fullt ble fårikålen kåret til Norges nasjonalrett av Nitimens lyttere i 1991. Les mer …
 Denne biten med barkebrød fra Valle i Setesdal ble lagt ved presten Peder Ludvig Lunds beskrivelse av Valle prestegjeld i 1798. Foto: Anne-Lise Reinsfelt / Norsk Folkemuseum Barkebrød er brød bakt med mel av korn malt sammen med bark. Brødet var erstatningsmat i krisetider, spesielt på 1700-tallet og i nødsårene tidlig på 1800-tallet. Det var særlig bark av alm, bjørk og furu som ble brukt, men også andre treslag kunne brukes. Bjørkebarken er så bitter at den bør lutes før bruk. Næringsinnholdet i barken er minimalt, men brødet mettet slik at man kunne klare seg gjennom kortere sulteperioder.
Det er usikkert når man begynte å lage barkebrød. Folk var utvilsomt tidlig klar over at bark ikke var farlig å spise, og det er nærliggende å tro at man allerede i middelalderen har drøyet melet på denne måten i uår. En mulig referanse fra middlealderen er knytta til at Christoffer av Bayern skal ha blitt kalt «barkekongen» etter at man under uår måtte lage barkebrød, men dette er ikke sikkert dokumentert. Den tidligste klare referansen er fra 1597. En danskfødt prest skrev om armod i Numedal, og fortalte at folket tok barn fra alm og bjørk som de bakte brød med. Presten ser ut til å ha smakt på det selv, og kan meddele at «Gud skall wide, det er icke megit söt at ædde». Les mer … | 
