 Brunost på nybakt grovbrød er en sikker vinner. Foto: Andreas Åkre Solberg (2007) eller mysost er fellesnavnet på oster som lages ved at myse kokes inn og tilsettes melk og/eller fløte. Brunosten er etter internasjonale definisjoner ikke egentlig ost, fordi mysen ikke er skilt ut. Den er i stedet klassifisert som et karamellisert konsentrat av myse tilsatt melk og fløte. En konsekvens av produksjonsprosessen er at nesten halvparten av tørrstoffet er melkesukker, hvilket er det som fører til at den blir brun og har markant sødme i smaken.
Brunosten er et særnorsk meieriprodukt. Det eneste stedet utenfor Norge hvor det produseres slik ost i noe omfang er i Sverige øst for Sør-Trøndelag. Ellers finner man også enkelte tilfeller av at man bruker innkokt myse i andre kulturer, men uten at det har blitt industriell produksjon ut av det. Den regnes gjerne som Norges nasjonalpålegg, og grovbrød med brunost er ofte brukt som et bilde på norsk nøkternhet og nøysomhet. For nordmenn i utlandet er ofte brunosten et savn, noe som har ført til at Sjømannskirken er flinke til å servere vafler med brunost rundt om i verden. Man får også kjøpt brunost flere steder hvor mange nordmenn ferierer eller har bosatt seg, blant annet i Spania.
De eldste formene for brunost var ikke tilsatt melk eller fløte. Massen man får ved innkoking av myse uten tilsetninger har svært høyt sukkerinnhold, men lite fett. Ved tilsetting av melk og fløte blir andelen sukker noe mindre, og man får et fetere produkt. Tilsetting av melk og fløte sies å ha blitt funnet på av Anne Haav på Rusthågå i Nord-Fron rundt midten av 1800-tallet, og denne typen er nå langt den vanligste. Det er grunn til å tro at Anne Haav ikke var den eneste som fant på dette, og årsaken til at hun nevnes spesielt er nok først og fremst at Tretten meieri i 1908 satte i gang produksjon etter hennes oppskrift. Det er den varianten som har blitt utvikla til det som nå kalles gudbrandsdalsost. Les mer …
 Brugata 1 sett fra Brugata. Brugata 1 i Oslo er en bevaringsverdig femetasjes hjørnegård bygd i 1893–1895. Det opprinnelige formålet med bygningen var å drive bakeri. Et synlig spor etter dette er en uforholdsmessig stor rundpipe i bakgården. Dette bakeriet måtte gi opp driften etter nokså kort tid. Seinere har det både vært utleieleiligheter og en mengde små og større bedrifter her. Folkekinematografen ble åpnet i 1905 av Carl Otto Severin Gladtvet, i andre etasje. Her jobba også sønnen Ottar Gladtvet som maskinist og altmuligmann - han ble seinere kjent som filmregissør. På 30-tallet rommet husets andre etasje Gunerius kafé, som var et samlingssted for NKU-ere. [1]
Karen Gledje åpna i 1907 Storgadens Modeforretning i bygningen.Folketellingen for 1943 viser at det på det tidspunktet under krigen var ti leiligheter i denne gården, med til sammen 35 beboere. En ettroms på 16 kvadratmeter kostet på den tida 24,30 i måneden, mens husleia for en 6-roms var 168,66 kroner i måneden. I tillegg til leilighetene fantes det her hele åtte butikker, fire kontorer, en kafé, to lagerlokaler og ett verksted. Les mer …
 Brugata 22 sett fra Lilletorget, Vaterland, omkring 1890-1900. , populært kalt Brogården, var en bygård i Oslo. Tomta var på 1700- og deler av 1800-tallet adressert til Storgaden 45. Huset ble bygd ca år 1800, og selv om det var nummerert som del av Brugata, var det orientert mot Lilletorvet. Fra og med 1880 vekslet bygningen mellom å huse skjenkesteder, restauranter og avholdskafeer. Etter at huset ble revet i 1971 som del av det avsluttende leddet i saneringsplanen for Vaterland, er det ikke kommet noen ny bygning på tomta, som idag består av en grønn gresslette. Les mer … | 
