Hjelp:Hvordan skrive bedriftshistorie?

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
Se også Hjelp:Forenings- eller organisasjonshistorie i lokalhistoria
Schous BryggeriGrünerløkka i Oslo. Bryggeriet ble nedlagt i 1981, men andre næringsvirksomheter har tatt over lokalene.
Foto: Stig Rune Pedersen (2009)
Hjelp:Hvordan skrive bedriftshistorie? angir noen retningslinjer for artikler på lokalhistoriewiki.no om bedrifter. Denne artikkelen handler spesielt om sekundær- (vareproduksjon og –foredling) og tertiærnæringene (serviceytere), med vekt på enkeltbedrifter, som en fabrikk, en bank eller en butikk. Næringslivshistorie kan også være sektororientert, der en tar for seg et segment av næringslivet på stedet, for eksempel kolonialbutikker eller banker. En tredje variant av næringslivshistorie handler om det lokale næringslivet i sin helhet på et sted.

En tilsvarende artikkel om landbruks- og gardshistorie finner du her.

Hvorfor næringslivshistorie?

Næringslivshistorie er nyttig for både bedriftene sjøl og lokalsamfunnet. For dem som leder en bedrift, kan det for eksempel være nyttig å kjenne til bedriftens opp- og nedturer. Analyse av regnskapsserier over lange tidsrom kan gi det nødvendige overblikket for å se når og hvorfor ei utvikling har snudd. Ble det i fortida tatt beslutninger, dårlige eller gode, som ledelsen nå kan lære av? Kunnskap om bedriftens fortid kan både inspirere og fungere som en idébank, noe som ikke minst er nyttig i nedgangstider. Kjennskap til virksomhetens historie kan også styrke den interne bedriftskulturen. Bedriftshistorie kan dessuten brukes i markedsføringssammenheng. Ofte er det et kvalitetsstempel å vise til at firmaet har høg alder og dermed mye kunnskap om hva kundene trenger.[1]

Næringslivshistorie er samtidig en viktig del av historien til samfunnet rundt bedriftene. For det første har bedriften virka tilbake på samfunnet, der den har skapt (og nedlagt) arbeidsplasser. Noen bedrifter har vært hjørnesteiner i samfunn, mens andre har hatt mindre betydning. Bedrifter har også drevet med samfunnsbyggende tiltak som egne skoler, gaver/donasjoner og lignende. Bedrifter har hatt sine egne lukter (Mosselukta) og lyder (som Hunton-sirena på Gjøvik).

Gjennom bedriftshistorie får en også innsikt i hva slags effekt som politiske vedtak har hatt. Samfunnets rammebetingelser, som markedsreguleringer og miljøkrav, har skapt det handlingsrommet som bedriftene har måttet opptre innafor.

Hva bør næringslivshistoriske artikler inneholde?

Arbeidsstokken ved Vestfos Cellulosefabrik, Øvre Eiker ca. 1920. Celluosefabrikken var en hjørnesteinsbedrift.
Foto: Øvre Eiker Arkiv

Eksempler på problemstillinger

  • Har dette vært en hjørnesteinsbedrift, eller er den én av mange bedrifter på stedet?
  • Hvem har eid bedriften?
  • Hvordan har bedriften tilpassa seg endringer i markedet, f.eks. økt konkurranse eller endringer i etterspørselen?
  • Hvordan har arbeiderne blitt rekruttert, og hvor bor de (pendling)?
  • Hva slags forhold har det vært mellom ledelse og arbeidere?

Balansert framstilling

Næringslivshistoriske artikler på lokalhistoriewiki skal i utgangspunktet ikke fungere som reklame for bedriftene. Framstillinga bør være balansert/nøytral. Forholdet mellom bedrift og samfunn, og mellom ledere og ansatte, kan ha vært godt, men sjelden helt uten konflikter. God bedriftshistorie vil avdekke gnisningene, ved ikke ensidig å ta ledelsens, eller de ansattes, parti. Framstilles virksomhetens historie som en eneste stor suksess (et eventyr!), er det grunn til å være skeptisk til framstillinga.[2]

Lokalhistorisk relevans - og overblikk

Artikler på lokalhistoriewiki skal ha lokalhistorisk relevans. Samtidig bør de ha et overblikk over sektoren eller næringslivet i sin helhet. Gjennom sammenlikning med den mer generelle utviklinga i sektoren eller andre enkeltbedrifter trer det spesielle med vårt studieobjekt fram. Som annen lokalhistorie vil næringslivshistorie med utsyn også gi mer innsikt.

Hvordan kan artikkelen se ut? Disposisjon

Opphørssalg ved Solvang Handel i 2010. Dette var et av de siste landhandleriene i Østre Toten.
Foto: Sæmund Moshagen (Oppland Arbeiderblad)
Gründeren Rikard Kaarbø (1850-1901). Rundt hans kai, pakkhus og brygge vokste stedet Harstad fram. Ukjent fotograf.

Innledningen

skal inneholde:

  • Navn på bedriften (med utheva skrift).
  • Tidsrommet bedriften eksisterer/eksisterte.
  • Opplysninger om hva bedriften var kjent for, f.eks. hovedproduktet. Det er flott hvis ingressen kan fange umiddelbar interesse for bedriften, ved å pirre nysgjerrigheten hos leseren.

Hoveddelen

kan for eksempel disponeres etter problemstillingene som er foreslått ovafor. Kronologi er også en vanlig måte å ordne stoffet på. Hver enkelt bedrift har sin historie, så uansett må oppsettet tilpasses denne.

Kilder og litteratur

En oversikt over kildene og litteraturene som er brukt, skal stå etter hoveddelen. Denne oversikten skal være alfabetisk, omtrent slik:

Digitale kilder, som internettaviser, folketellingene i Digitalarkivet og e-bøker (fra f.eks. Bokhylla.no), bør en lenke til.

Større artikler, som bygger på mange kilder, skal også ha et referanseapparat.

Eventuelle tillegg

En kan gjerne legge inn tabeller og fortegnelser i artikkelen. Eksemplet nedafor er en oversikt over noen av produktene som O. Mustad & Søn framstilte:

Produkt Tidsrom Steder
Spiker 1832- Brusveen, Lysaker (fra 1876)
Ståltråd 1832- Brusveen, Åmot (Hunndalen)
Trelast 1860 Brusveen, Gjøvik, Eina
Beinmjøl 1861
Skoplugger 1865
Karder 1869
Kammer 1870
Økser 1871
Fiskekroker 1877- Brusveen

En annen nyttig oversikt er tallet på ansatte til ulike tider, gjerne framstilt i tabellform.

Kilder

Bedriftsarkiv

Det gamle skiltet til Lesjaskog Sparebank er tatt vare på.
Foto: Arnfinn Kjelland (2011)
Ta ikke alltid bedrifters egen historiepresentasjon for god fisk. Blant annet avisannonser kan avdekke at en bedrift var i gang tidligere enn antatt. Annonser kan også gi informasjon om vareutvalg eller supplere mangelfulle bedriftsarkiv.
Fra Helgelands Blad
Fra madrassavdelingen til møbelprodusenten Ekornes i 1950-åra. Norsk Møbelfaglig Senter har intervjua mange arbeidere og ledere i møbelindustrien.
Gjøvik Skofabrik annonserte i telefonkatalogen for 1926. Spesialiteten den gang var «sliteskotøi», altså arbeidssko.
Det kan i mange tilfeller være vanskelig å finne kilder når en skal skrive om tidligere tiders næringsliv. Ofte er bedriftenes egne arkiv gått tapt eller er mangelfulle. I motsetning til offentlige organ er ikke private bedrifter lovpålagt å ta vare på de historiske arkivene sine. Etter regnskapsloven må imidlertid bedriftene oppbevare årsregnskapene sine og regnskapsgrunnlaget i ti år, av hensyn til skattemyndighetene.[3] Riksarkivaren har også fullmakt til å registrere visse privatarkiv som særskilt verneverdige, men dette er en bestemmelse som bare brukes i helt spesielle tilfeller.[4]

En del bedrifter har inngått samarbeid med Arkivverket eller andre arkivinstitusjoner om å oppbevare og ordne arkivene sine. Da Norske Skog la ned treforedlingsbedriften Union i Skien, ble arkivet overført til Riksarkivet.[5] Opplandsarkivet er en desentralisert arkivordning, med avdelinger i hele Oppland fylke, som blant annet har tatt vare på mange bedriftsarkiv.

Dersom virksomheten fortsatt er aktiv, finnes ofte arkivene, men de kan være utilgjengelige. Gamle arkiver er ofte i uorden, mens nyere arkiver ikke åpnes for forskere. En del statistikk vil være tilgjengelig, men tallmateriale kan være vanskelig å tolke. Den beste framgangsmåten er rett og slett å ta kontakt med bedriften det gjelder. Det kan for eksempel være mulig å få lov til å granske eldre arkiver sjøl om de bare er stua bort i uorganisert form – en historiker vil da gjerne etterlate seg arkivene i ryddigere form enn hun eller han fant dem, noe som også tjener bedriften.

Mange virksomheter har blitt tatt over av nye eiere, og hva som da har skjedd med eldre arkiver, varierer. Ta kontakt med den lokale ledelsen, eller eventuelt med et sentralt kontor dersom den lokale virksomheten har opphørt.

Kommunale protokoller

Mange sider ved næringslivet er regulert gjennom lover og forordninger, og mange av bestemmelsene håndheves lokalt. Det gjelder for eksempel transportløyver, skjenkebevillinger, metall- og brukthandelbevillinger, byggetillatelser og mye annet. Kommunale arkiver er i liten grad indeksert, men dersom en har omtrentlige datoer, er det mulig å finne fram. Kommunen kan i mange tilfeller være behjelpelig med å angi hvilket organ det er som har fatta beslutninger. Nyere kommunearkiver oppbevares hos de enkelte kommunene, men mange kommuner har satt bort eldre arkiver til interkommunale eller fylkeskommunale depot, som Interkommunalt arkiv i Vest-Agder IKS og Arkiv i Nordland.

Statlige arkiv

Bedrifter blir registrert, og en del nøkkeltall innhentes årlig. Brønnøysundregistrene og herunder Regnskapsregisteret (årsregnskaper f.o.m. 1986) kan skaffe til veie mye data. Det kan da være nødvendig å betale et gebyr.

Firmaregistrene er viktige kildeserier for bedriftshistorikere. Statsarkivet i Kongsberg har laga ei lita nettutstilling der de viser hvordan blant annet firmaregisteret kan kaste lys over historien til den jødiske handelsfamilien Scharff på Hønefoss.[6] Firmaregistrene oppbevares dels i statsarkivene (mest fra tida før andre verdenskrig) og Brønnøysundregistrene (mest etter krigen). Også kommune og lensmann/politimester har ofte slik informasjon.

Både Konkursregisteret og tidligere sorenskriverembeter (tingretter) har informasjon om konkurser, men vanligvis med strenge innsynskrav. Når en konkurs er ferdigbehandla, er det fritt innsyn i fem år før materialet blir underlagt klausul. Også andre kildeserier fra sorenskriverarkivene, som pantebøker og -registre, er verdifulle i bedriftshistorisk gransking. Disse kildetypene er under digitalisering (2011), og legges fortløpende ut på Digitalarkivets sider.

Intervju

Hvis bedriftens virksomhet ikke ligger for langt tilbake i tid, er intervju med tidligere eiere og ansatte en viktig måte å skaffe informasjon på. Skulle virksomheten være eldre, kan en allikevel få en del opplysninger dersom en finner personer som for eksempel hadde besteforeldre som arbeidde der. Er en heldig, finnes det også gamle intervjuer som kan brukes. Historikeren Edvard Bull var fra 1950 til 1962 konservator ved Norsk Folkemuseums avdeling for arbeiderminner. Under Bulls ledelse ble det samla inn 2700 minner, egenskrevne eller som intervjuer, og utgitt i serien Arbeidsfolk forteller.[7] Også mange mindre museer og arkiv sitter på intervjumateriale. Norsk Møbelfaglig Senter i Sykkylven har intervjua mange personer med tilknytning til møbelindustrien.

For å finne personer som kan gi opplysninger, kan det være lurt å bruke lokalavisa og lokale foreninger eller sette opp et oppslag på biblioteket. Søk på Internett, f.eks. Google, er alltid nyttig.

Aviser og telefonkataloger

Norsk lysingsblad har informasjon om norske foretak. Bladet har blitt utgitt under forskjellige navn sia 1883, da det het Norsk kundgjørelsestidende. Siden 2000-åra utgis kun en elektronisk versjon.[8]

Vanlige aviser inneholder annonser som gir informasjon om adresse, produkter og liknende. På denne måten kan en også følge forandringer fra det ene året til det andre. Noen ganger bringer aviser intervjuer, særlig når en bedrift åpnes, utvides eller nedlegges og i forbindelse med jubileer.

Nasjonalbiblioteket har mikrofilmutgaver av alle norske aviser, og noen aviser har dessuten digitalisert de eldre årgangene sine. Ei avis som Aftenposten har en betalingstjeneste for sitt historiske arkiv, men arkivet er fra 2011 også tilgjengelig i de offentlige biblioteka. Dette gjelder også Stavanger Aftenblad og en del mindre lokalaviser, særlig i Trøndelag.[9]

Mange bibliotek tilbyr dessuten tjenesten Atekst. Dette er en tekstdatabase for ca. 70 norske aviser. Med unntak av Verdens Gang, som har alt materiale fra 1945 og framover her, inneholder Atekst bare nyere avistekster, fra 1980-åra til i dag. Avisarkivet har samtidig den ulempen at venstresidas aviser er svakt representerte i tida før årtusenskiftet. Den tidligere Ap-avisa Nordlys i Tromsø er tilgjengelig i Atekst fra 1988, mens Dagsavisen/Arbeiderbladets eldste årgang er 2001.[10]

I telefonkataloger kan en få indikasjoner på om en bedrift eksistererte eller ikke på et gitt tidspunkt, hvor den lå (adressa), og samtidig vil oppføringene i Gule sider si noe bransjen som helhet. I telefonkataloger finnes også annonser for noen bedrifter.

Katalogene er imidlertid litt «skumle» kilder. Telefonkataloger ble vanligvis trykt året før utgivelsen. Det vil si at en bedrift kan ha blitt lagt ned i 1988 sjøl om den nevnes i 1989-katalogen. Mange småbedrifter, som landhandlerier, har ikke alltid vært oppført i katalogen. Det var kostbart å annonsere, og slike bedrifter hadde en lokal, etablert kundekrets, som ikke trengte telefonnummeret, og som ofte heller ikke hadde telefon (før ca. 1980). De fleste gamle telefonkatalogene er bevart av Norsk Telemuseum.[11]

Fag- og arbeidsgiverforeninger

Fagforeninger og arbeidsgiverforeninger kan sitte på informasjon om bedriften. I seinere tid har det vært store endringer i strukturen i disse foreningene, men hvis en kontakter sentralorganisasjonenes arkiv, er det stor mulighet for at de kan lede en til rett sted. Arbeiderbevegelsens Arkiv og Bibliotek, og lokalavdelingene deres, sitter på mye fagforeningsmateriale.

Referanser

  1. Se blant annet Schwartz 2010.
  2. Mange lokalhistoriske bøker bærer preg av å være reklame for bedriftene, noe som også titlene avspeiler. Boka om amminisjonsprodusenten Nammo på Raufoss heter Rett til himmels. Et industrieventyr på Raufoss (Per H. J. Eger 2009).
  3. Regnskapsloven 1977
  4. Lange m.fl. 2001, s. 52.
  5. Se bl.a. riksarkivar Ivar Fonnes kronikk fra 2009, Fonnes, «Historie kan gå tapt i krisen»..
  6. Statsarkivet i Kongsberg: Scharffs forretningsvirksomhet i Hønefoss
  7. Kjeldstadli (om Bull i NBL II)
  8. Norsk lysingsblad. Bladet har hett Norsk kundgjørelsestidende (1883–1918), Norsk kunngjørelsestidende (1919–1937), Norsk lysingsblad (1938–1942), Offentlige kunngjøringer (1942–1945) og Norsk lysingsblad (1945–).
  9. Se http://www.nb.no/sok/search.jsf?&query=&nav=digital:Ja&nav=mediatype:aviser
  10. Morgenbladet, 9. desember 2011.
  11. E-post fra Arve M. Nordsveen (Norsk Telemuseum) august 2011.

Kilder og litteratur