 Illustrasjon fra boken "Vorstellung der sämtlichen Königl. Dänischen Armee" av Carl Bertram (1763). For en soldat tilknyttet Akershus festning på 1700-tallet var lukten av lær velkjent. Ikke bare var skoene og støvlene hans av lær, også belter, geværremmer, bandolær og patrontasker (og noen knapper). Mye av artilleriets utstyr hadde lærkomponenter, for ikke å glemme alt av seletøy og saler til artilleriet og kavaleriets hester. Utstyret måtte også jevnlig vedlikeholdes og pusses, blant annet med fett som blandet seg med lukten av læret.
Læret som sko og annet utstyr ble laget av, var blitt garvet. For Christiania var garving og skinnarbeid vokst frem som en viktig næring i løpet av 1700-tallet. På slutten av 1700-tallet var det mellom 15 og 20 garverier i drift. Mange av garverne var blant de mer velstående borgerne, som garverfamilien Berner. Da enken Dorte døde i 1738, var det i huset til sammen 3000 huder og skinn i ulike stadier av bearbeiding.
Uten garving vil hud og skinn tørke, bli stive og raskt råtne. Under garvingen ble kjøttrester og slintrer skarpt av, og rålæret lagt i groper eller kar, først med kalkvann, og senere med bark og vann. I løpet av de vel seks til åtte, tidvis tolv ukene rålæret lå i disse vannene skjedde den kjemiske prosessen som kalles garving. For garverfamilien Berner hadde alt forarbeidet med læret skjedd i deres hus i Kirkegata 13. Garvingen foregikk i kjelleren, verkstedet var i første etasje og på loftet ble læret hengt til tørk. For naboene, og familien selv, må luktet av gamle, råtne kjøttrester og våt, muggen pels ha vært ganske ram. Les mer …
St. Olafs kyrkje, óg kalla Engelskkyrkja, er ei anglikansk kyrkje i Balestrand. Ho vart reist i 1897, og er ei etterlikning av ei stavkyrkje, men ho er reist med laft, ikke stavar.
Bakgrunnen for at det ligg ei engelsk kyrkje i Balestrand er stadens popularitet hjå engelske turistar på 1800-talet. Ei av dei var Margaret Sophia Green Kvikne (1850–1894), som var prestedotter og klatrepioner. Ho gifta seg i 1890 med Knut Kvikne, som var vert på Kviknes Hotel i Balestrand. Ho døydde der av tuberkulose i 1894, og på dødsleiet hadde ho røpa for mannen at ho hadde ein draum om å få ei engelsk kyrkje på staden. Knut æra dette ynskjet, og skilde ut ei tomt. To amerikanske kvinner ga store pengegåvar, og berre tre år etter Margaret Kviknes død kunne kyrkja innviast. Les mer …
 Hannibal Sehested Stattholder i Norge 1642-1651. Kopi av maleri utført av Karl von Mander, Wedellsborg
Den regulære postgangen i Norge begynte med at stattholder Hannibal Sehested etablerte Postverket i Norge i 1647. Han var stattholder mellom 1642 og 1651, kongens svigersønn og hans viktigste representant i Norge. Kongen het Christian IV, og regjerte i 60 år (1588-1648). Regulær postgang var allerede blitt opprettet i Danmark i 1624 og ennå tidligere ute i Europa. Det hadde riktignok vært foreslått en form for postgang i Norge helt tilbake på 1500-tallet, men det hadde ikke blitt noe av forslaget. Norge var fra naturens side et vanskelig, tidkrevende og dyrt land for regulær posttransport. Les mer …
 Hester på beite på den nordligste Bergeløkka. Foto: Mette Martinsen) Håvet har navnet sitt etter et «håv», det vi si ei høyde det går en eller flere veier over.
Løkkene i Håvet på Kongsberg utgjør det største sammenhengende løkkeområdet som er bevart i Kongsberg. Her ligger det til sammen sju løkker omkranset av steingjerder. Dette er de fire Bergeløkkene i sør og Turistløkka og de to Sandesløkkene i nord. I tillegg ligger to av byens best bevarte fegater her. Dette er Nålmakerganga ovenfor Bergløkkene, og Veslehåvet, som går mellom Sandnesløkkene og Turistløkka. Løkkene har hatt mange forskjellige eiere opp gjennom årene, men på 1960- og 70-tallet blei de kjøpt opp av Kongsberg kommune. Fram til 1980-årene brukte Hjalmar Dahlen løkkene som beite for hestene sine. I skrivende stund forpaktes løkkene av Runar og Anne Lise T. Lande som har husdyr beitende her om sommeren. Les mer …
Murane er en godt bevart, 1,7 km lang strekning av den gamle veien som ble bygget i 1853 som forbindelse mellom Norsjø og Vestvannene ( Bandak, Kviteseidvatnet og Flåvatn) frem til Bandak-Norsjøkanalen ble åpnet mellom Ulefoss og Strengen i 1892. Veien gjorde det mulig å passere Vrangfoss og andre fosser og stryk mellom Norsjø og Flåvatn. På denne strekningen måtte all last på land to ganger; mellom Saltevje og Grotevje, og mellom Nomestrand og Eiestrand. Denne veien er et godt eksempel på eldre teknikker som ble brukt ved veibygging, med blant annet naturstensmurer og stabbestener. Da det ble demmet opp ved Hogga sluser ble den gamle veien satt under vann. Den nye veien er lagt over den gamle, men enkelte steder er det mulig å se deler av den gamle der den stikker lenger ut.
Mye av kommunikasjonen i Telemark foregikk vannveien, hjuldampere trafikkerte Norsjø med passasjerer og last og tømmer ble fløtet. Veien, slik den ligger der i 2009, ble ferdigstilt i 1892 og var lenge den eneste veien mellom Lunde og Flåbygd. Først på slutten av 1970-tallet ble den erstattet av en ny vei. Veien inngår i «Vegvalg», Statens vegvesens nasjonale verneplan for veger – bruer og vegrelaterte kulturminner. Les mer …
«Bergenske Kongeveg» i Hole og Bærum følger den 15 km lange gamle kongeveien fra Sundvollen i Hole opp Krokkleiva og over Krokskogen til Jonsrud i Lommedalen. I 1791 besluttet Peder Anker at det skulle bygges vei fra Øvre Jonsrud i Lommedalen til Sundvollen i Hole. Veien ble bygget for å frakte trekull og skogsvirke til Bærums Verk, og var fra 1826 til ca. 1860 hovedveien mellom Christiania og Bergen. Der den går i rette linjer, ble den bygget etter det franske prinsipp, bakke opp og bakke ned, her og der bygget opp med fyllinger og tørrmurer. Over Krokskogen følger Pilegrimsleden og den Bergenske Kongevegen stort sett den samme traseen. Underveis har 23 informasjonstavler blitt satt opp, som knytter området rundt ruten til kullkjøring, skogsdrift, seterliv og andre verdenskrig da mannskaper fra Milorg holdt til her fra sent på sommeren 1944 frem til frigjøringen 8. mai 1945.
Denne veien har sine røtter i middelalderen. Det er kjent at Magnus Lagabøte reiste fra Oslo til Ringerike gjennom «Kroka skog» i 1276, noe som angir at det allerede da var en tjodveg eller allfarvei gjennom skogen selv om vi i 2009 ikke vet akkurat hvilken rute denne fulgte. Krokskogen ble fredet allerede i 1957, mens hele veien er tatt med i «Vegvalg - nasjonale verneplan for veger, bruer og vegrelaterte kulturminner», Statens vegvesens verneplan. Les mer …
| 
